Homoforskning – inn i varmen?

– Blant de 350 personene på mailinglisten vår finnes forskere, folk i skoleverket, studenter, sosionomer og andre interesserte. De fleste er nok selv homofile og lesbiske, forteller sosiolog Marianne C. Brantsæter, som sammen med kriminolog Turid Eikvam har drevet Nettverket i denne tiden. De to UiO-medarbeiderne ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi understreker at Nettverket skal være populærvitenskapelig.

I sin nåværende form ble Nettverket startet etter en nasjonal forskningskonferanse om homoseksualitet ved Universitetet i Oslo i 1992 og har arrangert månedlige seminarer siden. Etter 1998 har Nettverket mottatt miljøstøtte fra Norges forskningsråd.

– Må man være homofil for å forske på homoseksualitet?

– Da forskningen begynte på slutten av 70-tallet, hadde det nok vært provoserende å være velmenende heterofil homoforsker. Men i dag er det legitimt med flere forskerstemmer. Gruppen "våre egne" er blitt mer sammensatt, sier Brantsæter.

Hun forteller at forskning om homoseksualitet gjerne blir tolket som noe privat, på tilsvarende måte som kvinneforskning. Akkurat som de første kvinneforskerne, opplever homoforskere å måtte slåss innenfor akademia. Og akkurat som kvinneforskerne, har de etter hvert fått en viss aksept, men kjemper stadig for sin legitimitet. I fjor kom antologien

Norsk Homoforskning ; et prosjekt der målet var å sette fokus på norsk homoforskning innenfor en rekke fagområder. Blant redaktørene var Brantsæter og Eikvam. Boken er den første i sitt slag i Norden. – Det er for så vidt logisk at boken kom akkurat nå. Tiden var vel moden, sier Brantsæter. – Boken er kjempeviktig, og det er viktig å arbeide enda mer på dette feltet, mener Eikvam.

– Hvorfor er homoforskning viktig?

– Det er viktig av flere grunner. For det første gjennom levekårsundersøkelser, som kan oppdage foruroligende selvmordstall blant homofile, og synliggjøre disse. I tillegg er det ekstra viktig med grunnforskning som synliggjør og problematiserer begreper og kategorier, sier de to.

– Hva håper dere å oppnå?

– Ny kunnskap og økt mangfold, sier Eikvam, og presiserer at homoforskning rommer mer enn et frigjøringsaspekt. – Min drøm, og dette har jeg tenkt på i mange år, er et tverrfaglig senter for studier av seksualitet, i alle sine fasetter. Her skal man kunne ha mange perspektiver og forskere under samme tak, sier Brantsæter.

SKEIVT OPPTOG: Utfordrer normen. Fra Homoparaden i Oslo tidligere i sommer.   Foto: Ståle Skogstad (©)

– Hvordan ser fremtiden ut for Nettverket?

– Nettverket, slik det er organisert nå, har ikke kapasitet til mer enn å være en møteplass. Det er opplagt et behov for en lønnet nettverkskoordinator som kan være ansvarlig for seminarer, formidling, tidsskrifter, bibliotek, kompetansebase og internettsider, sier Turid Eikvam.

– Er det greit å være lesbisk akademiker?

– Ja, her på kriminologi er det spesielt greit. Instituttets leder Liv Finstad er selv åpen lesbisk innenfor akademia. Men vi lever nok ikke helt i den virkelige verden, sier Eikvam

– Du vil nok finne enkelte akademikere som kan fortelle at det ikke er bare-bare å være åpen lesbisk forsker. Det er et tankekors at så få lesbiske står frem i akademia. Det virker som det regnes som farlig å koble fag og person i Norge, mener Brantsæter.

– Blant fast ansatte forskere ved universitetene og høgskolene er det få som hittil har valgt homoseksualitet som emne for forskning. Muligens har usikkerhet rundt egen karriere og redsel for ikke å bli tatt alvorlig, vært en grunn, sier Eikvam.

– Hva er man opptatt av innenfor homoforskning?

– Det har forandret seg. På 80-tallet begynte hovedfagsprosjektene å bryte med forskningstradisjonen som ofte tok utgangspunkt i de negative sidene. Nå tok man fatt i de mer positive sidene, som selvaksept, komme-ut-prosesser, subkulturelle egenskaper og hvordan homser og lesber etablerte sine liv. På 90-tallet fant homoforskerne nye innfallsvinkler og inspirasjon, som innen kvinne- og kjønnsforskningen. Samtidig kom skeiv teori, eller ”queer theory” på engelsk. Nå ble det også stilt spørsmål ved heteroseksualiteten som norm, forklarer Turid Eikvam.

I Norge finnes det ennå ingen undervisning i ”homofag”, som på engelsk kalles "gay and lesbian studies", og gir uttelling i form av vekttall. Mye tyder imidlertid på at det kan bli en forandring på dette innenfor den nye universitetsreformen som begynner høsten 2003. På Institutt for kriminologi og rettssosiologi jobbes det nå med en 10 poengs valgfri modul innen homostudier. Modulen er tenkt som en del av en bachelorgrad i kriminologi, men kan også tas av studenter fra andre fag og institusjoner.

Begge mener Norge er litt i bakevja når det gjelder homoforskning. Det at vi var tidlig ute med partnerskapslov og samtidig er trege på forskning, henger kanskje paradoksalt nok sammen, mener de. Det er kanskje uttrykk for en slags balansegang?

I høst markerer Nettverket 10-årsjubileet med et helgeseminar, med både norske og utenlandske innledere.

www.jus.uio.no/ifk/nettverket