Skulle bli politiske soldater for de nazistiske okkupantene

Norske politimenn ble satt på en enorm prøve da etaten de jobbet for, ble overtatt av en fremmed okkupasjonsmakt. Hvordan klarte de seg?

NAZIFISERING: Den tyske okkupasjonsmakten hadde som et klart mål å gjøre det norske politiet til politiske soldater for nazistene. Foto: Justismuseet

Det ble ikke stilt noe krav om medlemskap i Nasjonal Samling. Det var få sanksjoner hvis en politimann i det stille forlot sin stilling, dersom det ikke ble oppfattet som ordrenekt.

Hvorfor valgte likevel så mange norske politimenn å beholde jobben og hjelpe den nazistiske okkupasjonsmakten i perioden 1940 til 1945?

Det er spørsmålet som stilles av stipendiat Øystein Hetland i en snart ferdigskrevet doktoravhandling ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo. 

– Det norske politiet var dårlig forberedt på det nazistiske stormløpet, er Hetlands hovedkonklusjon.

De okkuperende tyskerne kom med et klart mål om at politiet skulle være politiske soldater for naziregimet. 

– Det kom direktiver om at det norske politiet skulle omformes etter tysk modell. Det viktigste var etableringen av et statspoliti som lignet Gestapo, forteller Hetland.

 

Himmlers norske politi

Drivkraften bak omorganiseringen av politiet var en av krigens mest forhatte menn, Reichsführer-SS Heinrich Himmler.  

Historikerne Terje Emberland og Matthew Kott peker i boka «Himmlers Norge», på at Himmler ønsket en «restrukturering og ideologisk nyorientering, slik at norsk politi i fremtiden kunne inngå som en hovedkomponent i et lojalt statsbeskyttelseskorps». 

– Før regjeringen flyktet 9. april, beordret den politimesteren i Oslo til å sørge for opprettholdelse av lov og orden. Det innebar samarbeid med okkupanten. Det kom heller ikke senere signaler fra den norske eksilregjeringen eller den norske motstandsledelsen om at det riktige ville være å fratre sine stillinger, sier Hetland.

AVDEKKER SVAKHETER: – Det norske politiet var dårlig forberedt på det nazistiske stormløpet, konkluderer stipendiat Øystein Hetlands i sitt doktorgradsarbeid om det norske politiet under krigen.  Foto: Morten S. Smedsrud

Tvert imot festet det seg en holdning om at det var langt bedre at norske politimenn utførte ubehagelige ordrer enn at stillingene ble besatt av hensynsløse nazister. 

En av krigens mest beryktede nordmenn, Jonas Lie, fikk ansvaret for nazifiseringen av politiet i Norge. Som barnebarn av en av «de fire store», nøt Lie nærmest automatisk anseelse i det norske samfunnet.

– I tillegg var han en respektert, norsk politimann. Tross sine sympatier for Tyskland drev han etterretningsarbeid i nord under den finske vinterkrigen på oppdrag fra Arbeiderpartiregjeringen, forteller Hetland.

Som politiminister sluset Lie systematisk inn nazister i politiet, og oppfordret politifolk til å gå inn i Nasjonal Samling.

– Lie oppnådde relativt store resultater. Ved inngangen til 1941 var 30 prosent av norske politimenn NS-medlemmer. Ved slutten av krigen var det nesten 40 prosent. Dette var mer enn i noen annen norsk etat, forteller Hetland.

 

Frarådet å tenke selv

Alle yrkesgrupper sto i ulik grad overfor et press fra okkupasjonsmakten. Men få etater opplevde de samme kravene og forventningene som politiet. 

– Politiet var i en skvis fra dag én. Allerede 9. april ble tyske soldater eskortert opp Karl Johan av norsk politi med formål å hindre konflikt mellom tyske soldater og publikum.

Det er på det rene at politiet i større grad enn de andre statsinstitusjonene underla seg det nye regimets krav og forventninger. Fantes det en iboende tilbøyelighet i etaten til å føye seg?

Ja, tror Hetland. 

– Det norske politiet var nærmest militært organisert. Det var i liten grad aksept for selvstendig tenkning og vurdering, spesielt nederst på rangstigen.    

I politiinstruksen fra 1920-tallet, som fortsatt gjaldt ved krigsutbruddet, het det at underordnede tjenestemenn ikke var ansvarlige for om en ordre var lovlig. Det var den overordnedes ansvar.

