100 år med Historisk museum

På Tullinløkka i Oslo sentrum ligger en av Norges flotteste og mest markante bygninger i jugendstil. I dag som for 100 år siden, danner Historisk museum rammen for fagenheter innen arkeologi, etnografi/antropologi og numismatikk, i det som nå heter Universitetets kulturhistoriske museer (UKM).

– I historien til Historisk museum faller flere utviklingslinjer sammen. Det ene er synet på selve bygningen og skiftende arkitektoniske stilarter. Utstillingene har forandret seg mye, og det samme har den faglige og forskningsmessige utviklingen på de forskjellige områdene. Det er interessant å se disse tre endringsprosessene i sammenheng, forteller direktør ved UKM, Egil Mikkelsen.

Nasjonal satsing

Allerede i 1811 opprettet Selskapet for Norges Vel en egen ”Antiquitetskommission” som skulle arbeide for at norske oldsaker forble i Norge. Kommisjonen ble forløperen til Oldsaksamlingen som skulle sikre Norges nasjonale arv. I 1817 ble Myntkabinettet etablert etter at det var kjøpt inn en samling med 6300 greske og romerske mynter fra København. Mens Oldsaksamlingen var orientert om norsk historie, var numismatikken først og fremst en del av det klassiske studiet og forskningen på antikkens kultur.

– Oldsaksamlingen og Myntkabinettet holdt til i universitetets forskjellige bygninger i Oslo, men da universitetets nybygg i sentrum stod ferdig i 1852, flyttet samlingene inn i Urbygningen, forteller Mikkelsen.

En annen historie ligger bak opprettelsen av Etnografisk museum. Allerede på 1830-tallet fantes det en etnografisk samling ved universitetet som bestod av ”kuriosa” som falt utenfor kategoriene oldsaker og mynter. I forbindelse med den første verdensutstillingen i Crystal Palace i London 1851, kom det forespørsel til Norge om man kunne stille med en representativ samling samiske gjenstander i bytte mot andre etnografika. Da man samlet inn det samiske materialet, sørget man også for å ha et sett gjenstander til en norsk samling. Da Etnografisk museum ble etablert i 1857, fikk samlingen plass i tre små loftsrom som var iskalde om vinteren og overopphetete om sommeren og i tillegg vanskelige å komme til.

– Situasjonen utover på 1800-tallet ble mer og mer prekær for alle tre samlingene med tanke på plass, men også sikring og brann. Etter en lang politisk kamp ble det i 1897 bevilget penger til en ny bygning til universitetets samlinger. Historisk museum stod ferdig i 1902, men åpnet ikke for publikum før i 1904. Det er dette jubileet vi feirer i år, sier Mikkelsen.

VISTE SAMLING: Fra steinalderutstillingen i Historisk museum i 1904. Den gang var det meningen at gjenstandene selv skulle ”tale”. Foto: O. Væringen (©)

Fra gjenstander til miljø

Utstillingene den første tiden var framvisninger av samlingene. Det vil si at man viste et stort antall gjenstander i montere og skap. Særlig gjaldt dette oldsakene og myntene.

– Den gang var det gjenstandene selv som skulle tale. Seinere ble antallet gjenstander redusert og tingene plassert i sammenhenger for å lage fortellinger. Etnografene var mer opptatte av å presentere tingene i kontekst og tidligere ute med å lage utstillinger med vekt på miljø. For Oldsaksamlingen og Myntkabinettet begynte det først å skje betydelige endringer i utstillingene på 1970- og 80-tallet, forklarer Mikkelsen.

VISER MILJØ:

Figur av mann fra baktastammen på Papua Ny Guinea. De seinere årene er det i utstillingene blitt viktigere å plassere gjenstandene i en sammenheng. Foto: Ann Christine Eek, UKM (©)

Dominert av enkeltpersoner

I begynnelsen hadde de tre avdelingene ingen stab, og virksomheten var sterkt preget av bestyrernes bakgrunn og interesser. Lenge var det historikere som dominerte.

– Også etter 1904 var miljøene nesten totalt dominert av enkeltpersoner. Men på 1920- og 30-tallet opplevde Oldsaksamlingen en ekspansjon. Dette kom som en konsekvens av at Norge i 1905 fikk en kulturminnelov som fredet fornminner og gjorde alle funn til Statens eiendom. Dermed måtte man ha kapasitet til å gjennomføre utgravninger og andre undersøkelser, sier Mikkelsen og forteller at man samtidig satte i gang forskningsprogrammer på nasjonalt plan.

I tillegg oppstod det etter Osebergfunnet i 1904 et behov for kunnskap om konservering av gjenstander.

– Innen arkeologien var det på 1800-tallet og tidlig 1900-tall et mål å bygge opp kunnskapen om fortiden gjennom å etablere kronologier og typologier på bakgrunn av innsamlede gjenstander. Etter dette ble forskningen mer problemorientert og funnene sett i lys av for eksempel økonomiske og kulturelle faktorer. Når museene etter hvert begynte å lage utstillinger hvor gjenstandene ble vist i forskjellige sammenhenger, er det rimelig å si at dette har en forbindelse til den faglige utviklingen av arkeologien, hvor en helhetstenkning rundt gjenstandene ble viktigere, sier Mikkelsen.

Etnografisk museum har i norsk historie vært en viktig formidler av kunnskap om internasjonal kultur til allmennheten. I begynnelsen ble gjenstandene samlet inn særlig av oppdagelsesreisende, diplomater og misjonærer. Innen etnografien var en viktig utvikling etter 2. verdenskrig at man så gjenstandsinnsamling som en del av de antropologiske feltstudiene.

– Dette er en faglig utvikling vi har satset på å videreføre de siste årene, sier Mikkelsen.

Ny medievirkelighet

Samtidig med 100-årsjubileet ser bygningen Historisk museum ut til å gå inn i sine siste år med historiske og etnografiske samlinger. I 2011 er det meningen at nye museer skal stå ferdige i Bjørvika. Det nylig etablerte Nasjonalmuseet for kunst skal overta den stolte jugendbygningen på Tullinløkka.

– De siste 100 årene er det skjedd mye i forhold til publikum og utstillingene. Da Historisk museum åpnet, hadde ikke folk tilgang til medier slik som vi har i dag. De arkeologiske og etnografiske gjenstandene var eksotiske og store attraksjoner. I forbindelse med Bjørvika må vi tenke nytt. Hvordan skal en utstilling være for å kunne hevde seg i en ny medievirkelighet? Hvilke gjenstander skal vi velge som historiebærende ”ikoner”? Hvordan skal de presenteres? Hvilke historier vil vi i dag fortelle om fortiden? spør Mikkelsen, som ikke tror at fascinasjonen for nærkontakt med de autentiske gjenstandene vil forsvinne selv i informasjonssamfunnets elektroniske virkelighet.