Svak politisk satsing på fornybare energikilder

For første gang i verdenshistorien har det globale samfunnet gått sammen og sagt at hele energigrunnlaget skal endres – og at denne enorme omstillingsprosessen skal drives fram politisk. I dag kommer mindre enn 15 prosent av verdens energiforbruk fra fornybar kraft, om lag 85 prosent fra fossile energikilder – som gir store utslipp av klimagasser og fører til en oppvarming som kloden ikke kan leve med.

– Kjernen i omstillingen er å redusere kraftig eller helt fjerne produksjon og bruk av fossil energi. Når vi vet at den globale etterspørselen etter energi vil øke voldsomt de neste 30 årene, er vi nødt til å produsere fornybar energi på nye, effektive måter. Den politiske utfordringen, hvis vi skal få til en slik overgang, er å gjøre de nye teknologiene konkurransedyktige på et kommersielt marked, understreker professor Olav Wicken ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK-senteret), Universitetet i Oslo.

Han og forskerkollegene Jens Hanson ved TIK-senteret og Sjur Kasa ved Høgskolen i Hedmark er opptatt av hva som blir Norges plass i den internasjonale prosessen med å gå fra fossile til fornybare energikilder. – Norge har satset mye på forskning på fornybar energi. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig hvis vi vil være med på å utvikle de nye teknologiene, sier de tre.

Forskning, men ikke læring

Landet vårt har bedre forutsetninger for å kunne produsere kraft fra fornybare energikilder som vann, vind, bølger, biomasse, tidevannn og undervannsstrømmer enn de fleste andre land i Europa. Det har da også blitt lagt stor vekt på å styrke forskningen på fornybar kraft, og det er bygd opp sterke fagmiljøer med teknisk kompetanse. Mye av forskningen er rettet inn mot å skape teknologiske gjennombrudd. Men utvikling og bruk av nye teknologier er minst like mye en sosial læringsprosess som en rent teknisk utviklingsprosess.

– I den pågående samfunnsdebatten om fornybar kraft er det mye fokus på forskning; det er etablert store forskningsprogrammer på vindkraft offshore og andre nye, fornybare teknologier. Men i innovasjonsprosesser – når nye teknologier skal utvikes og utbres – viser det seg at det er erfaringene med å bruke de ennå ineffektive teknologiene som er avgjørende for å lykkes. Slik det nå er, finnes ingen læringsarenaer mellom brukere og produsenter – som på sikt kan gjøre teknologiene effektive, påpeker Kasa.

Mangler politisk vilje

Norge har ikke økt produksjonen av fornybar kraft de siste 20 årene – altså i hele perioden som klimautfordringen har stått på den internasjonale dagsordenen.
I motsetning til i mange andre land er det ikke innført noen aktiv politikk for å skape nye markeder som kan sikre at de ennå umodne teknologiene blir tatt i bruk. – Vi har elektrisk kraft i overmål. Det er ikke bestemt politisk at vi har noe stort behov for å utvikle nye, alternative energikilder og næringer. Dermed er det ingen drivere, og det er den store utfordringen i Norge, sier Kasa.

Når nye teknologier konkurrerer med etablerte, vinner normalt den etablerte teknologien, ofte bare i kraft av at den er eldst.
– Teknologier trenger lange læringsperioder for å bli effektive og dermed konkurransedyktige, og det gavner de godt etablerte teknologiene. Markedet kan derfor virke som et hinder for at nye teknologier for fornybar kraft blir tatt i bruk, sier Wicken. Han mener det er vanskelig å forutsi hvilke teknologiske prosesser som over tid vil bli viktige. 

– Når politikken har kostnadseffektivitet som grunnprinsipp, som i Norge, kan vi komme til å velge bort teknologier som ennå ikke er modne og dermed ikke like effektive som de som er mest utbredt. Alle eksisterende energiteknologier har hatt en periode hvor de ikke har vært kostnadseffektive. Selv dampmaskinen var først ikke konkurransedyktig i møte med muskelkraft, påpeker Wicken.

Solenergi – en revolusjon

Også utviklingen av solenergi har en lang historie.

– Fysikken i det å omforme solvarme til elektrisk energi, ble oppdaget allerede på midten av 1800-tallet. Men det tok over hundre år å utvikle en solcelle som var effektiv nok til at den faktisk kunne drive noe, sier Hanson.
 

Forskeren understreker hvor viktig det er å etablere egne nisjemarkeder der ny teknologi kan få muligheten til å utvikle seg.

– Arbeidet med å forbedre solcelleteknologien er fryktelig dyrt. Den første lille nisjen for teknologien var på satellitter. Det stod ikke på penger til å gjennomføre eksperimenter når målet var en sikker og effektiv kraftforsyning til satellittene. Sol kunne gi kraft over mange år og utkonkurrerte andre energikilder, som kjernekraft.

Det er først ganske nylig at solteknologien er blitt konkurransedyktig på et større marked. Bare de siste fire årene er kostnadene redusert med 80 prosent. Strøm fra solceller er nå nesten like billig som atomkraft. Hva har skjedd?

– Omslaget kom da bruken og utviklingen av solteknologi ble et politisk motivert prosjekt – et bevisst skritt bort fra det fossile samfunnet. I løpet av de siste ti-tjue årene har det skjedd en ekstrem omveltning i industrien som lager solcellene. Tyskland er kroneksempelet: På begynnelsen av 1990-tallet kom fire prosent av energien fra fornybar kraft, nå utgjør den 20 prosent. Når markeder som det tyske blir subsidiert, er det snakk om store volumer. Dette trekker inn nye aktører med nye kunnskaper, det skapes interesse i finansmiljøer for å investere, og det gir en bredere legitimitet. Dynamikken virker drivende på å få til forbedringer som gjør teknologien mer effektiv. Dette viser hvilken rolle politikk kan spille i innovasjonsprosesser – ved at teknologien tas i bruk, sier Hanson.

Norge – en bremsekloss

De tre forskerne er opptatt av det de kaller teknologiske regimer – etablerte teknologier som er støttet av kunnskapsmiljøer, innflytelsesrike aktører og normer.

– Norsk økonomi er tett koblet til det fossile energiregimet gjennom den store produksjonen av olje og gass. Regimet består av sterke bedrifter og interessegrupper og støttes av normer med stor utbredelse i samfunnet. Effektiv infrastruktur for denne energiformen er etablert, og det er bygd opp systemer for utdanning og forskning, sier Wicken.
Han mener regimer også handler om mentale strukturer. – Det ligger en forståelse hos oss av hvordan verden ser ut og hvordan vi forventer at den skal være. Regimet får en selvforsterkende posisjon i samfunnet og er derfor vanskelig å utfordre.

Også det fossile energisystemet er sterkt subsidiert: – Det finnes mange gunstige ordninger for både dem som leter etter, produserer og forbruker fossile brensler, konstaterer Kasa.

Mange mener at det er i Norges interesse å maksimere verdien av olje- og gassformuen. – Vi kan tenke oss et framtidig konkurranseforhold mellom norsk gass og fornybar energi på kontinentet. Norge kan bli en av aktørene som begrenser framveksten av nye, fornybare energikilder, frykter de tre forskerne.