– Dette var et svært dårlig utgangspunkt for prinsipiell motstand innad i politiet. I stedet for å gjøre selvstendige vurderinger, flyttet denne tenkemåten alltid ansvaret opp til høyere autoriteter og vekk fra individene, fremholder Hetland. 

Politiinstruksen sa ikke noe om hvordan norsk politi skulle reagere dersom landet ble hærtatt av en fremmed nasjon. 

– Norge hadde ikke opplevd krig siden 1814 og hadde svært få planer og ingen relevant erfaring i tilfelle okkupasjon. For et politi som var vant til å følge instrukser og ordre, var slik vaghet vanskelig å takle, mener Hetland. 
    

Vilkårlige rettsprinsipper

Det var likevel ikke slik at flertallet av politifolkene manglet yrkesetikk. Spesielt i den første perioden av okkupasjonen provoserte vilkårlige fengslinger og ikke minst tortur, kraftig.

Likevel ble en god del involvert i slike handlinger. Dette gjaldt spesielt medlemmene i Statspolitiet, ledet av beryktede Karl Marthinsen. I avdelingen i Stavanger ble rundt halvparten av tjenestemennene dømt for vold mot fanger etter krigen. To ble henrettet.

– Usikkerheten ved å leve i et samfunn der maktbruken virket vilkårlig, skapte en kollektiv resignasjon. Dette er en viktig grunn til at mange politifolk var for eksempel med på å arrestere lærere og jøder. Det føltes nytteløst og farlig å protestere. Det var likevel nok av andre som ville utføre ordren. Men politimennene hadde et valg om hvordan de gjennomførte oppdraget. De kunne lekke informasjon til den som skulle arresteres, eller være slapp i utførelsen, forteller Hetland.     

For noen, også jøder, var slik hjelp av avgjørende betydning. Her var det en forskjell mellom dem som var overbeviste nazister og dem som motvillig fulgte ordre. 

Hetland peker på at lærerne til sammenligning, hadde en klarere bevissthet om sin selvstendige rolle i samfunnet enn politiet. 

– Svært mange av dem så på seg som bærere og forvaltere av liberale og demokratiske verdier. Dette var ikke på samme måte en fast del av politiets forståelse av egen rolle, mener Hetland. 


    
Sosialpsykologiske forklaringer

Et sentralt spørsmål for historikere verden over er hvorfor så mange mennesker bidro til nazistenes grusomheter. 

Hetland har tatt en avstikker inn i sosialpsykologien for å forsøke å forstå sine historiske kilder. 

– Jeg har blant annet brukt Stanley Milgrams observasjoner og teorier for å finne forklaringer på hvorfor så mange valgte å føye seg for okkupasjonsmaktens ordrer.

I de såkalte Milgram-eksperimentene ble frivillige forsøkspersoner bedt om å opptre som «lærere» ved et universitet og gi elektriske støt til «elever» som svarte feil på spørsmål.

Forsøkspersonene adlød i stor grad ordre fra forsøkslederne om å gi stadig kraftigere elektriske støt, selv om «elevene» simulerte kraftige smerter. 

– Milgrams grunnleggende observasjon var at svært mange i en ordre- og konformitetssituasjon kan utføre handlinger de aldri ville begått på egenhånd. De utvikler så psykologiske forsvarsmekanismer som avlaster samvittigheten. Dette gjelder også dem jeg har studert, forteller Hetland.

Spesielt ikke-nazister i politiet oppfattet seg i liten grad som moralsk ansvarlige for de nazistiske oppdragene de utførte. 

– Ansvaret la de på den tyske okkupanten og deres norske hjelpere i Nasjonal Samling. Samtidig kunne politifolkene gjennom små motstandshandlinger og hensynsfull opptreden beholde følelsen av å gjøre det de kunne for ofrene.    

 

Arresterte sin egen bror

Mange politifolk inntok en passiv holdning til det nye regimet, og et betydelig mindretall var NS-medlemmer. Men det fantes også flere som var aktive medlemmer av motstandsbevegelsen.

– Vi har for eksempel den svært spesielle historien om Karl Eriksen fra Ålesund som i skjul organiserte flukt med båt over Nordsjøen. En dag ble han beordret til å arrestere sin egen bror som hjalp ham med motstandsarbeidet. De satt sammen ved middagsbordet hjemme og tenkte «hva i svarte skal vi gjøre nå?». 

