Aloe-eventyr i Afrika

I åtte måneder trosset Charlotte Sletten Bjorå slanger, geværmenn og villdyr og reiste rundt i den afrikanske bushen for å samle planter til doktorgraden sin om Aloe-plantenes slektskap.

FUNNET 300 ARTER: Charlotte Sletten Bjorå har funnet over 300 Aloe-arter. Noen er store som trær, andre små som busker eller gress. Foto: Ola Sæther.

Noen botanikere klarer seg med to dagers leting i gamle herbarier for å komme i gang med doktorarbeidet. Charlotte Sletten Bjorå ved Universitetet i Oslo var så glad i feltarbeid at hun tok med seg notatbok og telt og reiste over store deler av bushen i det sørlige og østlige Afrika i åtte måneder før hun hadde stoff nok til sin avhandling.

Lidenskapen hennes er Aloe-planter. De fleste kjenner til arten Aloe vera, en medisinsk plante, som er kultivert i tusenvis av år og som er godt egnet til lindring av brannsår og insektstikk.

Charlotte Sletten Bjorå har funnet over 300 arter, de fleste på øde steder langt utenfor allfarvei. Noen store som trær, andre små som busker eller gress. Variasjonen er stor, men felles for dem alle er rørformede blomster med seks sammenvokste kronblader og saftfylte blader, ofte med kaktusskarpe pigger. Det gjør dem vanskelig å presse. Det finnes derfor lite materiale i herbarier.

Ubeskrivelig

– Mange Aloe-planter har svært liten utbredelse. Det er derfor uunngåelig med mye feltarbeid. Det har jeg ikke noe imot. Når jeg kommer over helt nye og ukjente planter, er det så gøy at det er ubeskrivelig. Noen ganger er det slitsomt å komme dit plantene er, men jeg er uendelig glad i å reise på felt i Afrika, selv om jeg også ser mye sykdom, fattigdom og sult, forteller Charlotte Sletten Bjorå som er vokst opp midt i skogen på et småbruk i Gjerstad i Aust-Agder.

Nå sitter hun på Botanisk museum og analyserer funnene. Mange av plantene hun har funnet, er aldri tidligere blitt registrert.

Mens botanikerne svært sjeldent oppdager nye arter i Norge, er Afrika et mekka for oppdagelseslystne botanikere. Det finnes bare noen få gode Aloe-floraer for isolerte områder. Folk forsker på hvert sitt lille geografiske område, men ingen har sett på totalen siden 1960-tallet. Siden den gangen har DNA-analysen kommet. Nå skal Charlotte Sletten Bjorå sammenlikne DNA-materialet for å studere evolusjon og slektskap blant Aloe-plantene.

Feltbok viktigst

Det viktigste Charlotte Sletten Bjorå har med i bagasjen, er notatbok for observasjoner, GPS-måler, greit å ha, for Bjorå har lett for å gå seg vill i bushen, og medisiner, nål og tråd hvis uhellet skulle være ute. Hun har lært å sy seg selv uten bedøvelse, men den lærdommen har hun så langt sluppet å bruke.

Hun elsker spesielt å reise til områder der få botanikere har satt sine føtter. Slik som det urolige grenseområdet mellom Zambia og Kongo. Der er Aloe-kunnskapen svært liten.

– Det gjør det ekstra spennende. Selv om området er ukjent, vet vi hvor vi skal lete. Vi vet hva slags miljø plantene foretrekker. Kanskje liker de termitt-tuer. Da leter vi der.

Mange Aloe-planter vokser i fjellskråninger. Da kommer det godt med at Charlotte Sletten Bjorå er glad i å klatre. Ytterst på et heng over et svimlende elvejuv fant hun en helt ny Aloe-art. Trodde hun.

– Jeg ble nok litt for ivrig. Datt jeg, var det min siste klatretur. Det var 80 meter rett ned i elven. Jeg holdt balansen. Jeg har ikke akkurat høydeskrekk, men da jeg skulle ta blomsten, så jeg rett inn i et stort vepsebol. Afrikanske veps kan være farlige og aggressive, så jeg måtte gjøre retrett. Jeg fikk med meg en bit av planten. De fleste vepsene satte seg fast i håret. Noen stakk. En uke levde jeg i troen på at det var en ny art. Men dessverre var det bare en utypisk variasjon av en art som allerede var beskrevet.

BEVÆPNET : Charlotte Sletten Bjorå botaniserer ofte med bevæpnete vakter som beskytter henne mot farlige dyr.

Ikke ufarlig

Hun har ofte reist med bevæpnete vakter som beskytter henne mot farlige dyr. Men i Kenya fikk hun en gang beskyttelse fordi nabostammen ventet raid.

