– Utsatt for omsorgssvikt: Barnehjemsbarna før, asylbarna nå

– Alle granskingsrapportene fra barnehjem omkring i Norge de siste årene danner et fantastisk materiale for forskere fordi de er så detaljerte og konkrete. Jeg har lest mange av dem og er både fascinert og rystet, innrømmer Kjersti Ericsson, professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

I mange år har Ericsson forsket på barn fra et samfunnsfaglig perspektiv. Hun har skrevet bøker om utsatte og sårbare barn – både sakprosa og skjønnlitteratur.

– Jeg har en klar fornemmelse av at vi som enkeltindivider og samfunn er historieløse når vi diskuterer en samfunnsgruppe som skaper problemer. ’Lässt euch nicht vertrösten’ – la dere ikke trøste, formaner den tyske dramatikeren og dikteren Bertolt Brecht. Vi blir opprørt over hvordan barn ble behandlet i fortiden. Jeg synes ikke vi skal slå oss til ro med at alt er bedre nå. Til en viss grad er vi immune mot historisk viten; vi tenker de samme tankene og gjør de samme feilene om igjen, mener Kjersti Ericsson.

Samfunnets stebarn

Forskeren har selv på ingen måte latt seg berolige: I år kommer hun ut med boka Samfunnets stebarn, som handler om barn og unge under omsorg av det offentlige eller av private velgjørere: Barn uten foreldre, barn med foreldre som ikke var i stand til å forsørge dem, ta seg av dem og støtte dem, ofte foreldre uten evne, noen ganger også vilje, til å hjelpe sine barn fram.
– Disse barnas mødre og fedre stod ofte selv maktesløse overfor inngrep fra myndighetene. Dette gjaldt ikke minst mødre av såkalte ’tyskerunger’ og foreldre til taterbarn.

Ericssons bok er basert på egen forskning over mange år, samt på en rekke andre forskeres arbeid. Barndommen til disse barna, i likhet med andre barn, var preget av levevilkårene i samfunnet generelt, og også av skiftende ideer og forestillinger om barn og barndom.

En barndom blir født

Barndommen er en moderne oppfinnelse, ’født’ mot slutten av 1600-tallet, skal vi tro den franske historikeren Philippe Ariès. Fra da av ble barn betraktet som noe annet enn små, dumme voksne. Istedenfor å leve midt blant de voksne og lære det som trengtes direkte gjennom denne kontakten, ble barna nå plassert på skolebenken.

– Utover på 1700 tallet så stadig fler på barndommen som en fase i livet med verdi i seg selv, en periode som burde være lykkelig, beskyttet og sorgløs. Dette romantiske synet idylliserer og idealiserer på mange måter barndommen, påpeker Ericsson. En annen betraktningsmåte kaller hun statens og nasjonens barn: Dette synet har i mange tilfeller ført til sosialpolitiske framskritt for barn, fordi barn, også de fattige, var verdifulle for nasjonen.

– Samtidig har dette synet lagt vekt på den faren barna kan utgjøre: Barna er framtiden, og om de ikke behandles på den rette måten, kan de vende seg til det motsatte og bli en trussel mot den samme framtiden, påpeker forskeren.
Det autonome barnet representerer en relativt ny måte å forstå barn på. Barnet er et eget individ med egne rettigheter som samfunnsborger, det er hovedpersonen i eget liv, det opptrer som aktør i verden og har rett til å bli hørt i saker som angår ham eller henne.

– Jeg synes historien tydelig viser at det romantiske synet på barndommen ofte har måttet vike for oppfatningen av barn som statens og nasjonenes. Dette har særlig vært tilfelle for samfunnets stebarn. Det viktigste var så tidlig som mulig å fange opp signalene på potensielt løsgjengeri, sosialt opprør, prostitusjon, kriminalitet, fyll – for så å gripe resolutt inn. Frykten for hva barnet kunne ende opp som i framtiden var sterkere enn viljen til å sikre barna en lykkelig og trygg barndom her og nå.

Skulle likne et hjem

”Barneflokk søker en mor.” Jobben går ut på å ”være i mors sted, med de ofrene det naturligvis krever.” Slik annonserte man i 1959 etter bestyrer til et barnehjem i Stavanger.

– Barnevernsinstitusjonene skulle gi barnet et hjemlig liv og være en erstatning for barnets naturlige hjem. Institusjonene het da også som regel ”Heimen” eller ”Hjemmet”, forteller Ericsson. De voksne bodde gjerne på, eller nær, barnehjemmet. Barna sov, spiste, arbeidet og hadde sine fritidsaktiviteter på institusjonens område. For barna på skolehjem og spesialskoler var også skolegangen innlemmet i dette systemet.

I dag bor ikke lenger de voksne på institusjonen. De kommer når de har vakt. Og går. Det ”sosiale moderskap” som modell er en saga blott.

– Noen trekk ved institusjonene slik de fungerer i dag, gjør at de likner mindre på et hjem enn tidligere. Barna er ikke hengitt én eller noen få stabile personer, men må forholde seg til en rekke voksne som jobber turnus og har en karriere å pleie. Dette skaper dilemmaer – og paradokser – ikke minst med tanke på at selve den menneskelige relasjonen har fått en helt sentral plass innen ’people-work’ i vår tid, og da særlig innen barneomsorg, understreker kriminologen.

I familier fins det nære, personlige bånd mellom foreldre og barn, og forholdet er som regel preget av kjærlighet og følelser. I institusjonen handler det derimot om profesjonalitet, om planmessige tiltak for måloppnåelse. Og alle får betalt for den jobben de gjør.

Fattig på kjærlighet

Tidligere betraktet de ansatte på barnhjemmene gjerne arbeidet som et kall, de ofret mye, arbeidet ofte uten lønn, og med de beste hensikter, som ”tante Alfhild” på et barnehjem i Finnmark: Hun omtales som en ”godhjertet og overarbeidet bestyrerinne”. Tidligere ansatte husker henne småsovende over frokostbordet; hun jobbet bestandig til langt på natt for å bøte på personalmangelen.

– Husene var ofte tungdrevne og budsjettene trange, og de praktiske gjøremålene altfor mange for de få voksne. Dessuten var erkjennelsen av at noe vesentlig ble forsømt, ikke alltid til stede. En barnehjemsbestyrerinne sier det slik: ”Jeg kunne gi dem en godnattklem, men ellers hadde jeg som administrator av barnehjemmet verken tid til å dulle med barna, eller forståelse for at de trengte nærhet og omsorg.”

Barna kom ofte fra en virkelighet preget av fysisk og psykisk sykdom hos foreldrene, rusmisbruk, vold, overgrep og fattigdom.

– For disse barna var ikke selve maktovergrepet at de ble tatt fra sine foreldre, men at de ble møtt av mer armod der de kom; på kjærlighet, omsorg, trygghet og støtte, poengterer Ericsson.

Ydmyket barna

Barnehjemsbarna befant seg i en livssituasjon der de var spesielt sårbare for krenkelser. Ofte, dessverre, havnet disse barna i et system der følsomheten for deres opplevelser var liten. De ble underlagt et system preget av rigide krav til lydighet, kroppslige avstraffelser og påføring av skyld og skam.

– Plikten til alltid å spise opp maten sin ble strengt praktisert i institusjon etter institusjon. I granskingsrapportene kan vi lese om kampen de voksne ofte førte for å presse mat i barna, og barnas innbitte vegring. Tvangsmating forekom på barnehjem så seint som på slutten av syttitallet. Når barna brakk seg over maten de ikke likte, var det ikke uvanlig å tvinge dem til å spise det som kom opp.
Å komme på barnehjem representerte en dramatisk hendelse i livet for mange barn, og en reaksjon kunne være å begynne å tisse på seg om natten.

– Det er dokumentert at i institusjoner over hele landet ble barn straffet og ydmyket på grunn av dette. Barn som tisset i senga, måtte selv vaske sengetøyet eller ligge i tisselakenet hele den påfølgende dagen. Ofte ble de andre barna mobilisert til å delta i hånen. Granskingsrapportene forteller om sengevætere som ble møtt med slag, ørefiker og innelåsing i kjeller, framholder Ericsson.

