print logo

En krympet likestillingsdebatt

– Den radikale visjonen om et samfunn der kvinner og menn delte likt på arbeid ute og omsorg hjemme, har krympet til et snevert fokus på deling av foreldrepermisjonen i spedbarnstiden, hevder Margunn Bjørnholt.

PAPPAPERM: – I motsetningen til på 1970-tallet, er far-barn-relasjonen og det individuelle foreldreskapet i fokus: Mor må ut for at far skal komme inn. Men fører dette til likestilling i parforholdet? spør Margunn Bjørnholt. Foto: Ola Sæther

Forskeren mener oppmerksomheten bør rettes mot betingelsene i arbeidslivet.

– For at både menn og kvinner skal kunne kombinere arbeid og hjem, må endringer skje i arbeidslivet. Per i dag er arbeidslivet nærmest fredet for forandringer. For eksempel kunne vi ta opp igjen debatten om sekstimers arbeidsdag, foreslår Margunn Bjørnholt.

Hun mener det ensidige fokuset på foreldrepermisjonen i barnets første leveår kan stå i veien for andre og viktigere grep for likestilling i landet.

Jobbet deltid

Bjørnholt har fulgt opp Erik Grønseths forskningsprosjekt Ektefelledelt arbeidstid fra 1970-årene. Både Grønseths opprinnelige prosjekt og Bjørnholts oppfølgingsstudie er gjennomført ved Institutt for sosiologi/Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

I Grønseths studie deltok utvalgte ektepar som delte jobb og familie likt; både mann og kone jobbet deltid ute og var deltid hjemme med barna. Bjørnholt har intervjuet parene og barna deres nå – 30 år etter – for å finne ut på hvilken måte deltidsarbeid og deltidsomsorg påvirket parenes karriere, ekteskapet og deres barns holdninger i dag.

Bjørnholts artikler fra studien har fått mye medieoppmerksomhet.

– Og det er jo ikke rart – for det er den samme grunntanken vi opererer med i dag, nemlig at begge kjønn skal ta del i både yrkesliv og familieliv, og vi sliter fortsatt med å finne balansen, påpeker forskeren.

Fastlåst forståelse

Men det er likevel et par viktige punkter Bjørnholt mener har gått mange hus forbi: nemlig det at både ektemann og kone jobbet deltid i prosjektet på syttitallet, i motsetning til dagens fulltidsmodell for begge parter.

– Disse mennene gjorde som mange kvinner i dag gjør: Tilpasset jobben etter familiens behov, og ikke omvendt, sier Bjørnholt, og viser til at mer enn halvparten av dagens mødre som har barn under 16 år, jobber deltid.

– Jeg mener at måten vi forstår likestilling på, er blitt helt fastlåst. Vi tror fulltidsarbeid for begge kjønn, barnehageplasser for barna og deling av foreldrepermisjonen løser alle utfordringer. Jeg ønsker å utfordre dette synet. Vi vet ikke om deling av foreldrepermisjonen bidrar til mer likestilling, her er det mest tro og håp som gjelder, sier Bjørnholt.

Hun mener arbeidslivets fulltidsnorm langt på vei har forblitt utematisert, og at tanken om at også menn må redusere innsatsen i arbeidslivet for å skape rom for familien, og ikke minst for å fremme partnerens karriere, synes fjern i dag.

– Dette prosjektet kan bidra til å reflektere over alternative modeller for likestilling. I syttitallsprosjektet var det mennenes deltidsarbeid som var virkemidlet for at kvinnene skulle komme i jobb og for deling av arbeidet i familien. Dette er forskjellig fra i dag.

Ideen om dobbelt fulltidsarbeid

Ideen til Grønseths forskning kom fra legen Ola Rokkones, som var leder i Norges familieråd. Norges familieråd var finansiert over statsbudsjettet fra 1969 til 1978. Rokkones var opptatt av hvordan samfunnet skulle organisere omsorg, og at dette ikke lot seg forene med en hverdag hvor begge voksne skulle jobbe fullt.

– Rokkones advarte også mot at det typisk ville bli kvinnen som måtte ta støyten hjemme dersom begge skulle jobbe fullt ute.
Både han og Grønseth fryktet for den dobbeltarbeidende kvinnen.
Norges familieråd hadde som mål å påvirke familiepolitikken, men man må vel innse at det klarte de i liten grad.

– Hvorfor ikke?

– I løpet av 1970- og 1980-årene vant ideen om dobbelt fulltidsarbeid frem. Grønseth og Rokkones’ ideer ble nok sett på som livsfjern idealisme, både av feminister og politikere. Det ble sagt at deltid ikke var noe vanlige folk hadde råd til, men disse to hadde forslag til ordninger som skulle kompensere dette. Grønseth var dessuten skeptisk til institusjonalisering av barndommen, og så for seg en slags omsorgslønn. Men dette sto i sterk kontrast til kvinnebevegelsens krav om fulltidsjobb og barnehage. Disse to menn ble nok sett på som både urealistiske og aparte.

– De blir vel ikke vurdert særlig mindre aparte i dag?

– Nei, det er klart. Mitt eget skråblikk på likestilling blir vel av enkelte vurdert på samme måten, ler Bjørnholt.

Arbeidslivet er fredet

– Men du er ikke selv imot likestilling. Hvordan kan du da være imot en tvungen deling av foreldrepermisjonen?

– I dagens situasjon tenker jeg at dette overskygger andre likestillingstiltak. Slik jeg ser det er politikk det muliges kunst. På den måten er det mye enklere å få noen ekstra uker pappaperm eller dele opp månedene vi allerede har, enn å gripe fatt i store, tunge prosesser som handler om likelønn, kvinners arbeidsvilkår og endringer i arbeidslivet. For arbeidslivet er på sett og vis fredet, og politikere har bare begrenset påvirkningskraft.

Likedeling = likestilling?

– Men er ikke pappapermen egentlig en stor suksess?

– Jo, det er den, i den forstand at folk i dette tilfellet følger politikken som er vedtatt. De aller fleste menn tar permisjon. Men fører dette til mer likestilling i samfunnet? Kanskje hadde vi kommet lenger om vi heller hadde prioritert de store og vanskelige tiltakene. Menns ansvar for den langsiktige balansen mellom arbeid og familie, lønn, makt og arbeidstid er viktig hvis vi skal jobbe for full likestilling, sier Bjørnholt.

Samtidig, mener hun, er det ikke gitt at likedelingsmodellen bør være den eneste modellen for likestilling i dag.

– I et samfunn med mer mangfold kan det være grunn til å åpne for at kjønnsrettferdighet kan oppnås på flere måter.

Av Linn Stalsberg
Publisert 8. mar. 2011 00:00