Barnehagen: – Tilfredsstiller ikke ettåringens behov

Norge gjennomfører en historisk satsing på barnehager. De minste barna, som inntil nylig helst fant omsorg hos foreldre eller dagmamma, er på full fart inn i barnehagene. Mens 15 prosent av landets ett- og toåringer gikk i barnehage i 1990, er andelen nå over 70 prosent. *Samtidig er oppholdstiden gått kraftig opp. På få år er norske ettåringers liv radikalt endret.

Hvordan er den nye hverdagen for de minste? Leg og lærd strides derom. Debatten gikk varm sist høst i noen av landets større aviser, delvis oppildnet av journalist Simen Tveitereids politiske pamflett av en bok: Hva skal vi med barn?

Professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, er en av landets fremste eksperter på barns utvikling.
– I norske barnehager legges det for liten vekt på barnas behov for tilknytning, hevder han.

Barns tilknytning

Smith viser til at studiet av barns tilknytning står helt sentralt i utviklingspsykologien.

– Den engelske barnepsykiateren John Bowlby er skaperen av moderne tilknytningsteori: Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner, til noen som er større og sterkere, klokere – og samtidig snill, er en medfødt tilbøyelighet og helt grunnleggende for barnets utvikling. I årenes løp er det gjennomført en lang rekke studier i mange land, og teorien er i dag blant de aller best fundamenterte i faget, påpeker Smith, som også er seniorforsker ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse.
Protest, fortvilelse, frakobling

Tilknytning er et atferdssystem; det er biologisk betinget og evolusjonsbasert. Atferden omfatter både signaler , som smil og gråt, og bevegelser som øker sannsynligheten for fysisk nærhet til tilknytningspersonen.

Tilknytning utvikles fra barnet er om lag et halvt år gammelt. Fra da av vil barn reagere på en særegen måte når de blir skilt fra den primære omsorgsgiveren sin.

– Det er lettest å observere tilknytningsatferd hos barn fra ett år og opp til tre-fire år. Da er barnas strategier svært tydelige, påpeker Smith. Atferden ved atskillelse fra en tilknytningsperson deles inn i fasene protest, fortvilelse og frakobling. Barnet virker først dypt foruroliget over å ha mistet sin nærmeste, det forventer at hun eller han kommer tilbake og avviser andres forsøk på å trøste.

– I fasen med fortvilelse tyder atferden på økt håpløshet og sorg hos barnet, og det trekker seg tilbake. Frakoblingsfasen blir ofte feiltolket som at tilstanden har bedret seg, fordi barnet ikke lenger avviser de nye omsorgspersonene. Om tilknytningspersonen kommer, kan barnet opptre likegyldig eller vende seg bort.

Tilknytningsatferden aktiveres under visse betingelser og opphører under andre vilkår, selv om selve tilknytningsbåndet er varig og ofte har samme kvalitet over tid.

– En tilknytningsrelevant situasjon er når de minste barna blir levert og hentet i barnehagen, sier han, og viser til at separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder, nettopp i den alderen når de fleste norske barn nå begynner i barnehage, bemerker Smith.

’På reise’ 100 ganger daglig

Sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, er avgjørende for at tilknytningen skal bli trygg.

– Tilknytningspersonen fungerer som sikker base og trygg havn for barnet. Barnet kan utfolde seg og utforske omverdenen fra denne plattformen, for så å vende tilbake når det trenger det for å få trøst, for å dele glede og for å få følelsene sine organisert. Et spedbarn kan gjøre disse ’reisene’ ut i verden og tilbake flere hundre ganger om dagen. Et barn mellom ett og to år foretar denne alterneringen kanskje mellom femti og hundre ganger daglig. Det er viktig å få foreldre og barnehageansatte til å skjønne at denne vekslingen er helt essensiell. Å forstå hvor barnet befinner seg i denne vekslingen, er å forstå tilknytning, poengterer Smith.

Stadig flere barn i Norge får omsorg av profesjonelle i løpet av sine første to leveår. Samtidig er enhetene blitt størrre og andelen fagutdannende mindre. I tillegg er troen på barn som aktive og selvstendige deltakere – også de minste – styrket. Professoren mener det er grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.

