Skarre-r på frammarsj

Skarre-r er i ferd med å spre seg i Norge. På relativt kort tid har denne uttalen erobret områder hvor det tidligere var vanlig med rulle-r. Vil alle nordmenn skarre om noen år?

LYDKARTET: Språkforsker Arne Torp med kartet som viser utbredelsen av skarre-r og retroflekse konsonanter i Norden. De grønne områdene viser retrofleksene, mens de oransje/røde viser skarre-r. Foto: Ola Sæther

– Nei, jeg tror ikke skarre-r vil dekke hele Norge, men den vil fortsette å spre seg ennå en tid. Av språklige grunner tror jeg skarringen vil begrense seg til noen områder av landet, sier førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap, Arne Torp .

Han har studert uttalen av r-lyden i Skandinavia og sett på den historiske utbredelsen av skarre-r i et europeisk perspektiv.

Begynte i Paris

Skarre-r er enklere å uttale enn rulle-r. Når enkeltpersoner i områder med rulle-r skarrer, kan dette være en talefeil eller et avvik i artikulasjonen. Men i store deler av Europa er skarring den normale uttalen. Hvor kommer denne lyden fra?

Det finnes flere teorier, men den mest anerkjente i dag er at det hele begynte i Paris på 1600-tallet. Pariserfransk ble mote i overklassen over hele Europa og spredte seg derfor i de høyere sosiale lagene på kontinentet.

– Det er rimelig å anta at skarre-r spredte seg ved såkalte sprang mellom sentra, altså fra storby til storby. Seinere har uttalen ekspandert til mindre byer og til slutt ut på landsbygda. Fra Paris har lyden for eksempel ”hoppet” til Köln og Berlin, for så å dukke opp i København rundt 1780 og videre til andre skandinaviske byer som Bergen og til byene på Sørlandet, sier Arne Torp, som understreker at skarre-r dermed er en relativt ung lyd i språkhistorisk sammenheng.

Skarre-r er i dag på frammarsj i hele det området hvor tysk er standardspråk, det vil si Tyskland, Østerrike og deler av Sveits. I det nordlige Belgia ser også skarringen ut til å bli mer vanlig, mens den ser ut til å ha stagnert i Nederland.

– Basert på de tendensene vi ser i dag, tror jeg at skarre-r vil kunne bli allmenn over hele det såkalte vestgermanske språkområdet, bortsett fra Storbritannia og deler av Nederland, spår Torp.

Lyder som skiller

Men det er språkutviklingen i Skandinavia, og spesielt Norge, som har vært Torps særlige interessefelt. I dag er skarring utbredt over hele Danmark, men ser ut til å ha stanset sin frammarsj i Sverige. Lyden finnes ikke i Finland, på Island eller Færøyene. Men i Norge har det skjedd en dramatisk utvidelse av ”skarre-området” de siste tiårene.

Det er særlig på Vestlandet at skarre-r-en har spredt seg de siste 70 årene, mens den har stått i stampe på Agder-kysten. Allerede før 1900 fantes lyden i Tvedestrand, men den er ennå ikke kommet til Risør bare et par mil lenger nordøst.

– Jeg tror skarringen kan blokkeres av et annet språklig fenomen, nemlig såkalte retroflekse konsonanter. Når vi sammenlikner kartet over utbredelsen av retroflekser med utbredelsen av skarre-r, ser vi at det ikke finnes noen områder som både har retroflekser og skarre-r. Disse to fenomenene ser altså ut til å utelukke hverandre, og jeg tror dette bestemmer utbredelsen av skarre-r i Norge, sier Torp.

Retroflekser er språklyder som blant annet er vanlig på østnorsk, hvor konsonanter smelter sammen i ord som barn, ferdig eller ert. På østnorsk inneholder den retroflekse konsonanten lydtrekk fra begge de opprinnelige konsonantene. Ordet ”retrofleks” betyr ”bakoverbøyd” og viser til tungens stilling i munnhulen når disse lydene uttales.

– Det at retroflekser hindrer import av skarre-r, kan forklare hvorfor skarring ikke fikk gjennomslag i Christiania, til tross for at skarringen i utgangspunktet var et fenomen som vant innpass i større byer, sier Torp.

Han legger til at også tjukk l hører til ”familien” av retroflekser, som altså ser ut til å være en språklig ”vaksine” mot skarring.

Til Stad?

Undersøkelsene viser at for folk som er født rundt 1900 er det bare på Sørlandet og i byene på Sørvestlandet at skarre-r er vanlig. For folk født rundt 1950 gjelder skarringen et stort sammenhengende område på Sør- og Vestlandet, mens i aldersgruppen født rundt 1970 har skarringen bredt seg enda lenger nord på Vestlandet, opp til Førde.

– Fjordane er demarkasjonslinjen i dag, og jeg tror at Indre Sogn på lengre sikt står for fall når det gjelder skarring. Min teori er at alle dialekter vestafjells nord til Stad vil få skarre-r om noen år. På Agder vandrer skarringen også fra kysten mot de indre bygdene, sier Torp.

Han tror Skiens-vassdraget vil bli grensen for skarringen mot øst. I Ålesund har man allerede retroflekser, og derfor vil Sunnmøre forbli et område uten skarring.

– Som pedagog ville jeg være svært fornøyd dersom skillet mellom skarre-r og rulle-r kommer til å gå ved Stad. Det er enkelt å huske og etter mine antakelser heller ikke et urealistisk scenario, konstaterer Torp.

Frogner-r

Skarre-r fikk aldri gjennomslag i Christiania/Oslo, med ett unntak: Oslos beste vestkant, der den fins hos enkeltindivider og i visse familier. Det er flere teorier om opprinnelsen til såkalt Frogner-r. En av de mest utbredte er at vestkantskarringen skyldes at de kondisjonerte familiene gjerne brukte barnepiker fra Sørlandet. Målet med de sørlandske pikene skulle være å lære barna ”bløde” konsonanter.

– I så fall var prosjektet mislykket, siden de bløte konsonantene ikke slo an. Men det gjorde til en viss grad skarre-r-en. Jeg tror imidlertid det er vel så sannsynlig at det hos herrer i hovedstadens borgerskap ikke var uvanlig å søke sin ektefelle blant de danske piger, og at disse danske mødrene deretter har satt sitt preg på språkutviklingen, sier Arne Torp.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Nordiske språk, Allmenn språkvitenskap og fonetikk Av Johannes W. Løvhaug
Publisert 1. feb. 2012 11:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere