- Tilfeldighetenes år

– Frigjøringen fra Danmark og utarbeidelsen av Grunnloven kom som en naturlig følge av en indre utvikling i Norge, hvor patriotiske og separatistiske krefter over tid hadde rukket å vokse seg sterke. Den egentlige drivkraften bak selvstendighetsverket i 1814 var altså det norske folket selv. Er ikke dette riktig, professor ved Historisk institutt, Øystein Sørensen?

– Jeg har et annet syn på dette enn deg. Enkelte andre historikere vil imidlertid være mer enig i din oppfatning. Vurderingene av det som skjedde i 1814, har vært et av de store stridsspørsmålene blant historikerne helt fra tidlig på 1800-tallet og fram til i dag. Den ene historikertradisjonen vil, som du, hevde at det var en indre forberedelse i det norske folket selv som kan og må forklare hendelsene i 1814. Til denne hører Henrik Wergeland, som var en flittig amatørhistoriker, Ernst Sars, Halvdan Koht, og i nyere tid Kåre Lunden.

– Men eksisterte det ikke en ganske sterk nasjonal bevissthet, i hvert fall i deler av den norske befolkningen, i tiden før 1814?

– Jo, det er vel dokumentert at det i den relativt begrensede norske eliten vokste fram sterke forestillinger om at nordmennene var noe helt for seg selv. Interessen for den norske nasjonalkarakter var stor. Den frie norske odelsbonden ble holdt fram som det rotnorske, det som framfor alt skilte nordmennene fra danskene. Odelsretten ble sett på som en norsk institusjon. Det var i tilknytning til ideene om det spesielt norske at ønsker og krav om egne norske institusjoner, som eget universitet og egen nasjonalbank, ble framsatt.

– Er det ikke naturlig å anta at disse ideene ville avstedkomme et ønske om et politisk, selvstendig Norge?

– Ja, det skulle man kanskje tro. Men det fantes ingen slike ideer blant den norske eliten fra 1770-årene og utover. Ei heller finner vi krefter som ville bryte med det danskstyrte eneveldet. Tvert imot: Troskap mot kongen ble oppfattet som kanskje mer typisk for nordmenn enn for andre folk. Personer som vi betrakter som de reneste kraftpatrioter, som for eksempel Johan Nordahl Brun, kjent for fedrelandssangen For Norge, Kiempers Fødeland , var nesten selvutslettende i sin hyllest til den danske enevoldsmonarken. I Norge finner vi i tiden før 1814 ansatser til det vi kan kalle en kulturell nasjonalisme, men det eksisterte ingen politisk nasjonalisme.

– Så da må vi ty til andre forklaringsmodeller?

– Ja. Den kritiske historikertradisjonen legger vekt på de kortsiktige, utenrikspolitiske hendelsene i tiden omkring 1814. Kjente navn innenfor denne tradisjonen i moderne tid, er Sverre Steen og Jens Arup Seip. Disse påpeker at begivenhetene, som ble utløst av freden i Kiel i januar 1814, satte i gang en dynamikk som skapte en nasjonalistisk bevissthet, i politisk forstand. En slik bevissthet hadde ikke eksistert i Norge tidligere. Det er de ytre, utenrikspolitiske hendelser, med napoleonskrigene som de mest akutte, som framfor alt kan forklare det som skjedde i 1814.

Jens Arup Seip har satte dette synet helt på spissen ved å si at Norge i 1814 fikk “friheten i gave”. Jeg synes uttalelsen er uheldig. Det var ingen utenfra som overrakte nordmennene selvstendigheten. Friheten kom som et utilsiktet resultat av ytre hendelser, med en norsk elite som så å si grep sjansen da den var der.

– Men er ikke det at Norge løsrev seg fra Danmark og at landet fikk sin demokratiske forfatning, to sider av samme sak?

– Det som gjør 1814 til et så sentralt år i norsk historie, er nettopp at to viktige ting skjedde samtidig. På den ene siden ble Norge en selvstendig stat. Landet ble revet løs fra Danmark som en følge av en vellykket oppstand mot Sverige og beholdt et indre selvstyre i den nye unionen med Sverige som ble påtvunget Norge høsten 1814. Og på den annen side brøt Norge med eneveldet som politisk forfatning. De 112 representantene på Eidsvoll skapte det som i 1814 var Europas mest demokratiske grunnlov. Disse to hendelsesrekkene ble allerede i samtiden betraktet som to sider av samme sak.

Men disse to sidene ved 1814 er ikke logisk forbundet med hverandre. Det er mulig å forestille seg at Norge ble skilt fra Danmark og at den norske oppstanden hadde vært en oppstand for et enevoldsmonarki, med Kristian Frederik som konge i Norge. Imidlertid fikk den danske tronarvingen allerede i februar 1814 beskjed om at det var ikke tale om noe nytt enevoldsregime i Norge. Nå skulle landet få en ny, fri forfatning. Ideer om ytringsfrihet og personlig sikkerhet hadde vært diskutert og var viktige i den dansk-norske offentligheten før 1814. Den norske eliten var godt skolert i tidens moderne politiske ideer, og helt opplagt modne for et konstitusjonelt styre som det Norge fikk. Men disse ideene ble altså ikke forbundet med noen norsk politisk separatisme før 1814. Men når det først ble et brudd med Danmark, var det heller ingen vilje i den norske eliten til å bringe Norge tilbake til Danmark.