Forskeren som skal fjerne rullebanehumper

Førsteamanuensis Rune Strand Ødegård ved Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) vil finne løsningen på rullebaneproblemet, og nøkkelen til det ligger i å gjøre grunnforskning til anvendt forskning. Problemet på Svalbard Lufthavn skyldes permafrosten. Når det øverste jordlaget (12 meter under overflaten) tiner om sommeren, endrer bakkestrukturen seg, og rullebanen blir som en humpete kjerrevei. Reparasjonene beløper seg til hundre tusenvis av kroner årlig.

Vi måler temperaturen i bakken og kartlegger grunnen under rullebanen. Ved hjelp av flyfoto og bakkemålinger kan vi lage et tredimensjonalt bilde av forandringene på rullebanen over tid. Meningen er at vi skal finne ut hvilke områder som er i bevegelse, og dermed hva vi kan gjøre for å få en vanlig, stabil rullebane, sier Ødegård.

Permafrost

Han tok for to år siden doktorgrad i naturgeografi ved Universitetet i Oslo. Feltarbeidet ble delvis gjort på Svalbard, og sommeren 1994 satte han igjen kursen dit. Denne gangen for å bosette seg i Longyearbyen og arbeide ved UNIS, hvor han har fortsatt sine studier innen breforskning og periglasiale prosesser. Det vil si at han studerer endringer i jordoverflaten som skyldes permafrosten.

Permafrost betyr permanent frost i jorden. På Svalbard er permafrosten 150450 meter dyp. Bare det øverste laget på 12 meter tiner om sommeren.

Permafrost gir gode muligheter til å følge endringene i klimaet. Både breer og permafrost er følsomme sensorer for klimaendringer. På Svalbard kan vi få tak i informasjon som er vanskelig å skaffe på annen måte, sier Ødegård.

Dynamikken i isbreer

Ødegård driver et grunnforskningsprosjekt på breer. De siste to årene har han vært med i et EU-prosjekt om bredynamikk, der han samarbeider med engelske og franske forskere for å forstå hvordan breer beveger seg. Prosjektet er særlig knyttet til plutselige breframstøt eller «surge», som er vanlig for breene på Svalbard. Detaljene omkring hva som fører til «surge», har man ikke forstått. Ved hjelp av temperaturmålinger i borehull og breradar som sender ut elektromagnetiske bølger som reflekteres i breen, får man informasjon om de interne strukturene, temperaturforhold og hvor det er vann i breen.

Temperaturendringer

Jeg studerer temperaturendringer i jorden, nær overflaten, i bakken og i breen. Det er et tregt system, hvor de øverste 1020 meterne av isen eller bakken endrer temperatur. Dypere ned er sesongsvingningene borte. Langsiktige temperaturendringer som skjer dypere enn 20 meter, er nyttige i studiet av klimaendring, forteller Ødegård.

I et planlagt prosjekt bores sensorer 5060 meter ned i bakken. Om lag ti år tar det fra boringen er foretatt til man kan få inn interessant informasjon om temperaturen. Bakketemperaturen sammenliknes med lufttemperaturen, og slik kan man registrere klimaendringer. Også målinger i isbreene brukes som klimaindikatorer. Her måles materialbalansen som består av snøen som faller om vinteren minus det som smelter om sommeren.

Nyttig for oljeboring

De aktive prosessene i jorden former mye av overflaten. Bygninger og andre konstruksjoner som er bygd på grunn med permafrost, kan få store skader under issmeltingen i bakken. For når isen smelter og renner bort eller deformerer, endres volumet i bakken.

Særlig er dette et problem i Alpene, hvor det finnes store alpinanlegg i skråninger med permafrost. Vi samarbeider med en gruppe forskere ved den tekniske høgskolen i Zürich, som konsentrerer seg om skråninger der det er permafrost og om utslagene av denne frosten, sier Ødegård.

Amerikanske og asiatiske oljeselskaper driver gass- og oljeutvinning i områder med permafrost. De har stor nytte av forskningen som drives på Svalbard.