Geistlig ytringsfrihet større før enn nå

En søndag i juli 1836 står en prest på prekestolen i Aker kirke i Christiania – og fyrer løs mot konge og statsminister.

Situasjonen i landet er spent. For første gang er det nå flere bonderepresentanter enn embetsmenn på Stortinget. Men bøndenes kampsaker, blant annet loven om kommunalt selvstyre, vil ikke kongen godkjenne. Da Stortinget svarer med å ta sakene opp på nytt i juli 1836, blir Karl Johan så misfornøyd at han nekter dem å fortsette arbeidet. Den gang var Stortinget samlet bare hvert tredje år, og nå skulle det altså oppløses – før sakene var ferdig behandlet, og før det er vedtatt noe statsbudsjett.

Stortinget mener at oppløsningen er til skade for landet. Stemningen i Christiania er temmelig opphisset, og raseriet retter seg særlig mot statsministeren, Severin Løvenskiold, som ikke protesterer mot kongens avgjørelse.

– Et eksempel på det vi kan kalle geistlig ytringsfrihet, finner vi i nettopp denne situasjonen, forteller professor Dag Thorkildsen ved Det teologiske fakultet.

Han deltar i forskningsprosjektet «Offentlighet og ytringsfrihet i Norden».

– To dager etter at kongen egenmektig oppløste Stortinget 8. juli 1836, skulle sognepresten i Aker kirke forrette høymesse og preke. Han het Iver Hesselberg og var godt kjent i samtiden. Hesselberg var prest i Grue kirke i Solør da det oppstod brann i den gamle trekirken pinsedagen 1822 og 113 mennesker omkom. I sin ungdom hadde han svermet for den franske revolusjon, og gjennom årene hadde han i forskjellige artikler gitt uttrykk for sitt liberale og demokratiske syn og sin tilslutning til folkesuvereniteten.

Nå står altså Hesselberg foran menigheten og preker om kongemakten som «viser den graadige Ulvetand grinende ad os». Han avlegger også statsrådene en visitt og anklager dem for å ha vist «Kraftløshed og Forsagthed, der krybe i Skjul, naar det galdt ved Enighed, Mod og Kraft kjækt at gaae Faren imod».

– I tillegg sa han at djevelen var en hoffmarskalk, en stilling som statsministerens sønn hadde. Dette er kraftige saker, og vi skulle tro at det ville bety trøbbel for den frittalende sognepresten. Men nei. Det skjedde ikke. Biskopen gjorde ingenting. Hesselberg fikk heller ikke noen skriftlig reprimande fra konge eller regjering, påpeker Thorkildsen.

I avisspaltene, derimot, kom angrepene.

«Den politiske Prædiken»

Johan Sebastian Welhaven rykket i avisen Den Constitutionelle ut mot «Den politiske Prædiken paa Agersbakken». Han krevde at presten skulle være ferdig med sin politiske strid før han gikk opp på prekestolen, og ikke politisere prekenen.

Ble Hesselberg mer forsiktig etter dette? Nei.

Han fikk tvert imot prekenen trykt, og året etter ga han ut skriftet Christelig Liberalisme. Når noen tok Israels lands historie til inntekt for en absoluttistisk statsform, hevdet han, så var det «en Yderlighed af den menneskelige Daarlighed».

Tvert imot var det tale om «et reent Demokrati», et mønster for ethvert rettferdig folkestyre. For Gud hadde skapt menneskene «med Lighedsprincipet i Hjertet».

– Den eneste statsform som hadde guddommelig sanksjon, mente Hesselberg, var republikken eller demokratiet. Det var derfor «en christelig Præsts rene Pligt, at være liberal og Demokratiet hengiven til Liv og Sjæl [...] Det er Folkeviljen og dens levende Ytring, alene bundet og tøilet ved Grundloven, jeg mener; og denne Frihed ønsker jeg ordnet og ledet af Christendommens Aand, som er Guds Aand».

Politisk betydning

 Presten avviste også prinsippet om at prekenen ikke skulle ha en direkte politisk relevans. Særlig var det viktig i denne saken, for absolutismen var det rene «Satans Værk paa Jorden». «Vi skulle lære og forkynde Guds Ord; det er sandt; men vi skulle ogsaa klarlig og livlig fremstille dets Anvendelse overalt og i alle menneskelige Forholde [...] Propheterne og Frelseren selv [...] anvendte Guds Ord idelig paa Folkelivet og de borgerlige Forholde».

– Med klar hentydning til mulige kupplaner fra Karl Johans side, understreket Hesselberg at da hadde de som kristne rett til «at udvikle vor Stræben med Kraft» for å bevare demokratiet. Trolig mente han med våpen i hånd.

Teologiprofessoren viser til at det var langt større rom for hva prestene kunne si fra prekestolen i Norge på 1800-tallet sammenliknet med i Sverige, hvor det var streng sensur. Det var også større grad av ytringsfrihet for prestene enn for andre embetsmenn i den norske statstjenesten. Flere av disse fikk reprimander for uttalelsene sine.

Mange eksempler

Selv den radikale Hesselberg opplevde altså ingen negative sanksjoner etter sin «politiske Prædigen på Aggersbaggen».

– Hans overordnede, biskop Christian Sørenssen, innkalte ham ikke til noen samtale, slik biskop Kvarme gjør med sine prester i dag hvis de har sagt noe han ikke liker, påpeker Thorkildsen.

Teologiprofessoren viser til mange eksempler på det vi kan kalle politiske prekener på 1800-tallet, som da Grundtvig besøkte Christiania i forbindelse med studentertoget i juni 1851.

– Samme dag som Stortinget behandlet jødeparagrafen i Grunnloven, prekte han i Domkirken. Representantene tok pause for å høre den store danske presten og filosofen. Tema for prekenen var nettopp trosfriheten, og Grundvig ble sitert i stortingsdebatten etterpå.

Thorkildsen påpeker at det på 1800-tallet er en del religiøs uro, omvandrende forkynnervirksomhet og vekkelse. Hans Nielsen Hauge brøt med sosiale mønstre ved blant annet å åpne for kvinnelige forkynnere. Det var rom for religiøs protest og opprør.

– Å bruke et religiøst språk for å uttrykke det vi kaller politiske meninger, var ikke uvanlig. Så lenge en holdt seg innenfor rammen av den evangelisk-lutherske lære, ble religionen til en viss grad  en arena for en slags ytringsfrihet. Historikeren Ruth Hemstad viser dette tydelig i sin bok om propagandakrigen om Norge. Prester og biskoper engasjerte seg i de politiske spørsmålene i 1813–1814, gjennom århundret og ikke minst i debatten rundt unionsoppløsningen i 1905.

– Var det større ytringsrom på prekestolen den gang enn det er i dag?

– Ja. Vi roper gjerne opp når vi opplever politisk engasjement i kirken – som da to biskoper for noen år siden gikk ut mot oljeleting i Lofoten. Noen politikere meldte seg ut av Den norske kirke i protest. Da må vi huske at det er lang tradisjon for at prester ytrer seg om politiske spørsmål i Norge.

Kilder: stortinget.no, SNL.no