Rasehygiene ... en fredssak?

Dette skriver de to norske stortingsrepresentantene Erling Bjørnson (Bondepartiet) og Alf Mjøen (leder i Radikale folkeparti) i et brev til Stortingets Nobelkomité, hvor de foreslår den tyske rasehygieniker dr. Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris. Brevet (se faksimile), som her publiseres for første gang, er datert 30. januar 1936. Her berømmes Ploetz for sin vitenskapelig innsats. Den 70-årige tyske forskeren, som året etter skulle melde seg inn i Hitlers parti, “har, gjennem en menneskealders videnskabelig arbeide innlagt sig de største fortjenester av befolkningsbiologien , som i sin moderne utformning for en vesentlig del er hans verk”.

Ploetz er en særdeles verdig kandidat til fredsprisen, ifølge de to norske politikerne: “I de senere år har han stadig og med stor kraft fremhevet og advart mot de ulykker som enhver krig bringer fra et biologisk befolkningsmessig synspunkt. ”

Én av forslagsstillerne, Alf Mjøen , ledet det partiet som gjerne ble kalt “Arbeiderdemokratene” etter den tidligere leder Johan Castbergs død i 1926. Forslaget kom altså ikke fra politisk ekstremt hold – i motsetning til Bondepartiet kan det ikke trekkes noen forbindelse mellom Mjøens parti og Nasjonal Samling.

Ploetz var, ifølge direktør ved Det Norske Nobelinstitutt, Geir Lundestad, likevel ikke blant dem som ble grundig vurdert av komiteen før den besluttet å gi en pris til argentineren Carlos Saavedra Lamas , og en til den tyske pasifist og politiske fange, Carl von Ossietzky .

Den britiske forskeren Robert Proctor tar likevel nominasjonen av Ploetz som et uttrykk for at Ploetz’ ideer ble tatt alvorlig. Én slik idé, forteller Proctor, var at jødene ble langt mindre rammet av krig enn andre fordi de hadde svak kroppsbygning og fordi de ikke opptrådte solidarisk overfor sine landsmenn i de land de levde i. (Se R. Proctor: Racial Hygiene. Medicine under the Nazis s. 28.)

Godt kjent synspunkt

Historikeren Arve Monsen. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Historikeren Arve Monsen , som arbeider ved Universitetet i Oslo med et prosjekt om den norske genetikkens historie, kan fortelle at det synet på rasehygiene og krig som kommer fram i nominasjonsbrevet, var godt kjent i samtiden. Stortingsrepresentant Alf Mjøens bror, rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen , hadde helt siden begynnelsen av århundret stått i nær forbindelse med sin tyske kollega Ploetz, og det er grunn til å tro at Jon Alfred Mjøen var arkitekten bak nominasjonsforslaget. De hadde begge vært bekymret for den første verdenskrigs ødeleggende virkning på den mannlige befolkning – de beste falt fra.

“Godbit”

To norske stortingsmenn nominerer en rasehygieniker til Nobels fredspris.Det offentliggjøres her for første gang.

Monsen karakteriserer likevel det ferske funnet i Nobelinstituttets arkiv som en “godbit”, fordi den så konsist uttrykker tiltroen til tysk rasehygienisk fundert vitenskap som en nøytral og apolitisk virksomhet.

– Det er typisk trekk ved rasehygienisk tenkning at politiske og sosiale forhold gis en vitenskapelig og biologisk forklaring. Og med en slik forklaring blir også løsningene oppfattet som nøytrale og rent rasjonelle, høyt hevet over politikk. Monsen fortsetter:

– Selv om rasehygiene av Ploetz’ og Mjøens tapning var kontroversiell, skal vi være klar over at begreper som folk, stamme og nasjon stod høyt i kurs i store deler av det politiske og vitenskapelige landskapet på denne tiden. Ideen om at folket skulle foredles, var det bred oppslutning om. Striden stod om midlene. Men én ting var man enige om: De åndssvake utgjorde et betydelig samfunnsproblem. Steriliseringsloven av 1934, som ble vedtatt av Stortinget mot én eneste stemme, hadde som et vesentlig formål å løse åndssvakeproblemet.

Pessimister og “optimister”

Jon Alfred Mjøen Og Alfred Ploetz tilhørte begge en kulturpessimistisk retning blant befolkningsbiologene som beklaget seg over det moderne industrisamfunnet. Det fantes også en annen viktig retning som var mer “optimistisk” og teknokratisk innstilt, kan Monsen fortelle: Her hevdet man at en moderne nasjon ikke hadde bruk for ikke-produktivt, dårlig menneskemateriale.