De fleste naziprofessorene var udugelige

Nazistene grunnla fire nye institutter ved Universitetet i Oslo. Det skulle forskes i rasebiologi, nazijournalistiske metoder og Nygaardsvolds skyld i krigen. Ingen studenter dukket opp. Faglig gikk det dårlig. Naziprofessorene skrev ikke en eneste vitenskapelig avhandling.

HUGIN-INTERVJU: Jorunn Sem Fure ved Forum for universitetshistorie fant intervju med lederen for Arvebiologisk institutt i studentbladet Hugin, som i dag oppbevares i Krigstrykksamlingen på Nasjonalbiblioteket. Foto: Ståle Skogstad.

Forsker Jorunn Sem Fure ved Forum for universitetshistorie utgir i begynnelsen av september en bok om Universitetet i Oslo under krigen. Ett av kapitlene handler om ”nazistiske ambisjoner og visjoner”. Selv om nazistene tok kontroll over ledelsen ved Universitetet i 1941, fikk de ingen innflytelse. Nazistene klarte aldri å prege pensum.

Tyskerne klarte ikke å opprette et eneste institutt ved universitetet. Nasjonal Samling (NS) opprettet bare fire institutter.

Maktkamp

Det var stadig kamp mellom tyskerne og NS om hvem som skulle utøve kontrollen i samfunnet. Tyskerne stolte ikke på NS og mente NS var for dilettantiske.

– Steriliseringsloven var et viktig befolkningsregulerende virkemiddel for NS. Det var ikke radikalt nok for tyskerne. De anklagde NS for ikke å ha dyp nok forståelse av rasebiologien, forteller Jorunn Sem Fure.

Høsten 1942 etablerte tyskerne en Oslo-avdeling av Ahnenerbe (fedrearv), som var forskningsinstituttet til SS. Rikstanken var å øke rasebevisstheten til det germanske folket. Ahnenerbe fant et par marginale personer i Norge, men oppdaget raskt at det norske akademiske miljøet ikke var til å satse på.

Arvebiologisk institutt

Daværende NS-statsråd Rolf Jørgen Fuglesang ønsket forskning om fremtidens befolkningspolitikk og ville ha et arvebiologisk institutt, som blant annet kunne levere fagekspertise om taterne.

Samme året som de norske jødene ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz, ble arvebiologisk institutt opprettet. Det skulle drive med både forskning og undervisning.
Lederen var genetikeren og stipendiaten Thordar Quelprud .

– Quelprud var ekspert i kaninavl og storfeavl. Han hadde en uferdig doktorgrad og bare noen få publikasjoner i genetikk, men var den eneste mannen nazistene hadde til å lede instituttet. Quelprud var eleven til professor Kristine Bonnevie , som grunnla Institutt for arvelighetsforskning i 1916. Bonnevie sendte ham til Berlin på 1920-tallet, der han ble fascinert av den tyske rasebiologien.

Quelprud hadde kontoret sitt midt mellom kontorene til motstandskvinnen Kristine Bonnevie og anatomiprofessor Kristian Schreiner , som havnet på Grini fordi han motarbeidet NS.

Personalet fra de to naboinstituttene trasket så mye gjennom kontoret hans, at Kirke– og undervisningsminister Ragnar Skancke måtte be universitetet om egen nøkkel til Quelprud for at han skulle få arbeidsro.

– Dette viser hvor problematisk det var for NS å slå seg inn på Universitetet. Quelprud ble sykmeldt i 1944, offisielt på grunn av ryggplager, men det var nok mer sannsynlig at han fikk psykososiale problemer.

I et intervju med studentbladet Hugin til NS i 1942, fortalte Quelprud at rasebiologien skulle være en del av den allmenne grunnundervisningen, slik at studentene skulle forstå viktigheten av rasebiologien i samfunnets oppbygning. Dette ble aldri gjennomført.

Goebbel-begeistring

Institutt for pressevitenskap ble opprettet i 1944, året etter at nazistene stengte universitetet og sendte 650 studenter i tysk fangenskap. Lederen for instituttet, Eyvind Mehle, tidligere radiojournalist i det nazifiserte NRK, fikk langt mer enn vanlig professorgasje. Han var betatt av Goebbels propagandatriks og ville studere hvilke metoder som egnet seg best for massepåvirkning. Meningen var at også den nye vitenskapen hans skulle bli en del av den allmenne grunnundervisningen.

– Mehles første oppgave var å skrive en lærebok til gjenåpningen av universitetet. Rett etter frigjøringen druknet han. Det er et åpent spørsmål om han tok livet av seg.

Egentlig ønsket Mehle å overta Institutt for sammenlignende kulturforskning, men NS-rektor Adolf Hoel sa nei.

– Adolf Hoel var taktisk klok og en brems for de ideologiske fremstøtene. Han opptrådte med respekt for universitetets autonomi og den akademiske kulturen, og søkte å vinne konsensus blant professorene.

Nygaardsvold fikk skylden

På oppfordring fra NS-statsråd Skancke, ble professor Gudmund Schnitler leder for et uavhengig historisk institutt. I et bokverk om den tyske invasjonen i Norge og Danmark ville han vise at Johan Nygaardsvold , Norges statsminister frem til krigsutbruddet, hadde skylden for 9. april.

– Schnitler var med i fakultetsrådet, men ble ydmyket i så mange avstemninger, at han etter hvert sluttet å gå dit. Studentene boikottet forelesningene hans.

Det ble også opprettet et institutt for middelaldertekster. Selv om instituttet ikke fikk noen sterk støtte fra tyskerne, var NS svært interessert. Lederen, Oscar Albert Johnsen , var nasjonalkonservativ og først og fremst historiker. Selv om han ikke var NS-medlem, ble han regnet for stripete, ettersom han samarbeidet for sterkt med det nazistiske departementet.

Ingen akademisk tyngde

Jorunn Sem Fure påpeker at ingen av de fire instituttlederne var fremragende forskere.

– Nasjonal Samling tiltrakk seg ikke topptunge akademikere. Før krigen var bare to professorer ved UiO medlemmer av NS. Bortsett fra rektor Adolf Hoel var de fleste NS-professorene faglig svake. Professorene som naziregimet ansatte, nådde ikke opp i den vanlige konkurransen. Ideologi og maktmiddel var ikke nok. Det var også nødvendig med akademisk tyngde, legitimitet og et minimum av kollegial støtte. Det er hovedgrunnen til at NS ikke klarte å gjøre seg mer gjeldende på universitetet, forklarer Jorunn Sem Fure ved Forum for universitetshistorie.

Emneord: Historie, Språk og kultur, Moderne historie (etter 1800) Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:52 - Sist endret 19. apr. 2013 12:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere