Kunne fått verdens mest moderne universitet

Planene lå klare for å opprette et idealuniversitet i Christiania; arkitektonisk, organisatorisk og faglig – uten like noe annet sted i verden. Men så kom 1814.

NORSK OG NYTT: Universitetet skulle anlegges i en stor park med professorene og studentene boende rundt auditoriene og samlingene. Det nye universitetet i Norge kunne dermed blitt forløperen for campus-universitetene i USA. (Foto: Hanne Utigard)

Endelig, og etter mye motstand, gikk kongen i København med på kravet fra den norske befolkningen: Den 2. september 1811 gir Frederik 6. ordre om at det skal opprettes et ”fuldstændigt Universitet” i Norge.

Tidligere på året var det blitt samlet inn et betydelig pengebeløp til et norsk universitet – tilsvarende minst én milliard i dagens kroner – i seg selv et tungtveiende argument for dets opprettelse. Norge var langt fra noe fattig land. Det hadde kostbare og etterspurte naturressurser og få mennesker å dele rikdommen på. Forventningene om hva man kunne få til, var store.

Men hvordan skulle dette universitetet være, nærmere bestemt? En kommisjon med danske og norske medlemmer gikk straks i gang med å utarbeide detaljerte planer. Den dominerende personen fra norsk side var professor i filosofi, Niels Treschow – en av Danmark-Norges fremste vitenskapsmenn. Han argumenterte for en bred allmenndannelse og for et universitet i opplysningstidens ånd.

Radikalt annerledes

– Det universitetet som lå på tegnebrettet i København, er med rette blitt kalt ”annerledesuniversitetet”. Dette skulle ikke bare være et eget universitet for Norge, det skulle være et reformuniversitet etter moderne prinsipper. Det nye, norske universitetet ville skille seg radikalt fra Københavns Universitet og nær sagt alle andre universiteter i sin samtid, påpeker professor i historie, John Peter Collett ved Universitetet i Oslo.

Våren 1812 ga kongen sin godkjennelse til dette alternative universitetet, og universitetsdireksjonen i København fikk jobben med å iverksette planene.

– Det var i møtet mellom to bevegelser – dem som satt i København og tenkte universitet og dem som var i Norge og håpet på et universitet – at planene for det nye vokste fram, framholder Collett.

Universitetsdireksjonen hadde først gått inn for å etablere et ”Akademi for de teknisk-oeconomiske Videnskaper” på Kongsberg, en radikal idé i tråd med opplysningstidens tenkning, åpent for studenter uten examen artium og latinkunnskaper. Det Norge trengte var ikke flere teologer eller jurister, ble det hevdet, men derimot å få styrket kompetansen innen jord- og skogbruk og fiskeri, i bergverksdrift, industri og håndverk.

Forslaget ble imidlertid kontant avvist fra norsk side:
– En slik høyskole svarer overhodet ikke på behovet vi har for å utdanne embetsmenn i vårt eget land. Og dessuten vil vi med en slik ordning fortsatt være det eneste kongerike i Europa som ikke har eget universitet, var svaret.

Grev Herman Wedel-Jarlsberg fikk oppdraget med å drøfte universitetsspørsmålet i København, og han gjorde det klart at skulle kongen regne med tilslutning og økonomisk støtte fra nordmennene selv, måtte det bli et fullstendig universitet. Intet mindre.

At Frederik 6. gikk med på nordmennenes krav, og sågar la mye energi i å sørge for at planene ble gjennomført, må sees i lys av at kongen fryktet at nordmennene ville bryte ut av fellesskapet med Danmark og slutte seg til erkefienden Sverige.

Kongen: – Greit, sett i gang

– Så kom en interessant fase i København. For da sier kongen, vel greit, så setter vi i gang å lage dette fullstendige universitetet. Men la oss ta med noen av de tankene vi hadde med den tekniske høyskolen: Universitetet skal være åpen også for dem uten latinartium – de unge mennene som ikke tar sikte på noen embetskarriere, men vil utdanne seg til det praktiske livs oppgaver. Dette gjør det norske universitetet til noe helt spesielt i samtiden: Det bryter med den europeiske universitetstradisjonen, der latin og gresk utgjør et felles fundament, påpeker Collett.

Ved det nye universitetet i Norge skulle opplysningstidenes vitenskaps- og kunnskapsideal regjere. De nyttige fagene matematikk, naturvitenskap, jus og moderne språk var tiltenkt en sentral posisjon.

– Det skulle undervises i naturhistoriens forskjellige grener, i kjemi og fysikk, bergverksvitenskapene og i teknologi. Samfunnsvitenskapen, i betydningen statsrett og økonomi, skulle tungt inn. Istedenfor de tradisjonelle fire, ville det nye universitetet ha åtte fakulteter. Dette alene ville sette det norske universitetet i en særstilling blant verdens universiteter, bemerker professoren.

Norge er et av de første landene i verden som får en felles legeutdanning.

– Den gang var det ganske radikalt å slå sammen utdanningen av kirurger, som ble regnet som håndverkere, og utdanningen av leger. Det norske universitetet gjorde seg i det hele tatt bemerket i samtiden med sin ”practiske Tendens”. For Treschow, som ble universitetets første leder, var dette så viktig at han ville ha det skrevet inn i Grunnloven.

Det nye universitetet skulle organiseres på en slik måte at de siste rester av middelalder ble borte for godt: Det norske universitetet skulle ikke, i motsetning til Københavns Universitet, være noen selvstyrt korporasjon hvor professorene forvaltet og fordelte inntektene av egen godsformue seg imellom.

Statsfunksjonærer på fastlønn

– Nei, professorene i Christiania skulle være statsfunksjonærer med fast lønn, og lønnen skulle være så stor at de kunne leve av den. I København hadde professorene ofte embeter i sentraladministrasjonen ved siden av, og de ble brukt til alle mulige oppgaver for staten. Å få dem til å undervise, kunne være svært vanskelig, forteller Collett.

Det nye universitetet skulle ha en profesjonell administrasjon. En egen kongelig utnevnt kvestor skulle styre økonomien. Professorer og studenter var borgere som alle andre, underlagt statens og byens lover og domstoler, og all selvstendig jurisdiksjon over professorer og studenter skulle bort.

– Forslaget om at embetseksamener heretter skulle avlegges utenfor universitetet, representerte en viktig innskrenkning i universitetets myndighet. I eksamenskommisjonene skulle universitetets professorer nå sitte side om side med ”lærde og practiske Embedsmænd udenfor Universitetet.”
Pedagogiske reformer, eksamensreformer, administrative reformer, økonomiske reformer som man hadde tenkt på i mange år i København – nå skulle alt dette gjennomføres i Norge.

Kongen kjøpte Tøyen

Men hvordan skulle dette nye universitetet fysisk utformes, og hvor skulle det bygges? I 1812 hadde kongen, etter kommisjonens forslag, bestemt at universitetet skulle legges til landets hovedstad. I Christiania ble det nedsatt en komité som skulle finne en egnet tomt til universitetet. Byen lå innenfor Kvadraturen den gangen, men her, i den gamle bebyggelsen fra Christian 4s tid, var det ikke plass til å anlegge noe universitet. Byggetomten måtte finnes utenfor bykjernen.

– Flere ulike alternativer ble vurdert. Et av dem var Ruseløkken, altså der universitetsbygningene til sist kom til å bli liggende. Den lokale komiteen samlet seg imidlertid om en tomt som lå omtrent der Høyesterett ligger i dag, forteller Collett.

– Men kongen var ikke fornøyd med det. Sommeren 1812 sender han statens overbygningsdirektør, den ledende danske arkitekten Christian Frederik Hansen, til Christiania. Han peker ut en tomt øst for bygrensen, storgården Tøyen: Eiendommen ligger meget flott til. Her skal vi bygge et arkitektonisk idealuniversitet! Frederik 6. lot seg overbevise. De norske ekspertene advarte mot at det ville bli for kostbart å bygge infrastruktur og bygninger samtidig. Men kongen hørte ikke på det øret. Dessuten ville han framstå som generøs: Den store eiendommen ble kjøpt og gitt universitetet som gave fra kongen.

Storslått anlegg

Her var det plass i overmål til å anlegge idealuniversitetets mange bygninger.

– Dette skulle være et universitet i opplysningstidens ånd, og da måtte det selvfølgelig ha kjemisk laboratorium og observatorium. Og det skulle ha et svært bibliotek plassert i dets midte, med plass nok til de 60 000 bindene som var lovet fra Det kongelige Bibliotek i København og mange, mange flere bøker etter hvert.

