Fisken eksporteres – lokalbefolkningen taper

Som ung antropologistudent på 1970-tallet reiste Eirik G. Jansen rundt Victoriasjøen i Afrika og studerte det tradisjonelle fisket som ga næringsrik mat til millioner av mennesker. Da han besøkte landsbyene 25 år senere fikk han sjokk.

– De familiene som jeg hadde bodd sammen med i to år, som levde godt av fiske fra små kanoer og hadde et anstendig liv, var nå henvist til å livnære seg på avskjæret fra filetfabrikkene som eksporterte til Europa og Asia. De opplevde situasjonen som dypt fortvilende og nedverdigende, sier Jansen.

Dette førte til at han i 1995 reiste tilbake og arbeidet 4 år med et forskningsprosjekt i regi av The World Conservation Union (IUCN) , for å kartlegge de sosiale virkningene av en stadig mer eksportrettet fiskeindustri rundt Victoriasjøen. Han har hele tiden også hatt tett kontakt med Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.

Rikt fiske

Victoriasjøen er delt mellom Tanzania, Kenya og Uganda og har gjennom flere hundre år hatt et rikt fiske.

– Tidlig på 1980-tallet skjedde det store endringer i og ved Victoriasjøen. Dette hang sammen med at engelskmennene i 1960-årene hadde satt ut Nil-abbor i sjøen, en rovfisk som kan bli nær 2 meter lang. Flere hundre typer småfisk ble på kort tid spist opp og utryddet. En enorm økologisk katastrofe, sier Eirik G. Jansen.

Nil-abboren formerte seg raskt og skapte et eventyrlig fiske, noe som man skulle tro ville bli en velsignelse for lokalbefolkningen. På 10 år økte fiskefangstene i sjøen fra 100.000 tonn til 500.000 tonn i 1989. FNs matvareorganisasjon FAO har beregnet at i 1990-årene kom 25 % av den totale fangsten av innlandsfiske i Afrika fra Victoriasjøen. Folk flest både likte Nil-abboren og hadde råd til å kjøpe den.

Ulykken var at det også utviklet seg et eksportmarked for fisken. I løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble mer enn 35 foredlingsbedrifter etablert rundt sjøen med utenlandsk kapital, til dels med støtte fra Verdensbanken og EU. Det oppsto en ”klondyke”-stemning, hvor det gjaldt å karre til seg mest mulig fisk til eksport. Fisket ble mekanisert, mange av de små tradisjonelle fiskekanoene ble skjøvet til side og arbeidsplassene ble færre.

– Den Nil-abboren som i dag er igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres, eller den er eller råtten. I tillegg kjøper man fiskeskjelettene som er igjen etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som lokalbefolkningen spiser, mens filetene eksporteres til markedene i Europa, Midt-Østen, USA og Japan. Fortjenesten havner helt andre steder enn hos de tradisjonelle fiskerne, som nå i store grad har trukket kanoene sine på land, sier Jansen.

Menneskeføde eller dyrefor

I løpet av det siste tiåret har omkring 60 prosent av fangsten av fisk fra Victoriasjøen vært Nil-abbor. Omkring 30 prosent har vært en liten sardinliknende fisk som er svært næringsrik. Ernæringsfysiologer mener 10 gram av denne fisken i soltørket tilstand tilfredsstiller dagsbehovet av jern, sink og vitamin A for et barn. Fra slutten av 1980-tallet oppdaget dyreforindustrien i Kenya at fisken egnet seg ypperlig som ingrediens i dyrefôr til broilere og storfe. Når kvaliteten på fiskemelet forbedres ytterligere kan det bli snakk om eksport, sier Jansen.

Dyrefôrfabrikkene har også oppdaget ernæringsverdien av Nil-abborens skjelett. Nær to tredjedeler av fiskeskjellettene sendes nå i lastebilene direkte fra filetfabrikkene til dyrefôrfabrikkene, sier Jansen.

Til tross for at fangstene fra Victoriasjøen ble mangedoblet i løpet av 20 år, har forbruket av fisk i mange lokalsamfunn rundt sjøen gått ned. I Kenya er det halvert i løpet av vel 10 år. Dette til tross for at flere forskningsrapporter viser at ernæringssituasjonen blant barn som bor i Kenyas del av Victoriasjøen, er alvorlig; omkring halvparten er feilernært eller underernært. Myndighetene har bedt UNICEF om vitamin A-piller og proteinpiller som de kan dele ut til barna langs sjøen.

– Dette blir ekstra tankevekkende når de bor ved bredden av det som kanskje er landets viktigste proteinkilde, sier Jansen.

Miljørådgiver

I dag arbeider han som miljørådgiver ved den norske ambassaden i Tanzania, men har ikke glemt tragedien for befolkningen rundt Victoriasjøen. I 2002 lagde Intermedia ved Universitetet i Oslo en dokumentarfilm om saken, ”Big Fish – Small Fry”, som nå skal oversettes til engelsk og fransk. Filmen har fått økt oppmerksomhet etter at Jansen også var faglig konsulent for den Oscar-nominerte dokumenterfilmen Darwin’s Nightmare, som beskriver hvordan vestlige kapitalinteresser kynisk utarmer dette området.

EU og Verdensbanken

Myndighetene i landene rundt Victoriasjøen prioriterer eksport fordi det gir valutainntekter. De utenlandske interessentene har også hatt en avgjørende påvirkning på myndighetenes fiskeripolitikk, sier Jansen. Heller ikke bistandsorganisasjonene, Verdensbanken og Afrikabanken går fri. Deres holdning er preget av at ”fiske er noe vi kan”, og de har bidratt til å bygge opp den moderne eksportindustrien med fileteringsmaskiner, kjøleanlegg og renseutstyr, men uten at de sosiale konsekvensene er godt nok vurdert, sier Jansen.

– Det blir rått parti når lokalbefolkningen må konkurrere om knappe fiskeressurser med utenlandske investorer som støttes av nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunn, sier Jansen.