”The Mexican maize scandal”: Penger, maktkamp og unnfallenhet

– Dette kunne ha skjedd hvem som helst av studentene som er på denne konferansen, sa doktorgradsstudent David Quist (31) fra University of California, Berkeley under foredraget i august.

Quist oppdaget ved en tilfeldighet at maisen i det fjerne området Oaxaca i Mexico inneholdt gener fra genmodifisert mais.

– Jeg kunne ikke tro det. Poenget med å teste maisen var å lære bøndene i området metoden, slik at de selv kunne sertifisere at maisen deres ikke var genmodifisert, forteller Quist.

Denne oppdagelsen førte til at Quist endret sitt doktorarbeid og at han sammen med professor Ignacio Chapela utførte flere forsøk på maisen fra Mexico ved laboratoriet i Berkeley. Resultatet av forskningen ble publisert i Nature i november 2001.

Artikkelen satte i gang et sirkus uten like: Quist og professor Chapela møtte motbør fra kolleger ved deres eget universitet Berkeley, og de ble svartmalt på Internett. Dermed tok Nature avstand fra artikkelen, noe som aldri tidligere har skjedd i tidsskriftets 131 år lange historie.

Det kunne vært slutten på en historie om to forskere, genmodifisert mais og slett forskning som var blitt publisert urettmessig i et velrenommert tidsskrift.

Men det er snarere blitt til en begynnelse. En begynnelse på en debatt om forskningsmidler, forskningsetikk og vitenskapelig publisering. For det viste seg senere at historien ikke var så enkel som den først så ut.

Politikk eller forskning?

I artikkelen satte professor Chapela og Quist fram to påstander. Den ene var at gener fra genmodifisert mais hadde spredd seg inn i genomet til den opprinnelige maisen i Mexico. Den andre var at genene som hadde migrert inn i genomet, var å finne på ulike steder i genomet til den opprinnelige maisen.

– Den første konklusjonen vår ble ikke imøtegått av noen. Snarere tvert imot, flere av kritikerne til våre resultater mente at dette var uunngåelig og kanskje på lengre sikt en god ting. De mente at dette ville kunne bidra til å øke den genetiske diversiteten til maisen. All uenighet gjaldt funnet om at de innsatte genene fra den genmodifiserte maisen hadde splittet seg opp og beveget seg rundt i genomet til den opprinnelige maisen. Dette var det til slutt én referanse som imøtegikk oss på, sier Quist. Han tror det var mer politikk enn forskning som fikk Nature til å trekke tilbake støtten til artikkelen.

– De fleste henvendelsene Nature fikk, viste seg å komme fra personer tilknyttet Berkeley, forteller Quist. Grunnen var ifølge Quist at disse hadde et horn i siden til professor Chapela, etter at han stod i bresjen for kampen mot en avtale mellom det sveitsiske farmasøytiske firmaet Novartis og Berkeley. Resultatet ble en avtale der Novartis ga svimlende 25 millioner dollar til Berkeley mot at selskapet fikk rettighetene til nye oppdagelser ved universitetet.

Bakvasking på Internett

Samtidig startet en internettbakvaskelse av Chapela og Quist. Journalister fra den engelske avisen The Guardian viste senere at et PR-firma innleid av bioteknologifirmaet Monsanto stod bak kampanjen. Monsanto eksporterer store mengder genmodifisert mais til Mexico og var det samme firmaet som hadde produsert den genmodifiserte maisen Quist brukte i sin undersøkelse. Quist setter nå spørsmålstegn ved troverdigheten til det velrenommerte tidsskriftet Nature. Men hva slags konsekvenser får det dersom et av de mest anerkjente tidsskriftene ikke lenger er til å stole på som formidlere av objektive forskningsresultater?

– Systemet med fagfellegodkjenning (på engelsk peer reviewing), som de har i vitenskapelige tidsskrifter, er den beste måten å sikre at informasjonen som kommer ut på er riktig, både fra privat og offentlig finansiert forskning, mener Quist. I forbindelse med at hans egen artikkel ble godkjent for Nature, tok forhåndsgodkjenningen dobbelt så lang tid som vanlig og involverte flere forskere enn normalt.

– Grunnen til det var at vi hadde gjort en kontroversiell oppdagelse, og alle visste at den ville komme til å skape oppstandelse. Derfor er det også rart at Nature trakk tilbake støtten sin senere, basert på uenighet fra én referanse. Nature var her antakelig mest opptatt av å redde sitt eget rykte, og det gjør meg veldig bekymret. Nature er som et varemerke for troverdighet. Når de selger sin integritet til firmaer og forskere, kan de ikke samtidig bevare sin egen objektivitet, mener Quist. Han viser til at Nature har samarbeidet med biotechfirmaet Syngenta med å gi ut Nature Insight.

Sterke markedskrefter

Quist mener at fremtidens forskere må være seg sitt ansvar bevisst og i større grad enn før tenke på konsekvensene av forskningen sin.

– Det er sterke markedskrefter der ute, og god forskning må ofte inngå kompromisser. Sånn jeg ser det, finnes det to slags forskere. Den ene er faktaforskeren, som forsker basert på økonomiske interesser og som er interessert i å opprettholde vitenskapelige dogmer. Så er det spørsmålsforskeren, som setter spørsmålstegn ved alle dogmer og forsker gjennom eksperimenter og oppdagelser. Forskeren må selv velge hva slags forsker han vil være, sier Quist. Quist har i år vært i Tromsø der han har studert ved Genøk, Norsk institutt for genøkologi.