Jakter på barokkens sanguttale

Fonetiker Wencke Ophaug hjelper sangere med den rette uttalen. Nå jakter hun på hvordan den tyske sanguttalen var på syttenhundretallet, den gangen barokkomponist Telemann skrev kantatene sine.

SVÆR TELEMANN-INNSPILLING: Førsteamanuensis Wencke Ophaug, ekspert i sangfonetikk, instruerte sanger Mona Julsrud ved Norges musikkhøgskole i den første innspillingen på seks kantater som ble utgitt for fire uker siden. Hele samlingen på 72 kantater i „Harmonischer Gottes-Dienst“, fordelt på 13 cd-er, blir utgitt innen 2009 av Toccata Classics som har spesialisert seg på ukjente og neglisjerte mesterverk. Toccata Press skal utgi en bok med alle forskningsresultatene. Foto: Ståle Skogstad.

Etter flere hundre års glemsel blir hele kantatesamlingen ” Harmonischer Gottes-Dienst ” til den berømte tyske barokkomponisten Georg Philipp Telemann (1681–1767) spilt inn for første gang. Samlingen består av 72 kantater og er skrevet for alle helligdagene i et kirkeår.

For at Bergen Barokk skal kunne fremføre kantatesamlingen så autentisk som mulig, har grunnleggerne av ensemblet, førsteamanuensene Frode Thorsen og Hans Knut Sveen ved Grieg-akademiet på Universitetet i Bergen startet et tre år langt forskningsprosjekt sammen med Norges musikkhøgskole og Universitetet i Oslo for å lære mest mulig om datidens stil, sjanger, sanguttale og musikalske retorikk.

Ideen med forskningsprosjektet er ikke bare å skape en mest mulig autentisk musikkutgivelse, men også å kaste lys over en vesentlig del av kantatetradisjonen i de nordtyske og skandinaviske miljøene på 1700-tallet. Telemann er ikke tilfeldig valgt. Han var datidens fremste kantatekomponist og hadde en enorm produksjon. Av hans vel 6000 verker var 1750 kirkekantater.

For å lære mest mulig om sanguttalen den gangen, er førsteamanuensis i fonetikk, Wencke Ophaug på Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo dratt med i forskningsprosjektet.

Dialektmylder

For å komme i mål, må hun forstå hvordan den tyske uttalen var under Telemanns tid. Den gangen fantes ikke standardisert tysk. Selv om den tyske bibeloversettelsen til Martin Luther allerede to hundre år tidligere fikk stor innvirkning og førte til en rekke diskusjoner om det tyske skriftspråket, skjedde den store tyske normeringsprosessen først etter Telemanns død.

– Den språklige virkeligheten var derfor brokete for Telemann. Han levde i et språkmylder og fikk med seg et sammensurium av dialekter, men også ulike forsøk på normering av det tyske skriftspråket, forteller Wencke Ophaug.

Mens Telemann vokste opp og tok utdannelsen i saksisk-talende områder, bodde han de siste førti årene i Hamburg, der dialekten var platt-tysk. Hamburgerdialekten, som også ble kalt for nedertysk, ble den gang brukt i juridiske tekster og var før Telemanns tid handelsspråket til hanseatene. Derimot var de lærde ikke like interessert i dialekter. De prøvde å snakke en slags normeringstysk.

Og som om dette ikke var nok, hadde Martin Luther oversatt bibelen til et kompromiss mellom saksisk og bayersk.

Manglende lydskrift

Telemann mente at sangen var fundamentet i all musikk. Wencke Ophaug mener derfor at Telemann må ha ment noe om språket. Hun prøver nå å finne hva slags bevisst forhold Telemann hadde til uttalen, både i talespråket og i sangen.

Oppgaven er ikke lett. På Telemanns tid fantes det ingen presis lydskrift av uttalen. Riktignok fantes det ordbøker, men ettersom det var et mylder av dialekter, hadde ordbøkene flere stavemåter for hvert ord. Og de få fonetikkbøkene som fantes, var skrevet på latin.

En av de viktigste ordbøkene etter Telemanns tid ble skrevet av germanisten Johann Christoph Adelung i 1788. Han beskriver lydene i tysk, men mangel av et fonetisk språk, brukte han metaforer og beskrev blant annet A som vellyden eller den opprinnelige urlyden. Han snakket om høye og lave E-er, men beskrivelsene hans om når man skulle bruke den ene eller andre E-en, avviker en del fra dagens regler.

Vokaltrøbbel

Utfordringen blir ikke mindre av at de vokalene vi kjenner fra talespråket ofte blir endret for å møte sangtekniske krav, men det er viktig at endringene skjer på den rette måten.

– Vokalene endrer seg på forskjellige tonehøyder for å fungere klangmessig. Alle toner består av grunntoner og deltoner. Når man former vokaler vil noen deltoner bli sterke og noen svake. Problemet kommer lenger opp i skalaen. Da er det blant annet ikke mulig å synge en I slik vi kjenner den fra talen. I-en må gjøres om til E eller A. Men sangere har en tendens til å synge mer rundete vokaler. Det betyr at I-en endres til U-er og E-er endres til Ø-er. Men det fins en grense for hvor langt man kan endre en vokal i en tonehøyde før det ikke lenger høres ut som tysk, forklarer Wencke Ophaug.

Religiøs tolkning

Riktig uttale av konsonantene er vel så viktig. På Telemanns tid brukte man tungespiss-r. Adelung sammenlignet denne lyden med en ”knurrende hund, der tungespissen vibrerer”. I dag bruker tyskerne stort sett skarre-r, mens noen foretrekker vokalisert-r (en R som klinger som en mørk A). Selv om tungespiss-r er påkrevd i sang, har stadig flere sangere byttet den ut med vokalisert-r.

– Det ville vært naturlig å kreve tungespiss-r i Telemann-kantatene for å gi dem et tidstypisk preg, men de ulike r-ene gir forskjellige stemninger. For å gi et tungt religiøst budskap passer det best med tungespiss-r, mens den vokaliserte formen gir en lettere tolkning. Man kan derfor utnytte uttalen til å skape riktige stemninger og bilder i forhold til tekstens innhold.

Historisk ånd

Selv om Wencke Ophaug skulle finne ut av hvordan uttalen var på Telemanns tid, er det likevel ikke sikkert at sangerne skal synge slik de gjorde da.

– Det er viktig at sangene skal forstås ubevisst av publikum. Da må ikke språket være for sært. Klarer vi å ikle sangene en språkdrakt som til en viss grad gir smak av fordums tid, vil det gi et spennende tilsnitt til den helhetlige fremføringspraksisen, forteller Wencke Ophaug som guider alle sangerne i rett uttalenorm under Telemann-innspillingen. Hun skal både hindre at de utenlandske sangerne høres ut som ikke-tysk og at de tyske sangerne har dialektsærheter i uttalen.

Emneord: Germansk kulturvitenskap, Litteraturvitenskapelige fag, Kulturvitenskap, Historie, Musikkvitenskap, Språk og kultur, Nyere tids historie (før 1800), Språkvitenskapelige fag, Tysk språk, Tysk litteratur Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere