Språkdød

Det er om lag 5000 levende språk i verden i dag. Hvert av dem er en dyrebar skatt for menneskeheten. For språk er ikke bare et middel til å overføre tanker fra én til en annen. Vi tenker og erfarer med dem. I sin grammatiske struktur og i sitt ordtilfang er språket bærer av livserfaring. Det reflekterer måter å oppfatte og organisere sosialt liv på, måter å leve på. Hvert språk er ei skattkiste av livsverdier.

Derfor er det meningsløst å snakke om små språk og store språk og gradere språk som mer eller mindre verdifulle etter hvor mange som bruker dem. Alle språk er like verdifulle fordi de bærer unike måter å se verden på. Så for hvert språk som dør, om det så er bare tretten indianere i Amazonas som har båret det den siste tida, er det et tap for mennesket. Det ville være ei fryktelig utarming, ja, et stort tjuveri fra det fantastiske språklige skattkammeret vårt, om vi skulle ende med å ha bare noen titalls eller hundre språk i hele verden. Vår kollektive fantasi og kreativitet ville få sine kilder redusert med det, og vi ville få færre muligheter til å se samtidssituasjonen på kloden fra ulike synsvinkler, og dermed til å løse problem og utfordringer på gode måter.

Språkdød innebærer ensretting av tanken og vingeklipping av skaperkrafta vår. Likevel lar verdenssamfunnet det skje med foruroligende likegyldighet. Nå er det ikke noe nytt at språk dør ut og glemmes. I menneskets historie har mangt et språk forsvunnet uten å etterlate seg spor. Mange av dem får vi aldri kunnskap om. Andre kan språkvitenskapen bare danne seg hypoteser om. Det alarmerende er at språkdøden har økt kraftig de siste par hundreåra, og i våre dager galopperer den styrløst. Vi står overfor en katastrofe i kjernen av vårt kulturelle miljø.

Hvor mange språk - og hvor?

Språkdøden har allerede ført til stor språklig ensretting i verden. De fem språka som flest mennesker bruker - mandarin-kinesisk, engelsk, hindi, spansk og russisk - er morsmål til 45 % av oss. Hele 95 % av alle på jorda bruker bare 100 av de 5000 eksisterende språka. Ingen av de 4900 språka som de resterende 5 % av dagens mennesker bruker, kan sies å ha ei sikker framtid. Mange av dem forsvinner akkurat nå; mange flere står i fare for å dø ut med det aller første. Ei ekspertgruppe under UNESCO anslår at mer enn halvparten av verdens språk er direkte dødstrua i øyeblikket.

Hvordan ser språkdøden ut i øyeblikket og i vår næreste fortid? I Europa er flere språk dødd ut i nyere tid, for eksempel kornisk, mansk, livonsk og dalmatisk, og flere titalls nålevende språk befinner seg i en utsatt situasjon: alle de samiske språka, øst- og nordfrisisk, irsk, gælisk, bretonsk, baskisk, ladinsk, romani, jiddisk og flere andre. Vi må ikke glemme at det er langt flere språk i Europa enn de offisielle nasjonalspråka. Bare i EUområdet før utvidelsen i 1995 er det over 50 minoritetsspråk uten offisiell status, og de er morsmål til hver sjette EU-borger. I denne sammenhengen kan det nevnes, enda det er langt mindre dramatisk enn den totale språkdød, at ei rekke språk dør ut i områder der de har vært minoritetsspråk i hundrevis av år: tysk i Frankrike og Italia, katalansk i Frankrike, fransk i Italia, tyrkisk i Bulgaria og Hellas, gresk i Albania, Bulgaria og Tyrkia osv.

Verre er det på det amerikanske kontinentet. Der var det om lag 1000 språk sist på 1500-tallet. 300 av dem er borte nå, og av de 700 som er igjen, er ca. 680 i faresonen; det er bare 17 som har mer enn 100 000 brukere. Bare i USA er rundt 50 språk utrydda etter at europeerne kom. I hele Nord-Amerika er det fortsatt om lag 150 opphavelige språk; med få unntak står de alle i overhengende fare for å forsvinne i løpet av kommende generasjon.

Også i Afrika står mange språk i fare for å dø ut. Mest bekymringsfullt er det likevel i Stillehavsområdet. Omtrent 25 % av verdens språk fins der. Bare i Australia er 50 av de minst 200 ulike språka som fantes der da europeerne kom, utdødd, og ytterligere 100 er døende i øyeblikket. Om lag 40 polynesiske og 50 mikronesiske språk er også alvorlig trua. Det bråe kulturskiftet i regionen truer ikke minst de ca. 700 språka i Papua Ny-Guinea og de vel 800 språka på øyene i Vanuatu, Ny-Caledonia og Fiji.

Hvorfor dør språk ut?

Hvorfor dør språk ut? Dels henger språkdød sammen med at de som bruker språka, dør. Det kan dreie seg om direkte folkemord: Bare i Brasil blei for eksempel om lag 80 ulike indianerfolk utrydda i Amazonas-området mellom 1900 og 1957. Slikt skjer ennå. Tidligere var det vanligere at språksamfunn døde ut også på grunn av epidemier, sultkatastrofer og naturkatastrofer. Det skjer også i dag, men i mye mindre omfang enn før. I vår tid dør språk i stadig større grad som resultat av kulturkontakt og -kollisjoner, dvs. endringer i den sosiale situasjonen som omgir og styrer bruken av det enkelte språk.

I Sør- og Mellom-Amerika er spansk og portugisisk de store «språkdreperne» i slike sammenhenger, slik engelsk er det i alle verdensdeler. Innafor den tidligere Sovjetunionen fungerte russisk slik, og arabisk fungerer slik fortsatt i Nord-Afrika, swahili i Øst-Afrika og mandarin-kinesisk i Kina. I deler av det folkerike Indo-nesia, framfor alt Irian Jaya, fungerer det indonesiske nasjonalspråket som «språkdreper» i større grad i dag enn det tidligere kolonispråket nederlandsk gjorde i si tid.

Det det dreier seg om i disse tilfella, er at store folkegrupper skifter språk. I møtet mellom mange tradisjonelle stedegne språk og de nye, moderne verdensspråka som følger med internasjonaliseringa av handel og politikk, knytter det seg fort prestisje og makt til de nye språka. I det bråe kulturskiftet mange samfunn opplever i vår tid, kan de tradisjonelle språka komme til å framstå som mindre brukelige også, særlig i terminologi og ordtilfang.

Når brukerne av de prestisjetunge verdensspråka i tillegg gir uttrykk for negative holdninger til de tradisjonelle språksamfunna de møter og trenger inn i, slik tilfellet ofte er, er det fort gjort for brukerne av de tradisjonelle språka sjøl å utvikle destruktive holdninger til eget språk. Det skjer i regelen gradvis og begynner i det små. Så slutter noen å bruke det egne språket, først på noen få områder, seinere på stadig flere og viktigere felt. Især når den yngre generasjonen i et språksamfunn trekkes med i ei slik utvikling, risikerer språket å forbli uutvikla på flere og flere bruksområder, og går til slutt ut av bruk fullt og helt.

Språkdød på grunn av språkskifte kan ta tid, men kan også skje forbausende fort. Noen steder skjer skiftet så fort at det nye språket danker ut det tradisjonelle alt før språkbrukerne har lært det ordentlig. Andre steder er de tradisjonelle språka forbausende motstandsdyktige. Det siste er tilfelle dersom de betyr mye for brukerne som nasjonalt eller sosialt identitetsmerke eller som samlende symbol for kulturelle, religiøse eller politiske bevegelser. Det tradisjonelle språket til undertrykte folkegrupper kan holdes i hevd også ved at det fungerer som «hemmelig språk» overfor makthaverne. I slike tilfeller kan språket overleve lenge etter at den kulturen det er forma i og hører til, er brutt sammen. En del urinnvånerspråk i Australia gir eksempel på det. Språk som reknes av de omgivende språksamfunna for å være komplekse og svært vanskelige å lære, har også vist seg å overleve bemerkelsesverdig lenge under vanskelige forhold.

Ensretting

Språkdøden i våre dager henger nøye sammen med den sivilisasjonstypen som er kommet til å dominere i vår del av verden, og som presser seg på stadig flere mennesker og samfunn over hele kloden: en massekultur med kommersialisme og forbrukermentalitet som særkjenne. Den viser seg som stadig økende overgang fra bygde- til bykultur, fra primær-næringsøkonomi til industri og tjenesteytingsøkonomi, mekanisering, automatisering og uniformering. Ikke minst det siste er viktig i denne sammenhengen. Kommersialismen er materialistisk orientert og prega av masseproduksjon og forbrukermentalitet. Den innebærer, både som forutsetning og følge, stadig større grad av uniformering, standardisering og kulturell ensretting og nivellering. Det som er ulikt og annerledes, forstyrrer effektiviteten i produksjonen og blir lett oppfatta som sand i maskineriet.

I denne sammenhengen er språkdød den radikale enden på ei utvikling som begynner med ulike slag språklig ensretting i det enkelte språksamfunn: motvilje mot dialektbruk og tiltakende dialektdød, offisiell eller uoffisiell standardisering og kodifisering av språknormer og språkbruk, kort sagt: innskrenking og tap av språklig mangfold. Den som blir utsatt for ensrettingskreftene, kan reagere med mottiltak, slik for eksempel oppblomstringa av språklig lokal- og regionalkultur innafor den europeiske unionen er et godt eksempel på, eller slik den såkalte «dialektbølgen» på 1970-tallet uttrykte det. Men mange gir etter; det koster så mye å stå imot. Mange trur også at det ikke er noe å gjøre med, at det er «Utviklingen», en uunngåelig del av det moderne prosjekt undervegs mot et bedre og rikere liv.

Det er så galt som det kan få blitt. Det dreier seg om politiske vegvalg som vi og våre tillitsvalgte og ledere tar, og som medfører viktige menneskelige omkostninger. Språklig ensretting og språkdød er ingen naturkatastrofe. Språkdød og all kulturell ensretting er politiske katastrofer.

Vitenskapelig og politisk innsats

Derfor kan vi faktisk gjøre noe for å motvirke den språklige utarminga som finner sted i vår tid. Det må begynne med at hver og en av oss, og især dem vi har satt til å styre samfunnet vårt, må bli bevisst det som foregår, og hva vi gjør om vi krever av hverandre at vi skal gå språklig i takt. Språkstrid, også i norsk samtid og historie, handler ikke minst om det. Slik sett er språkstrid ingenting å le av; den er til å engasjere seg alvorlig i.

Den pågående språkdøden må møtes med krisetiltak. Jeg har alt vist til et ekspertutvalg under UNESCO som har tatt opp arbeidet med å kartlegge de døende og dødstrua språka i verden. Dette UNESCO-tiltaket kom i stand så seint som i 1992 etter initiativ fra noen internasjonale språkvitenskapelige organisasjoner og konferanser i Canada og Zimbabwe samme år. Det står framfor store utfordringer.

I første omgang har UNESCO engasjert seg i å organisere innsamling av tilgjengelig informasjon om så mange utsatte språk som mulig før de eventuelt forsvinner. Japan er bedt om å etablere en databank for denne kunnskapen. Så skal den gjøres tilgjengelig for bruk på måter som kan virke til å demme opp for språkdøden der det er mulig. Det er allerede i gang konkrete studier av døende språk i Sør-Amerika, Afrika og Papua Ny-Guinea. Men det trengs mye større innsats, både av penger og språkvitenskapelig sakkyndige. Norske lingvister har tradisjon for å studere svært fremmede språk på framifrå vis. Også dagens generasjon av norske språkvitenskapsmenn og -kvinner burde kunne kaste seg inn i slikt arbeid i langt større grad enn tilfellet er i øyeblikket. Det forutsetter at flere får praktiske muligheter til det i sine stillinger, og at empirisk språkvitenskapelig feltarbeid i fjerne og nære himmelstrøk vinner økt interesse i det hjemlige fagmiljøet.

Den pågående språkdøden er ellers ei viktig sak for norske politikere å få på dagsorden i internasjonale fora. Dette gjelder ikke kulturpolitikk i snever forstand. Det er ei miljøpolitisk sak så god som noen, med forgreininger til alle deler av menneskelig virksomhet. Det er om å gjøre å spre kunnskap og skape økt bevissthet og oppmerksomhet om det omfattende språktapet verden står overfor akkurat nå. Det haster!

Språklig sjølrespekt og toleranse

Samtidig må hver og en av oss bli mer bevisst den kulturskatten vårt eget språk er, så vi tar vare på vår språktradisjon og den rikdommen og individuelle friheta som det språklige mangfoldet og toleransen gir oss i Norge. Det gjelder å engasjere seg til forsvar for det flerdialektale og flerspråklige samfunnet, der vi i stedet for å mobbe og kritisere hverandre for språket og språkbruken vår oppdrar hverandre til språklig forståelse og toleranse. Vi må fortsatt tillate hverandre å være språkligkulturelt forskjellige og annerledes. Vi må ikke vende vår egen språkarv ryggen, men bruke den aktivt, samtidig som vi låner hverandre øre på en sympatisk og åpen måte.

Med trygghet i vårt eget og åpenhet for det som er annerledes, blir vi ikke bare bedre til å kommunisere. Vi får også ny innsikt og stimulans for tanken og fantasien vår. Vi må huske at alle språk er sammensatte og fullverdige kommunikasjonssystem, kulturbærere og tankeredskap. Flerspråklighet, liksom dialektal og annen språklig variasjon og mangfold, er normalt. Og det språklige mangfoldet høyner vår bevissthet, ikke bare om språk og språkbruk, men også om språkbrukerne, og gjør oss til bedre mennesker: Språk dreier seg tross alt om mennesker og menneskers muligheter og velbefinnende.

Litteratur:

• Trudgill, Peter. 1991. Language maintenance and language shift: preservation versus extinction. International Journal of Applied Linguistics 1:1, 61-69.
• Wurm, Stephen A. 1993. The Red Book of Languages in Danger of Disappearing. [Utdrag fra ibid.: UNESCO Programme: The Intangible Cultural Heritage. Paris: UNESCO Headquarters.]
• New Language Planning Newsletter 8: 4, 1-4, og 9: 1, 1-3. Mysore: Central Institute of Indian Languages.

Om forfatteren

Dr.philos. Geirr Wiggen (f. 1947) er nordist og sosiolingvist. Han er professor i morsmålsdidaktikk ved Universitetet i Oslo. Han har vært medlem av Norsk språkråd fra 1976, fra 1988 vekselvis som leder og nestleder. Det meste av hans forskning gjelder nordisk språkvitenskap, med dialektologi og sosiolingvistisk talemålsvariasjon som hovedinteresse.