De konkluderte med at flukt ikke var aktuelt, og at tross arrestasjon kom det sikkert til å gå bra, slik det hadde gjort før. 

– Karl brakte derfor sin egen bror til fengselet for å holde masken. Men vågespillet feilet. Motstandsnettverket brødrene var del av, sprakk på grunn av en angiver. Broren ble sendt til fengsel i Tyskland, og Karl ble senere selv arrestert og henrettet for sin rolle i englandsfarten.    

Hetland har interessert seg spesielt for hva som får enkelte mennesker til å stå opp imot overmakten, når konsekvensene ofte er grusomme personlige tap og lidelser. 

– Enkelte personligheter bare nekter å føye seg. Det virker nesten som de handler på instinkt. De risikerte tortur og død for å hjelpe andre i en nærmest håpløs situasjon. Man kan lure på hva som foregår i topplokket på slike folk, sier Hetland fascinert. 

– Har du funnet svaret?

– Ikke egentlig. Det nærmeste jeg kommer, er at det må ha vært noe med hvordan personlighet, situasjoner og idealer virker sammen. For noen var det umulig å avvise hjelpetrengende mennesker som for eksempel ba dem om et falskt legitimasjonspapir. Dermed ble de involvert i motstandsarbeid som kunne ha alvorlige konsekvenser for dem selv. Andre ville kanskje i samme situasjon angitt de samme personene. 

 

Store forskjeller mellom politidistriktene

Øystein Hetland har særlig sett på tre norske politikamre under krigen: Ålesund, Stavanger og Skien. 

Da kom det fram interessante forskjeller. 

– For eksempel meldte bare to ålesundsbetjenter seg inn i NS da krigen startet, mens politikorpset i Skien meldte seg inn en masse, forteller Hetland. 

Det var i stor grad tilfeldigheter som gjorde at det ble slik.

– I Skien bredte det seg en feilaktig oppfatning om at man måtte være NS-medlem for å beholde jobben. I Ålesund, derimot, sto NS svakt og de toneangivende politifolkene ville ikke ha noe med bevegelsen å gjøre, forteller Hetland.     

Men det betydde ikke at den jevne politimann i Skien var nazist – tvert imot konkluderte en ny politimester i 1942 med at medlemsskapet hadde vært et «gjøglespill».

Stavanger var i en mellomposisjon mellom Ålesund og Skien.

– I Stavanger brøt det nærmest ut «borgerkrig» på kammeret, med sterke fronter som havnet i kvass ordkrig om hvilken holdning man skulle innta. Gestapo intervenerte og sendte de mest ivrige i leir. Etter dette ble det slutt på den åpne debatten, uten at de fleste endret ideologisk syn av den grunn, opplyser Hetland.
    

Hva visste de om jødenes skjebne?

Et tema i alle nyere vurderinger av mennesker som bisto nazistene i jødeutryddelsen og andre grusomheter, er hva disse menneskene faktisk visste. Kunne politimennene som arresterte norske jøder i oktober og november 1942, forestille seg gasskamrene i Auschwitz? Kunne noen i det hele tatt se for seg det industrielle massedrapet på en gruppe mennesker? 

Det er tvilsomt at norske politifolk ante hvilken skjebne som ventet jødene som ble sendt ut av landet.

Historiker Bjarte Bruland har imidlertid pekt på at deporteringen av gamle, syke og svært unge jøder til påstått arbeidsinnsats i øst, burde framstå i et merkelig lys. Hva slags arbeidsinnsats skulle disse kunne bidra med?

– Det er flere eksempler på at arrestasjonen av jødene gikk sterkt inn på noen av de som deltok, og noen forlot etaten som en konsekvens. Likevel ble nok arrestasjonene oppfattet først og fremst mer som et nytt bunnpunkt for nazistisk brutalitet enn noe fullstendig annerledes enn oppdragene de allerede hadde utført. Skjebnen til arresterte motstandsfolk var jo også uviss. Og arrestasjonene rokket ikke avgjørende ved rettferdiggjøringen av å bli værende i etaten. Tross alt var det flere av dem som utnyttet sin stilling til å prøve å hjelpe jøder, noe troende nazister ville vært langt mindre tilbøyelige til å gjøre.
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 15. mai 2018 10:20 - Sist endret 15. mai 2018 10:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere