Stemmerett for kvinner i hundre år

I 1913 ble allmenn stemmerett innført i Norge, og kvinner fikk statsborgerlige rettigheter på linje med menn.

– Dette skjedde ikke over natten. I hundre år hadde diskusjonene pågått om hvorfor menn skulle ha rett til å stemme, mens kvinner ikke skulle ha det. Kampen for kvinners politiske rettigheter var en lang kamp, og den var heller ikke ferdig i 1913, understreker førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo, Hilde Sandvik.

I fjor startet hun opp et tverrfaglig prosjekt om kampen for og implementeringen av kvinners politiske rettigheter: 2013-prosjektet: Demokrati og stemmerett.
 

– I kvinnekampen er politikk, rettigheter og historie ofte nært sammenvevd. Jeg synes det er interessant å studere likhetene i kvinnekampen over tid – og i ulike land. Det vi ser, er at kvinnekampen gjerne starter med sivile rettigheter, som rett til utdanning og eiendom, for deretter å gå over til å bli en kamp for politiske rettigheter. Men én ting er å få politiske rettigheter, noe annet kan det være faktisk å ta rettighetene i bruk.
 

Selv er Hilde Sandvik spesielt opptatt av forhistorien til at allmenn stemmerett for kvinner ble innført i Norge. Siden de store reformene i kvinners rettigheter først kom fra andre halvdel av 1800-tallet og utover, er første del av århundret lite undersøkt. Det er denne perioden Sandvik er særlig interessert i. – Å se store politiske endringer, som kvinnestemmerett, bakfra er særlig interessant, synes jeg. Det gjør at vi kan få øye på de mange veiene, de mange mulighetene – også de som ikke ble valgt.

Kommunal stemmerett for 180 år siden
 

Allerede i 1833 fikk norske enker stemmerett ved kommunevalg.

– Visste du at Stortinget allerede for 180 år siden vedtok at enker skulle ha kommunal stemmerett? spør Hilde Sandvik. De første formannskapslovene ble vedtatt i 1833, riktignok uten å få kongens godkjennelse. Ifølge disse var allmuesamlingen den suverene kommunen, som blant annet skulle vedta kommunens budsjett. I allmuesamlingen skulle alle skatteytere være representert – også enker.
 

– Forut for dette første stortingsvedtaket om kommunestyrer hadde det vært en høringsrunde blant alle embetsmenn i Norge. Det som er så interessant, synes jeg, er at ingen av embetsmennene hadde motforestillinger mot at enker skulle ha stemmerett.
 

– Hvordan forklarer du det?
 

Representerte husholdet
 

– Det forklarer jeg på følgende måte: Kvinnene fikk stemmerett i kraft av å være husholdsoverhode. I vårt naboland Sverige fikk skattebetalende borgerenker stemmerett på representanter til Riksdagen allerede på 1700-tallet. I Frankrike, før revolusjonen i 1789, hadde bondeenker rett til å være med og bestemme hvem som skulle reise som utsending til generalstendene fra deres distrikt, forteller Sandvik.

I Sverige og Finland fortsatte kvinnene å ha stemmerett lokalt, mens det til Riksdagen etter hvert ble slutt på å manntallsføre enker. Lokalt skulle alle husholdsoverhoder være representert på et slags menighetsmøte, soknstemman. På 1860-tallet ble soknstemman gjort om til kommuner. Både i Sverige og Finland fikk altså kvinnene kommunal stemmerett lenge før kvinnene i Norge.
 

– I Sverige og Finland var stemmeretten gradert. En adelsjomfru for eksempel – som ikke var enke, men representerte et gods, og som betalte hundre ganger mer i skatt enn sin fattige, mannlige nabo – hun ville også ha hundre ganger flere stemmer.
 

– Men er ikke dette et annet system – og ikke stemmerett som en individuell rettighet slik vi tenker på den?
 

– Du har rett. Det er husholdet som skulle være representert på en eller annen måte. Jeg synes imidlertid det er interessant å merke seg at det samme argumentet også kan brukes på menns rett til å stemme. Ifølge Grunnloven av 1814 har du som mann stemmerett hvis du er 25 år, eier eller leier jord og har bodd lenge nok i landet. Men hvor mange 25-år gamle menn eide eller leide jord? Jeg har undersøkt og konstaterer at det gjaldt svært få, nemlig bare ti prosent.

De fleste unge menn på den tiden giftet seg når de var mellom 30 og 35 år. Og når du som sønn gifter deg, tar gamlefar kår og du selv rykker opp som husholdsoverhode – og får stemmerett. At du er minst 25 år og mann er altså ikke nok. Når far tar kår, tror du han beholder stemmeretten? Nei. Stemmeretten er heller ikke i 1814 en individuell rettighet, men knyttet til det å være i en husholdsposisjon, påpeker historikeren.
 

Fattigkassa
 

– Fra denne logikken følger også det forferdelige at; hadde du fått av fattigkassa, enten du var mann eller kvinne, tror du at du hadde stemmerett da – selv etter at allmenn, statsborgerlig stemmerett var innført i 1913? Nei. Først i 1919 opphevet Stortinget bestemmelsen som fratok folk på fattigunderstøttelse stemmeretten. Til nå har ingen undersøkt hvor mye som skulle til for å miste retten til å stemme. Ett par sko til barna – var det nok?

Brennevinslov ga alle kvinner stemmerett
 

Da det i 1894 ble vedtatt folkeavstemning om brennevinsutsalg i byene, fikk alle kvinner stemmerett.
 

“I dag gaar kvinder og mænd sammen til afstemning for første gang i vort land. Det er brændevinet, det gjælder. […] Det er begyndelsen til en ikke ubetydelig forandring i vort offentlige liv, som sættes i verk ved dette. For kvindene er det det første skridt paa offentlighedens bane.”
 

– Sitatet er hentet fra Socialdemokraten, etter at den første folkeavstemningen om brennevinsutsalg ble gjennomført på Gjøvik den 10. oktober 1895, og det er Oscar Nissen, tidligere formannen i Det Norske Totalavholdsselskap som skriver, forteller Bjørg Ida Berget. Hun er en av studentene som er tilknyttet 2013-prosjektet, og har sett på hvordan arbeidet med Brennevinsloven påvirket kampen for kvinners stemmerett.

– Hvordan gikk det til at kvinner, allerede i 1894, fikk stemmerett på linje med menn?

– Anledningen var spesiell: En ny lov om brennevin skulle vedtas i Norge. Kvinnene hadde lenge stått sentralt i kampen mot alkoholen – som representerte et stort sosialt problem i landet. Mot slutten av 1800-tallet vokste totalavholdsbevegelsen til en landsomfattende massebevegelse. Kvinnene var svært aktive: Deres viktigste rolle var å oppdra sine barn til edruelighet, men i tillegg gjorde de viktig foreningsarbeid og utgjorde bevegelsens økonomiske ryggrad. I forslaget til ny lov ble det foreslått å innføre folkeavstemning om brennevinsutsalg, såkalte samlag, skulle opprettes, nedlegges eller fortsette sin drift. Skulle stemmeretten være allmenn eller begrenset til dem som betalte skatt? Det siste ville ekskludert de fleste kvinner.
 

Sven Aarrestad, representant på Stortinget og leder for Det Norske Totalavholdsselskap, påpekte under debatten hvor viktig det var at nettopp kvinnene ble hørt i dette spørsmålet, for “Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet?”
 

Etter lang diskusjon vedtok Stortinget i 1894 at det i lokale brennevinsavstemninger skulle være allminnelig stemmerett for kvinner og menn fra 25 års alder. Kvinnestemmeretten i Brennevinsloven er blitt betraktet som en viktig seier i kampen for kvinners politiske stemmerett.

– Hvor direkte er linjene fra den allmenne stemmeretten i Brennevinsloven i 1894 til kvinner fikk stemmerett på linje med menn i 1913?

– Gjennom hele perioden var det et sterkt press fra kvinnebevegelsen for å få innført kvinnestemmerett. Men ble folkeavstemningsparagrafen brukt som et argument av kvinnebevegelsen og representantene på Stortinget når stemmeretten ved kommunevalg og stortingsvalg ble diskutert? Jeg har undersøkt, og konstaterer at avstemningsparagrafen verken ble brukt som et eksplisitt argument eller et krav for kvinnestemmerett. Kvinnesakskvinnene forstod sannsynligvis ikke hvilket framskritt stemmerettsparagrafen i Brennevinsloven var, sier den unge historikeren, og presiserer at kvinnene på bygda ikke var omfattet av stemmeretten i 1894; loven ga bare stemmerett til kvinnene i byene, for det var der samlagene ble etablert.
 

– Men selv om stemmerettsparagrafen hadde lite å si i forhold til statsborgerlig og kommunal stemmerett, representerer den likevel noe nytt i den demokratiske utviklingen av Norge. Kvinnene fikk delta i en offentlig handling. Erfaringen kvinnene fikk gjennom å bruke stemmeretten, tok de med seg til andre deler av livet og til andre offentlige arenaer, og dermed kom stemmeretten i Brennevinsloven til å ha en indirekte virkning for kvinnesaksbevegelsen.

Søkte internasjonal inspirasjon

Stemmerett for kvinner var et brennhett tema i Norge – og internasjonalt – på slutten av 1800-tallet.

– På denne tiden ble det etablert mange kvinneorganisasjoner omkring i verden – Norge inkludert: Fra en sped start i 1884, da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet, vokste den norske kvinnebevegelsen seg raskt til en massebevegelse med stor politisk påvirkningskraft, forteller Ane Høyem, student og deltaker i 1913-prosjektet. Sist på 1800-tallet startet kvinnene sin kampanje, og kravet var stemmerett på lik linje med menn. Kvinnebevegelsen etablerte en praksis som gjorde at Stortinget nesten hvert år måtte ta stilling til kvinnestemmeretten.
 

– Mens feminister andre steder tonet ned sin kamp for politiske rettigheter under nasjonale kriser, slik de britiske suffragettene gjorde under første verdenskrig, gjorde de norske feministene det motsatte, og firte aldri på sitt hovedkrav. De brukte den nasjonale konflikten omkring 1905 til å styrke sitt krav om stemmerett. Da Stortinget innstilte på at kvinner skulle få stemmerett, ble det begrunnet med “den politiske takt og den politiske interesse kvinner hadde vist i 1905”, konstaterer Høyem. 
 

De norske kvinneorganisasjonene var tilknyttet internasjonale nettverk. Fra internasjonale fora hentet kvinnene inspirasjon og kunnskap. “Det er ikke tvil om at følelsen av å kjempe sammen med kvinner i andre land gav styrke og håp.”
 

Hva er så avtrykket av det norske vedtaket fra 1913 omkring i verden? Fikk den tidlige innføringen av stemmerett i Norge følger for den internasjonale kvinnebevegelsens valg av strategier for å sikre kvinners stemmerett i ulike land? Dette er spørsmål den unge historikeren nå skal i gang med å finne svar på.

Kraften i kvinnenes argumenter
 

Kvinnene som talte for stemmerett, var bevisste og opplyste retorikere.

– Vi er ikke særlig forbauset over retorikken til mange av de mannlige motstanderne av kvinnestemmerett. Derimot synes vi de retoriske strategiene som de kvinnelige forkjemperne for stemmeretten tar i bruk, er overraskende, sier professor i sakprosa, Johan L. Tønnesson ved Universitetet i Oslo og professor i retorikk, Berit von der Lippe ved Handelshøyskolen BI. De to undersøker hva slags argumenter som ble framført i flere av talene som ble holdt av tilhengere og motstandere av kvinnelig stemmerett – og hvilken kraft disse argumentene hadde.
 

– Kvinner kom fra de undertryktes og tauses posisjon, og dermed kunne vi forvente at de ville gå forsiktig fram og anvende en inviterende retorikk. Men vi har funnet lite av det i talene til stemmerettspionerene Gina Krog, Anna Rogstad og Ragna Nielsen, konstaterer von der Lippe, og legger til at det at kvinner i det hele tatt stod fram offentlig på den tiden, krevde stort mot og mye styrke. Den offentlige kvinnen var for mange ensbetydende med den prostituerte kvinnen, selv om dette sjelden ble sagt rett ut.
 

Tønnesson er særlig imponert over hvor orienterte og beleste kvinnene var. – Talene de holdt, vitner om stor innsikt i engelsk- og franskspråklig filosofi og tenkning, og om dype, historiske kunnskaper. Kvinnene framstår som tungvektere i talene de holdt – som også er klart agitatoriske, sier han.
 

Forskerne viser til at kvinnene, alene ved å ta ordet i det offentlige rom, brøt samfunnets normer. – Stemmerettsaktivistene kunne ikke overse forestillingen om forskjellene mellom kjønnene. Fordi de legger seg ut med konvensjonene i samme øyeblikk som de ytrer seg, velger kvinnene bevisst en retorikk som imøtekommer samfunnets normer – de fornekter ikke kvinners ‘naturlige’ omsorgsevne, deres rolle som mor og hustru – samtidig som de argumenterer for rettighetene de bør ha som norske borgere. Kvinnene takler denne balansegangen i sine taler, påpeker von der Lippe.
 

De to kollegene er opptatt av talenes aktualitet – retorisk og politisk. Kan strategiene som kvinnene valgte for hundre år siden, være relevante for marginaliserte grupper i samfunnet i dag? – Når vi går til kildene, ser vi at mye av det som presenteres som ny erfaring i kvinnekampen de siste tiårene, ikke er det. Stemmerettsjubileet gir anledning til å trekke noen lange og opplysende, historiske linjer, avslutter Tønnesson.

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Én ting er å få formelle rettigheter, noe annet kan det være faktisk å ta rettighetene i bruk.

Ina Marie Ausland er historiestudent, tilknyttet 1913-prosjektet og skriver – som den aller første – historien til organisasjonen Juridisk rådgivning for kvinner (JURK).  I 1974 startet en gruppe kvinnelige studenter fra Det juridisk fakultet i Oslo opp, med det mål for øye å yte gratis juridisk bistand til kvinner. – Gjennom det praktiske arbeidet så de hvordan det som skulle være kjønnsnøytrale lover og regler i praksis ofte virket ulikt for kvinner og menn, sier Ausland. 

Gjennom rettspolitiske arbeid ble kvinners faktiske rettslige situasjon formidlet videre.

– Visjonen var, og er fortsatt, å bidra til at alle kvinner er bevisste sin rettsstilling og at likestilling blir praktisert, sier den unge historikeren.