Omfattende myntindustri på 1000-tallet

For første gang i historien blir mynter og myntfunn brukt til å studere statsutviklingen i Norge på tusentallet.

– Mynter er de eneste samtidsdokumentene fra 1000-tallet. De forteller noe om tidlig statsdannelse i Norge og sentralmaktens vilje til å gjennomføre omfattende endringer i samfunnet. Ingen andre kilder kan vise det samme, forteller førsteamanuensis i numismatikk (myntlære) Svein H. Gullbekk på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Rask endring

I løpet av tusentallet skjedde det store endringer i pengesystemet i Norge. Det markante skillet kom rundt 1050. Før den tid var 99,9 prosent av alle mynter utenlandske.

Omveltningen skjedde raskt. I løpet av bare noen tiår ble de fleste utenlandske myntene erstattet med norske mynter.

Samtidig ble det langt mindre vanlig å bruke ringer og smykker og annet ikke-myntet sølv som betalingsmiddel.

– Det skjedde altså en endring i samfunnet som vi ikke kan se i andre kilder. Endringene vitner om både evne og vilje til å gjennomføre administrative tiltak i Norge, poengterer Gullbekk.

1000-tallsmyntene er ikke angitt med årstall. Likevel er det mulig å tidfeste myntene med bare fem til femten års usikkerhet.

Alle myntene kan dateres til kongenes regjeringstid, gjennom kongenavn og navnet til myntmesteren og myntstedet. Motivene fra kongeperiodene er forskjellige. På mange av myntene er innskriftene skrevet med runer og latinske bokstaver. På noen av myntene er skrib-leriene derimot uleselige.

Fire kongeperioder

Det er funnet mynter fra fire kongeperioder på 1000-tallet.

Fra kong Olav Trygvassons tid (995 til 1000) fins det bare noen få mynter.

Det er heller ikke mange myntfunn fra Olav den Helliges tid (1015 til 1030). Bare noen få av myntene er norske. De fleste myntene i Norge fra regjeringstiden hans er utenlandske.

Først under Harald Hardråde (1047 til 1066) ble det etablert et nasjonalt norsk myntvesen. Han erstattet de utenlandske myntene med sine egne. Alle har det samme motivet. Endringen skjedde forbausende fort. I løpet av tretti år var 90 prosent av myntene norske. Allerede da kongen døde, hadde samfunnet kvittet seg med to tredeler av de utenlandske myntene.

Pengesystemet som Harald Hardråde innførte, ble standarden gjennom hele middalderen, frem til Norge fikk kongefellesskap med Sverige i 1319.

Smeltet om mynter

Alle myntene var laget av sølv. Problemet var at Norge den gang ikke hadde kjente naturlige sølvforekomster. Det ble derfor vanlig å smelte om utenlandske mynter.

Gjennom Harald Hardrådes femten år lange opphold i livgarden i Miklagard, det norrøne navnet for dagens Istanbul, fikk han se hvordan det mer enn tusen år gamle pengesystemet der fungerte på nært hold. Han tok store mengder rikdom med seg hjem. Også disse rikdommene ble smeltet om til norske mynter.

I Odense møtte han sin nevø, kong Magnus den Gode. Hardråde ble utnevnt til konge i Norge ved å gi bort halvparten av rikdommene sine fra Bysants. Fra dette møtet ble det laget en mynt med referanse til begge kongene; Rex Magnus og Rex Harald.

– Dette er en enestående myntutgivelse i skandinavisk historie. Mynten er et samtidsdokument som bekrefter nedtegnelsen i sagaen 200 år etterpå.

Da Olav Kyrre overtok som konge (1067 til 1093), vekslet han inn alle myntene fra Harald Hardråde i egne mynter. Allerede i løpet av få år var de fleste myntene smeltet om.

Myntindustri

Myntpregerne trengte to myntstempler. De måtte gravere motivene og innskriftene negativt, herde stemplet, lage små metallbiter, prege myntene og sette dem i omløp. Det var en omfattende indu-striell prosess.

Gullbekk forsker på hvordan kongene klarte å innføre det norske pengesystemet. Kongene kunne ikke gjøre det alene. Gullbekk skal derfor analysere 1000-tallsmyntene for å kunne si noe om statsdannelsen og i hvilken grad Norge hadde utviklet statsliknende institusjoner på tusentallet.

– Vi har ingen kilder som forteller hvorfor det skjedde. Sagaene snakker lite om de økonomiske forholdene på grunnplan. Myntsystemet gir derfor et sjeldent innsyn i hvordan økonomien ble bygd opp.

Selv om myntene er utformet med forskjellige motiver, er de laget over samme idé og basert på samme standard.

– Myntene viser at sentralmakten har tatt en beslutning og at ingen andre mynter enn kongens mynter er gangbare.

Det fantes myntpregere både i Nidaros og på Hamar. Opprinnelsesstedet står på myntene. Sannsynligvis fantes det også myntpregere andre steder i landet.

– De fleste myntene ble preget i Nidaros, men kongen hadde nok med seg et ambulerende myntverksted på reise. Dette kan dog ikke bevises.

Store myntfunn

1000-tallsmynter er funnet over hele landet. De eneste funnfattige områdene er Sørlandet og indre Telemark. Det største skattefunnet er i Tydalen i Sør-Trøndelag, med 2250 mynter. De fleste funnene er på ti til tjue mynter.

– De små funnene forteller noe om folks bruk av mynter i daglighandel. Det ser vi på restene av slitne skinnpunger, som viser at folk bar pengepungene i beltet.

Alle myntene var av samme verdi. Skulle man betale med halvparten, delte man mynten i to. Det er også funnet fjerdedels mynter.

Fordelingen mellom utenlandske og norske mynter er den samme på alle funnstedene. Det betyr ikke bare at myntene var geografisk spredt og brukt over hele landet, men at kongemakten også var i stand til å gjennomføre omfattende administrative tiltak over hele kongeriket.

Juksekvalitet

Ikke alle myntene var av like god kvalitet. Sagaen forteller om Harald Hardråde som på åttende dags jul skulle betale lønn til mennene sine.

– Han betalte med egen mynt, men islendingen Halldór Snorrason kastet mynten på bakken og sa: “Jeg aksepterer ikke å bli betalt i så dårlig sølv.” Da sa kongen: “Du må akseptere den mynten som de fremste i samfunnet bruker.”

Forgjengeren til Gullbekk, professor Kolbjørn Skaare , ba Institutt for energiteknikk på Kjeller analysere disse myntene. Analysene viser at Sagaen er riktig. Myntene til Snorrason hadde bare en tredel sølv.

– Harald Hardråde satte ned sølvinnholdet fra 90 til 30 prosent sølv. På den måten klarte kongen både å dekke kostnaden til myntproduksjon og sikre seg egen fortjeneste. Fenomenet var vanlig også i Europa og kjent fra romersk og gresk tid. Reaksjonen til Halldór Snorrason viser at folk var oppmerksomme. Folk tok ikke lett på slike ting.

Kristningsprosessen

Den andre kjepphesten til Gullbekk er kristningsprosessen. Myntene er av de få samtidige gjenstandene som forteller noe om kristningen i Norge.

Det eldste, bevarte bibelsitatet i skandinavisk historie stammer fra en mynt preget i Slagelse i Danmark i 1020-årene med innledningen til Johannes’ evangelium: “I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”.

Da vikingene koloniserte Danelagen i York i England, preget de myntene både med hedenske og kristne motiver.

– Myntene i Danelagen hadde både sverd, kors, Tors hammer og et symbol som viser Odins ravn eller Den hellige ånds due.

Fra Olav den Helliges tid er det bare bevart en håndfull norske mynter. De fleste myntene er etterligninger av engelsk mynt. Bare én av myntene skiller seg ut. Den har et portrett av Olav den Hellige og er i dag oppbevart i myntkabinettet på Kulturhistorisk museum, sammen med en kvart million andre mynter.

– Mynten har et motiv med “den hellige ånd med utslåtte vinger”. Motivet var sjeldent på engelske mynter, så dette kan ha vært et bevisst valg fra kongen eller myntmesteren, som kanskje var fri til å utforme motivet selv. Vi vet ikke om motivet var kjent for folk. De kunne kanskje tolke dette som Odins ravn, men sett fra kongemaktens side må dette sees som begynnelsen på offentlig kristen propaganda.

På Harald Hardrådes tid har alle myntene et motiv av en såkalt triquetra, som både er brukt i norrøn mytologi og blant kristne. Gullbekk mener det er rimelig å tolke dette symbolet som treenighetskorset.

Propagandatriks

Likevel var Olav Kyrre den første kongen som satte kristendommen i system på myntene.

– På myntene hans står Kristus med den hellige ånds tre. Han har kors på brystet og korsstav i venstre hånd. Motivene er ikke tilfeldig valgt. Dette er kristne symboler bestemt på sentralt nivå. Myntene var en av de få kanalene der statsmakten kunne drive denne form for propaganda.

Sagaen omtaler hvordan kristendommen kom til Norge på 1000-tallet.

– For noen tiår siden trodde vi at Olav den Hellige omvendte det norske folk. Nå vet historikerne at kristningsprosessen tok lang tid. Myntene bekrefter dette og bidrar til å utfylle kunnskapen om det på en måte vi ikke har sett på tidligere, forteller Svein H. Gullbekk, som også har vært med på å skape NRK-serien på åtte episoder, “Berulfsens pengebinge”, som blir vist i beste sendetid på NRK i begynnelsen av 2008.