– Når man er vant til norske forhold, er det litt rart å botanisere med to vakter med maskingevær i hånden.

For feltturer er ikke ufarlige, selv om det var enda farligere den gangen Livingstone og Stanley dro inn i jungelen.

– For 100 år siden døde mange på ekspedisjoner. Vi gjorde vårt beste for å komme tilbake i live. Men av og til skjedde det ting som ikke skulle skje og som det var umulig å forberede seg på. Vi er blitt overfalt av bevæpnete menn og fengslet av korrupt politi. Kontinentet er fattig, da skjer slikt, men det satte ting i perspektiv. Da jeg en gang fikk pistol mot tinningen, tenkte jeg senere på kvelden: Det er ikke den verste skjebnen at pulverkaffen er dårlig.

Charlotte Sletten Bjorå er aldri blitt bitt av giftige slanger, men har hatt spyttende kobra rett utenfor teltet. En dag bråbremset hun bare noen meter fra en svart mamba, en av verdens giftigste slanger.

– Biter den, tar det en halvtime før du er ferdig. Det var så nære på at det kunne vært slutten. Jeg ble iskald. Da mistet jeg lysten på å løpe mer rundt i graset den dagen.

Det var forresten på den samme turen at en kollega nesten druknet i kvikksand. Da måtte Charlotte Sletten Bjorå og kollegene hennes kravle ut i kvikksanden med bøyde knær for å hale henne opp igjen.

Mitt Afrika

Selv om hun har hatt hjertet i halsen flere ganger, toner hun ned alle uhellene.

– Jeg vil ikke fokusere på de små uhellene. Jeg velger å konsentrere meg om alt det fine vi opplever. Feltarbeid er fantastiske naturopplevelser og gode diskusjoner rundt leirbålet sammen med lokale botanikere. Du skjønner, jeg ble ikke biolog for å sitte på kontor, men for å lære om plantene i naturen. Jeg vet ikke om noe bedre enn å reise i områder der nesten ingen andre har vært. På de fleste turene camper vi vilt i bushen. Jeg liker meg best når teltet er den eneste muligheten. Lydene er sterke, afrikanske netter er aldri lydløse. I noen områder fins masse dyr. Vi har hatt løvespor ti meter fra teltduken.

Etter noen dager i felt har hun sår overalt. De piggete Aloene river opp huden. Det ser ut som om hun har vært i krigen. Da er det ikke så dumt å kjenne til hvilke Aloe-planter som helbreder.

Lærdommen henter hun fra lokale innfødte. For en del av oppgaven hennes er studier i etnobotanikk. Noen bruker Aloe som abortmiddel og som malariamedisin. Men før hun dro ned og studerte folks bruk av Aloe-planter, så hun på de etiske aspektene ved etnobotanikk.

– Det er ikke ukomplisert å offentliggjøre etnobotaniske funn. Aloe er kjempeindustri i Vesten. Hvis vi oppdager noe, kan det være ting farmasiindustrien kan utnytte. De tjener enormt med penger, men deler sjelden utbyttet med Afrika. Slikt finnes det mange stygge eksempler på.

Redder arter

Charlotte Sletten Bjorå er også opptatt av å bevare sjeldne planter.

– Vi vet en del om hvilke planter som er truet. En bestemt Aloe-plante fantes bare to steder i Kenya. Forrige gang fant vi en hel skog med flott Aloe. Vi tok med frøplanter. Neste gang vi reiste ned, var alt jevnet med jorda. Bonden trengte jorda. Vi har planten på Botanisk museum og har derfor muligheten til å plante den tilbake. Dette kaller vi ”ex situ”-bevaring og er den eneste muligheten vi har til å bevare en art når leveområdet blir ødelagt.

Nå drømmer hun om å lete etter Aloe-planter i Angola og Kongo. Et ukjent område for botanikere.

Mens hun lengter etter neste Afrika-ekspedisjon, stikker hun stadig innom drivhuset på Botanisk museum og følger med på Aloe-plantenes utvikling.

– Dette er skattene mine. Jeg har slitt for dem. Det å jobbe med planter er det beste jeg vet, forteller Charlotte Sletten Bjorå, og viser frem planten ved stupet hun nesten risikerte livet for.

P.S: Da intervjuet gikk i trykken, fikk Charlotte Sletten Bjorå besøk av en afrikansk kamelforsker som hadde med seg en hel sekk full av Aloer. To av plantene er sannsynligvis nye for vitenskapen. Kamelforskeren er for øvrig verdens eneste som har oppkalt en Aloe etter en norsk kvinne; Aloe bertemariae .

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Systematisk botanikk, Genetikk, Zoologiske og botaniske fag Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 12:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere