Endelig, Kristine Bonnevie: Dette er ditt liv

Vi lever i biografienes gullalder. Gruppen av mennesker verdige til å få sine liv beskrevet i boks form, synes stadig voksende. Biografier som bare for få år siden ville blitt betraktet som uvesentlige eller latterlig esoteriske, utgis i dag med selvfølgelig mine.

– Det er meningsløst at boken om Kristine Bonnevie ikke er skrevet før, erklærer professor i biologi, Inger Nordal idet vi trer over dørterskelen til kontoret hennes i den svære Blindern-bygningen som bærer vitenskapskvinnens navn.

Professoren har for lengst besluttet å ta pennen i egen hånd.

– To personer har forsøkt, men gitt opp. Jeg tror man må være biolog for fullt ut å forstå betydningen av forskningen hun drev, sier Nordal, som har fått biologiprofessor Dag O. Hessen og forlagsredaktør Thore Lie med seg på prosjektet. Selv er hun biografiens førsteforfatter.

Lab i Rondane

Det er et stort materiale Nordal og kollegene skal igjennom. På Nordals kontor står pappesker fullstappet av avisutklipp og annen dokumentasjon. Hun viser fram en svær perm med artikler av og om Bonnevie som har stått på trykk i Aftenposten, og forteller at det finnes store mengder brev i Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket som hun ennå bare så vidt har begynt å se på.

UNIK: – Som forbilde for andre kvinner, var Kristine Bonnevie enestående, sier Inger Nordal, som skriver biografi om vitenskapskvinnen. (Foto: Ola Sæther)

– Min mor var nær og god venninne av en av niesene hennes, Ellen Bonnevie Seip. Jeg kjenner grandnieser og grandnevøer og er blitt møtt med en enestående positiv innstilling; de har formelig brettet ut om sin tante.

– Så her kan vi regne med mye nytt om forskeren og mennesket Bonnevie?

– Ja, det er helt sikkert. Mange av brevene hun skrev har ikke vært lest siden de ble mottatt av adressaten. Og forskningen hun drev innen marinbiologi, kromosomcytologi og arvelighetsforskning har heller ikke vært vurdert og satt i sammenheng tidligere.

En pappeske på bordet er fylt opp med ark påført håndskrift av sirlige merke. Det er kopier, side for side, av Bonnevies hyttebok.

– Sist sommer besøkte jeg seteren hennes, ”Snefugl” oppe ved Mysuseter i Rondane. Det er et praktfullt sted. Bonnevie kjøpte seteren i 1924, og det ble et samlingspunkt for familien, for studenter og forskerkolleger. Ett av husene på eiendommen ble innredet til laboratorium. Stedet står nesten slik som Bonnevie forlot det; her henger hennes broderte veggtepper og heklede gardiner. Jeg drakk av den samme tekoppen hun selv drakk av. Hun ble så levende for meg, der oppe.

”Kvindeligheds klenodie”

Selv om mye stoff er samlet og skrivingen er i gang, er det store huller ennå, særlig knyttet til Bonnevies barndom og oppvekst. – Det er bare få tilbake som husker henne i live, og selvsagt ingen som kjente henne da hun var barn, bemerker biografen.

Kristine ble født inn i Bonnevie-slekten, som har fostret mange betydeligheter innen dansk og norsk kunst, politikk og akademia. Hennes far, stortingsmannen, undervisningsministeren og skoledirektøren Jacob Aall Bonnevie, argumenterte i sin tid for at Middelskoleexamen ikke passer for kvinner, og selvsagt ikke Examen Artium, og insisterte på at man ”… maa ikke tabe af syne den ene nødvendige ting gjennem pigebarnets opdragelse først og fremst at bevare den sande kvindeligheds klenodie.”

– Kristine trosset sin far; tok middelskoleeksamen ved Nickelsens Pigeskole og begynte på Ragna Nielsens toårige gymnasium i Kristiania, hvor hun gikk sammen med Thekla Resvoll og Alette Falch (senere Schreiner). De skulle alle tre bli betydelige biologer.

– I 1892 avla Bonnevie examen artium og tok samme år fatt på medisinstudier ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Hun gikk imidlertid snart over til zoologien og tilbragte mye tid på stasjoner langs kysten. Bonnevie gjennomførte flere systematiske arbeider over havdypets dyreliv, forteller Nordal.

Disputt om kromosomer

Den unge forskeren kom snart til å interessere seg for cytologien , cellelæren.

– Forskeropphold i Sveits, Tyskland og USA ble svært viktige for karrieren hennes. Hun fikk lære cytologisk teknikk. Utviklingen av stadig bedre mikroskoper og nye prepareringsteknikker gjorde det mulig å studere cellene enda mer inngående enn før, påpeker Nordal.

En liten parasittisk snegl, Enteroxenos östergreni, plukket opp av havet under Nordhavsekspedisjonen på 1870-tallet, ble objektet for doktorarbeidet hennes. Studien dreide seg om kjønnscellenes utvikling, og hvordan kromosomtallet blir redusert til det halve i kjønnscellene – en viktig problemstilling innen cytologien på den tiden.

Bonnevie framsatte en annen forklaring enn den Alette og Kristian Emil Schreiner presenterte to år tidligere. Det kom til heftig ordskifte mellom opponent Schreiner og Bonnevie under disputasen i 1906.

– Tiden har vist at ekteparet Schreiner hadde rett, men dette var tross alt en liten detalj. Allikevel brukte den eldre garde biologer feilslutningen i sin argumentasjon mot at biologibygningen på Blindern skulle bære hennes navn. Det ble en heftig strid på åttitallet da bygningene på campus skulle døpes, forteller Nordal.

Bonnevie regnes i dag som en pionér innen kromosomforskningen. I doktoravhandlingen hevder hun at de fine spiraltrådene som mikroskopet avslørte, ikke er noe kunstprodukt, slik de fleste dengang trodde, men kromosomer. Bekreftelsen på at hun hadde rett kom 25 år senere. Etterfølgeren hennes, professor Bjørn Føyn, slår fast at med avhandlingen sin ”har hun vært med på å grunnlegge den moderne oppfatning av kromosomenes struktur”.

STUDENTER: Forskningsfartøyet er lagt til kai i Drøbak, og studentene følger nøye med når Bonnevie forklarer. (Foto: MUV)

I 1912 ble Bonnevie professor i zoologi 1912, etter at Stortinget samme år hadde gitt kvinner adgang til å inneha embeter.

Fingeravtrykk

Bonnevie ble en av landets fremste genetikere. I 1916 var hun med på å opprette Institutt for arvelighetsforskning (senere Institutt for genetikk) og var bestyrer der helt til hun gikk av med pensjon i 1938. Hun forsket på arvelig disposisjon for tvillingfødsler og genetiske abnormiteter, som forekomsten av unormalt mange fingre, dvergvekst og blødersyke. Også på dette feltet var hun en pionér.

– I mange år studerte Bonnevie nedarvingen av fingeravtrykk, papillarmønstre; hvordan de dannes, og forholdet mellom gen og egenskap. Hun gjorde detaljerte studier av tusenvis av menneskers fingeravtrykk. Bonnevie ville finne ut hvor i fosterutviklingen mønstrene etablerer seg. Hun fikk fostre tilsendt fra sykehusene i byen, noen nesten fullbårne. Her i kjelleren fins fosterlik på glass som derfor mangler fingertupper.

Enormt engasjert

Bonnevie var opptatt av studentene, både deres læring og deres velferd.

– Hun innførte noe helt nytt, nemlig en aktiv biologiundervisning. Hun lagde praktiske laboratorieøvelser og dro studentene ut i naturen. Bonnevie var en gudbenådet foreleser og holdt seg sjelden til sine tilmålte tre kvarter. Hun forfattet flere lærebøker i biologi og var en ettertraktet foredragsholder. I sitt engasjement for studentenes ve og vel, vil jeg si hun var ekstrem. Hun sørget for matforsyninger til dem under første og andre verdenskrig, etablerte studenterhus og grunnla Aulakjelleren og Blindernkjelleren.

Bonnevie forble ugift, men hun var ikke barnløs.

– Den fremragende forskeren var et intenst familiemenneske. Hun hadde en velutviklet omsorgs- og innlevelsesevne. Nesten kontinuerlig hadde hun nevøer og nieser hos seg i sitt hjem. Mens svogeren, Vilhelm Bjerknes, var professor i Leipzig, hadde Bonnevie hans og søsterens to tenåringsgutter boende i huset sitt. Hun arrangerte sågar konfirmasjon i foreldrenes fravær – og det i sin mest hyperaktive periode med arvelighetsforskning.

Inger Nordal finner det svært meningsfullt å skrive om Bonnevie.

– Det er viktig å dokumentere hennes faglige og fagsosoiale betydning. I motsetning til sin svigerinne Margrethe Bonnevie, var hun ikke spesielt aktiv i det organiserte kvinnesaksarbeidet. Men som forbilde var hun unik.

--------------------
Kilde: Norsk biografisk leksikon (1999): ”Kristine Bonnnevie” v/Arne Semb-Johansson