Fordi de var barn

Den amerikanske sosiologen Erving Goffman peker på at det mest krenkende og nedbrytende for voksne som lever på institusjon, er det å bli behandlet som et barn: Handlinger blir ustanselig kritisert og korrigert, det fins knapt rom for egen smak og en må be om tillatelse til den minste ting. Barna som havnet på barnehjem, skolehjem og spesialskoler, var ’defekte’ og behøvde derfor kraftigere oppdragelse enn andre.

– Vi leser beretninger fra barnehjem og spør oss: Hvordan kunne noen få seg til å gjøre slikt mot barn? Men kanskje ble behandlingen av barna ofte så nådeløs, slik granskingsrapportene viser, nettopp fordi de var barn. Det er grunn til å minne om at den siste ’befolkningsgruppen’ her i landet som det ble forbudt å slå, var barna. Først i 1987 kom et eksplisitt forbud mot vold mot barn.

Frykten for framtiden

Barna skal leve i framtiden og gjennom å forme dem, kan vi skape framskritt.

– Også i dag er barn underkastet en slik tenkning: Det er lettere å få plass på budsjettene om tiltakene kan begrunnes med at de kan forebygge framtidig fare, som kriminalitet eller rusmisbruk, enn at de ’bare’ er til barns og unges glede, påpeker Ericsson. Hun viser til Pisa-undersøkelsene og den uttalte frykten for at norske elever ikke henger med, og dermed kan bidra til svekke Norges konkurranseevne på sikt.

– Så lenge vi ønsker å forme framtiden, vil barn alltid vil være innlemmet i politiske prosjekter. Vi må bare forstå at det faktisk er slik og stille oss kritiske. Hva blir følgene av disse framtidsvyene for det livet hvert enkelt barn skal leve? spør kriminologen.

Hun peker på at vi ser annerledes på barn i dag enn vi gjorde for bare få tiår siden.

– Å snakke om ’barns rettigheter’ var totalt fremmed før 1970. Nå er det kulturelt akseptert at barn har egne rettigheter, integritetsvern, verdighet og valgfrihet. Granskingsrapportene fra norske barnehjem tydeliggjør hviket framskritt dette representerer. FNs barnekonvensjon er inkorporert i norsk lov, og går foran nasjonal lovgivning om det oppstår konflikter mellom de to. Men i praksis er det imidlertid ikke alltid slik. Det illustrerer den norske asylpolitikken.

Å se barn som et problem

Å forbinde farer med flyktninger og asylsøkere er ikke nytt:
– I april 1939 ba Nansenhjelpen om at hundre tsjekkiske barn av jødisk avstamning måtte få innreisetillatelse til Norge. Ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet hadde imidlertid en meget kjølig holdning: ”Avgjørende for meg til å stille meg slik til barneplanene er selvsagt, at chansen for å brenne inne med barna er overveldende stor. Selv om vi betinger oss barnehjem-systemet ville vel disse barna efterhvert knyte slike forbindelser til Norge, at vi ikke blir kvitt dem.”
Uttalelsen er hentet fra Per Ole Johansens bok: 'Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943'.

– Den kyniske tonen myndighetene hadde overfor disse barna, sjokkerte meg da jeg leste boka for 25 år siden. Nå lyder det ikke like fremmed, medgir hun.

I løpet av de siste årene mener forskeren at det har skjedd noe med retorikken.

– Jeg konstaterer at det er ’lov’ å snakke nesten like utilslørt som for 70 år siden, også fra departementets side. Det overordnede målet i 1939 var å begrense antallet flyktninger som fikk opphold i landet. Slik er det også nå. Bare dem som midlertidig eller permanent er uten omsorgspersoner får opphold i Norge. Heller ikke nå vil vi risikere å ’brenne inne med’ de unge enslige flyktningene, og enda verre: at de skal fungere som ankerbarn og trekke hele familien med seg til landet. De fleste mindreårige asylsøkere til Norge kommer fra Irak, Afghanistan og Somalia – land preget av krig og ufred.

– Noen måter å tenke på går igjen og gjør oss immune mot historisk viten. Det er ikke mye romantisk barnesyn på enslige asylsøkere i Norge i 2009, konstaterer Kjersti Ericsson.