Rikshospitalet var avhengig av fattige pasienter

Helt siden 1826 har Rikshospitalet sørget for klinisk undervisning til universitetets medisinstudenter. På 1800-tallet var funksjonen som statlig undervisningsinstitusjon nært sammenvevd med funksjon som kommunalt fattighospital. Rikshospitalet tilbød nemlig sengeplasser i ulike prisklasser, og det var bare dem på ”almindelig forpleining” som hadde plikt til å la seg bruke i undervisningen. Det vil første rekke si fattiglemmer som fikk sykehusregningen betalt av kommunen.                                                                                   

Trengte de fattige

Dette dannet et sentralt premiss da nytt Rikshospital var under planlegging på 1870-tallet. Et forslag om å skape en ”sykeby” i sunne, landlige omgivelser utenfor byen og med enerom for velbeslåtte pasienter, ble avvist. Rikshospitalet var i første rekke en undervisningsinstitusjon. Derfor måtte det ligge i gangavstand fra universitetet og ha sykesaler som var store nok til at legen kunne bringe med seg et følge på 20–30 studenter når han undersøkte pasientene. I drøftingene påpekte dessuten statens medisinaldirektør – som et beklagelig faktum – at fattige pasienter ofte ble behandlet som rent ”klinisk materiale” til bruk i undervisningen, og at dette – sammen med det faktum at undervisningen skapte smittefare – medførte at velstående pasienter ikke frivillig lot seg bruke i undervisningen. Et undervisningshospital var altså avhengig av de fattige pasientene.
 

Forargelig oppførsel

Dette forholdet kom sterkt til uttrykk ved hospitalets hudavdeling, hvor kjønnssykdommene, særlig syfilis, stod sentralt og mange av pasientene var prostituerte kvinner. Prostitusjon var offentlig regulert. Lovgivningen endret seg sterkt i siste del av 1800-tallet – som følge av store moraldebatter om prostitusjonsproblemet – men ett hovedprinsipp ble hele tida stående; prostituerte pliktet å underkaste seg medisinske undersøkelser, og hvis det ble fastslått at de hadde syfilis, kunne de pålegges å la seg behandle.
 

I en utredning fra 1889 ble denne pasientgruppen omtalt som problematisk for Rikshospitalet: På grunn av sin forargelige oppførsel burde avdelingens ”forskjellige demoraliserede personer” helst isoleres på en egen institusjon, samtidig var de ”faldne kvinder” nyttige for undervisningen, idet det ved ”den kliniske demonstration” var ”nødvendigt at blotte legemet i temmelig stor udstrækning”.
 

Høy dødelighet
 

Også ved Fødselsstiftelsen, fødeklinikken, var koblingen mellom fattighospital og undervisningsinstitusjon viktig. Omkring 1880 var fire femdeler av klientellet ugifte, fattige kvinner som skulle føde «illegitime» barn, og som neppe hadde store valgmuligheter om de ønsket profesjonell fødselshjelp. En vesentlig årsak til den skjeve sosiale rekrutteringen lå i manglende hygieniske kunnskaper som lenge ga barselfeberen stort spillerom ved sykehusenes fødeavdelinger. Mellom 1851 og 1866 døde 4,5 prosent av kvinnene på Fødselsstiftelsen. Dette var skyhøyt over gjennomsnittet i Kristiania, og førte til at de fleste foretrakk hjemmefødsler.
 

Avansert kirurgi
 

Forholdene ved Rikshospitalet må forstås på bakgrunn av hospitalinstitusjonens generelle historie. Fra gammelt av var hospitalene i første rekke et oppholdssted, en pleieinstitusjon og en avsondringsinstitusjon for fattige syke. Fra slutten av 1700-tallet begynte visse sykehus også å forsøke å helbrede pasienter, men en generell endring kom først gradvis på 1800-tallet. Viktig for denne omformingen var etableringen av nye laboratoriebaserte patologisk-anatomiske og fysiologiske undersøkelsesmetoder fra 1860-70-tallet, og ikke minst bakteriologiens, antiseptikken og anestesiens gjennombrudd på 1870-tallet, og i kjølvannet at dette: framveksten av et mer avansert kirurgisk håndverk.
 

Fra jordmorskole til kvinneklinikk
 

Fødselsstiftelsen er et godt eksempel på denne utviklingen. Bedre kunnskap om hygiene førte til at dødstallene kraftig og fra 1870-tallet var det ikke lenger farligere å føde på Fødselsstiftelsen enn hjemme. Ny innsikt i bakteriologi og hygiene muliggjorde også økt bruk av medisinske intervensjoner i vanskelige fødsler, og i forlengelsen av selve fødselsmedisinen ble det også utviklet ny medisinsk kunnskap om svangerskap, barsel og barnesykdommer, og den etablerte kunnskapen om behandling av fødselsskader ble utvidet til det nye og ambisiøse feltet operativ gynekologi.
 

Da Rikshospitalet i 1883 flyttet inn i sitt nye bygg, overtok Fødselsstiftelsen hele det gamle Rikshospitalet og utvidet virksomheten kraftig. Fra å være en jordmorskole, som også underviste medisinstudenter i fødselsmedisin, ble den nå omformet til en kvinneklinikk og en fødeklinikk der kvinner i økende grad ble lagt inn på grunn av svangerskapskomplikasjoner. Med dette ble den sosiale rekrutteringen av pasienter også endret, slik at den i økende grad speilet gjennomsnittsbefolkningen. Omkring århundreskiftet ble like mange gifte som ugifte kvinner lagt inn på klinikken.

Denne utviklingen skjøt ytterligere fart etter 1914, da den gamle Fødselsstiftelsen ble erstattet av en ny Kvinneklinikk, som ifølge Aftenposten var ”det moderneste paa kvindeklinik-teknikens omraade”. Klinikken var planlagt for 2000 fødsler i året, og omfattet blant annet romslige forløsningsstuer og sykestuer som var beregnet på én til fire kvinner og innredet med tanke på lys, luft og trivsel. Kontrasten til den gamle, mørke og nedslitte Fødselsstiftelsen kunne knapt ha vært større.