Emosjonelt forpliktet

– I en barnehagesituasjon med mange barn og lite organisert aktivitet, kan det være vanskelig for de ansatte å få øye på dynamikken i ettåringers behov. Og når flere barn må dele på de voksnes oppmerksomhet, blir det nødvendigvis mindre en-til-en-kontakt, påpeker Smith.

I en normal barnehagehverdag har barna en rekke voksne de må forholde seg til, og i mange barnehager er det mye utskifting av personalet. Omgivelsene kan framstå som kaotiske og uoversiktlige for de minste. Professoren mener at barn kan danne tilknytning til ansatte i barnehagen – under visse betingelser.

– Det krever framfor alt stabilitet . Barnet trenger forvissning om den voksnes psykologiske tilgjengelighet, ikke bare når det gråter. De ansatte må være emosjonelt til stede for å dekke barnets tilknytningsbehov. Han eller hun må forplikte seg emosjonelt overfor det enkelte barn, investere følelsene sine i det, og barnet må vite at den voksne er tilgjengelig når det trenger det, sier Smith.

Den alternative omsorgspersonen bør kunne ta barnets perspektiv, dele glede, gi trøst, være følsom for barnets signaler og ha evne til å leve seg inn i barnets mentale forestillinger.

– I profesjonaliteten ligger det en distansering. Det er krevende virkelig å kunne bety noe for den en har omsorg for. Og nettopp her ligger betenkeligheten, mener psykologiprofessoren.

Om mor går på veggen

– Det å la barn begynne i barnehage i ettårsalder er ikke uproblematisk i et tilknytningsperspektiv, understreker Smith. Professoren vil likevel ikke si at barnehager ikke er bra for de minste barna.

– Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna. Men om en mor går på veggen fordi hun kjeder seg, om hun lider av depresjon, om det sågar er snakk om mishandling eller vanskjøtsel, stiller det seg annerledes. Man kan ikke si at barn ikke skal begynne i barnehagen når de er ett år. Barn er dessuten ulike, noen er sårbare, andre mer robuste.

Flere barn får problemer

Et barn med trygg tilknytning til sin primære omsorgsgiver, vil reagere når han eller hun forlater det kortvarig. Når omsorgsgiveren er tilbake, vil barnet søke nærkontakt, og de vil ha en åpen kommunikasjon. Et barn med utrygg tilknytning vil enten gi et feil signal ved å la være å ta kontakt med moren, eller det vil forholde seg til henne på en ambivalent eller konfliktfylt måte.

De trygge barna viser større omgjengelighet og bedre samarbeidsevner, de er flinkere til å tolerere stress og regulere følelsene sine.

– Beregninger fra mange land indikerer at andelen barn som har en trygg tilknytning, er på 60–70 prosent. Det betyr at så mye som 30–40 prosent har en eller annen form for utrygg eller desorganisert tilknytning, påpeker Smith.

Tilknytningsrelatert forskning foregår nå mange steder i verden. Resultater fra oppfølgingsundersøkelser som har gått over lang tid, viser sammenhenger mellom utrygg/desorganisert tilknytning i barndommen og psykososiale vansker hos ungdom og voksne.

– Svært mange forstyrrelser som vi ser hos ungdom, som ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser, har sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning. Det anslås at hvert tiende barn i førskolealder har så store psykiske plager at de har problemer med å fungere i sitt daglige liv. Mellom 30 000 og 40 000 norske barn vil ha hatt en form for psykiske problemer før de når skolealder, anslår Smith.

Ingen forskning

Professoren mener at ettåringenes massive inntreden i norske barnehager de aller siste årene har skjedd uten tilstrekkelige kunnskaper.

– Før en storstilt utbygging av barnehager hadde det vært naturlig å spørre hvordan det er for de minste barna å tilbringe det meste av dagen i gruppebasert omsorg. Jeg konstaterer at det ikke er gjennomført forskning her i landet som kunne gi oss svar.

*De nøyaktige tallene for 2008 offentliggjør SSB i midten av mars.

FØR OG NÅ: Tidligere var mamma barnets viktigste - og i praksis ofte eneste - tilknytningsperson. I dag har profesjonelle omsorgsgivere delvis gått inn i hennes sted. (Foto: privat)