Universitetet skulle bygges til 25 professorer og ville dermed bli på størrrelse med Københavns universitet. Universitetet skulle legges i en stor park med professorene og studentene boende rundt auditoriene og samlingene.

– Det er en ganske radikal tanke, knyttet til det rousseauske naturlivet – det sunne liv i en park. Det er så forskjellig fra Københavns Universitet som tenkes kan, påpeker Collett.
Han synes det er interessant at man argumenterer for at professorene skulle ha vid mulighet til faglig fordypning.

collett

BYUTVIKLING: – Og ikke bare skulle universitetet være flott i seg selv; det skulle dra hele byen etter seg. En helt ny bydel skulle reises – ”et nyt Kvarter …, skønnere og mere iøjnefaldende end noget af det, Byen allerede har" forteller John Peter Collett. (Foto: Ola Sæther)

– For det første skulle de altså holde til i en park, dernest skulle de ha lønn som var meget høy, høyere en professorgasjen i København. Og så skulle deres arbeidstid skjermes, slik at de fikk rikelig anledning til å arbeide med sine fag. På det norske universitetet skulle vitenskapen dyrkes på en langt friere måte enn i København, bemerker Collett.

En flott paradegate var tenkt anlagt fra sentrum og opp til universitetsbygningene, på hver side skulle professorvillaene oppføres i en passende stil, omgitt av vakre hager, og på toppen skulle universitetets hovedbygning ligge.

– Og ikke bare skulle universitetet være flott i seg selv; det skulle dra hele byen etter seg. En helt ny bydel skulle reises – ”et nyt Kvarter …, skønnere og mere iøjnefaldende end noget af det, Byen allerede har”, lover arkitekten fra København.

Før amerikanerne

Planene på Tøyen blir, som kjent, aldri virkeliggjort. Da Det Kongelige Frederiks Universitet startet opp med undervisning i 1813, var det i leide lokaler i Kvadraturen. En av dets professorer, L. S. Platou, påpekte at de storslåtte planene på Tøyen var hinsides det praktisk gjennomførbare. Byen manglet både penger og kompetanse til å kunne realisere noe ”saa aldeles gigantisk-idealsk ..”

– Det var sterk inflasjon på den tiden, og de innsamlede pengende tapte raskt verdi. Og så ble jo da alt snudd helt på hodet, for 1814 kommer og Norge må i all hast sørge for utdanningen av den nye statens embetsmenn. Landet ble hardt rammet av den økonomiske verdenskrisen som fulgte, og alle kostbare prosjekter måtte skrinlegges. I denne prosessen skyves alt rundt, og det man ender opp med, er noe ganske annet enn man hadde forestilt seg, konstaterer Collett.

– Men hadde planene blitt virkeliggjort, ville universitetet i Christiania vært enestående i verden, og en forløper for de amerikanske campusuniversitetene, påpeker han, og viser til at det som regnes som det første campusuniversitetet i USA, nemlig Union College i staten New York, ble tegnet omtrent samtidig.

– Men vårt eget universitet i Norge ville likevel ha slått dette første amerikanske med et par år, bemerker John Peter Collett.

KILDER: John Peter Collett og Ernst Bjerke (red.): Vekst gjennom kunnskap. Det Kongelige Selskap for Norges Vel 1809–1814 (2009). John Peter Collett, Jan Eivind Myhre og Jon Skeie (red.): Kunnskapens betingelser. Festskrift til Edgeir Benum (2009).

FORUM FOR UNIVERSITETSHISTORIE

Driver forskning, undervisning og formidling i universitets- og vitenskapshistorie.

18 forskere er tilknyttet prosjektet, inklusive seniorforskere og doktorgradsstipendiater.

Leder er professor John Peter Collett.

Skriver UiOs historie i ti bind.

Forskerne legger vekt på å se kunnskapsfeltet i en samfunnskontekst og analysere de underliggende drivkreftene som har formet institusjonene som driver forskning og utdanning.

Ni bind skal være ferdige i løpet av 2011, det tiende, som omhandler studentene, blir etter planen ferdigstilt i 2013, 200 år etter at undervisningen startet opp på universitetet.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800) Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere