Forholdet til døden endret synet på livet

– Døden er et godt sted å lete for den som vil si noe om kulturendringer etter reformasjonen. Endringene i synet på døden endret nemlig også vårt syn på livet – og på menneskets kropp og sjel, kjønn og seksualitet.

DØDEN I DAG: – Reformasjonen kan sees som kimen til marginaliseringen av døden i vår kultur, sier Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad. (Foto: Ola Sæther)

Det sier forskerne Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad ved Universitetet i Oslo.

Kunsthistorikeren og teologen har ansvar for hvert sitt kildemateriale i forskningsprosjektet Døden i tidlig protestantisk tradisjon. Aavitsland studerer epitafier, minnetavlene som etter reformasjonen blir hengt opp i kirkene til minne om en avdød. Oftestad studerer likprekener. Hun mener at selv om reformasjonen var et klart brudd, finnes det også tydelig kontinuitet med senmiddelalderens religiøsitet:

– Selv om reformatorene ville renske ut helgenkulten og tanken om spesielt hellige mennesker. Samtidig viser likpreknene etter reformasjonen en ny tenkning om hellighet. Her ble den avdøde presentert som en slags helgen, et forbilde for en fast og utholdende tro inntil døden.

Oftestad har spesielt studert likprekener over kvinner som dør i barsel. Likprekenene gjør den protestantiske tenkningen om hellighet synlig for oss og sier mye om den kulturelle endringen reformasjonen fører med seg.

Fra uren til hellig

– I middelalderen var de religiøse idealene tydelige, og det var klosterlivet som først og fremst realiserte dem gjennom lydighet, kyskhet og fattigdom. Et viktig aspekt var å avstå fra kroppens behov for å oppnå hellighet. Det fantes folkelige forestillinger om at kvinner som døde i barsel, var urene. Det var derfor en farlig situasjon å dø i, fordi man lettere ble et bytte for onde makter, forteller Oftestad.

Her kom det et skille ved reformasjonen. For protestantene ga det ikke mening å leve i sølibat, ettersom religiøse idealer sentrerte seg om troen, ikke gjerninger. Martin Luther selv gifter seg med en nonne, Katarina von Bora, og får flere barn med henne.

Kvinnens kall blir nå å føde barn. Dør kvinnen i barsel, er hun helliget fordi hun oppfyller kallet. Hun blir som fødende sammenliknet med kongen som gir sitt liv for fedrelandet, eller med presten som gir sitt liv for embetet.

– Disse kvinnenes status som hellige martyrer er basert på at Guds ord virker gjennom naturens ordninger, og ikke på at de selv har nærmet seg en hinsidig virkelighet gjennom hellighetsidealer som kyskhet, mener Oftestad.

Forskerne har 275 likprekener fra Danmark-Norge i perioden 1565–1650 til rådighet. Det var stort sett adelen som hadde råd til trykte likprekener. Mange av dem inneholder detaljerte beskrivelser av livet til den avdøde og dødsleiet. De ble trykt og distribuert til trøst og oppbyggelse blant de etterlatte. Hvor fine de var, kom blant annet an på familiens økonomi.

Portretter av de døde

Epitafier, minnetavler over de døde, ble på 1500-tallet mer vanlige både blant katolikker og protestanter, men de ble spesielt populære i områder som hadde gjennomgått reformasjonen. I likhet med likprekener ivaretok de minnet om de døde. Ordet epitafium betyr “over graven”. Kongelige og adelen kjøpte seg slike minnetavler, det samme gjorde mange prester og andre embetsfolk.

Mer enn likprekenene vitner epitafiene om et brudd i nordmenns religiøse liv fra katolsk til protestantisk tid. Man ba ikke lenger for den døde, i stedet reiste man et minnesmerke over vedkommende. Dette minnesmerket skulle bare i begrenset grad formidle trekk ved livsløpet til den avdøde. Viktigere var det – ved hjelp av estetiske virkemidler – å fremstille den døde som from og troende.

Minnebildene etter øvrighetspersoner, særlig prester, tiltok kraftig i løpet av 1600-tallet. Disse ble i flere kirker plassert der helgenbildene tidligere hadde hengt.

Unikt materiale

– Jeg er heldig og har et stort materiale til rådighet som knapt noen har interessert seg for tidligere, forteller kunsthistorikeren Aavitsland.

– Kunsthistorikere har hatt en viss interesse for de flotteste epitafiene, de som er malt av dyktige malere som Elias Figenschou eller Anders Smith, men da som verdslig kunst i forbindelse med fremveksten av portrettmaleriet. Som historisk materiale i en kulturell og religiøs kontekst, er disse bildene nærmest helt uutforsket. De fleste epitafiene, spesielt fra byene, er i dag på museer. Men fortsatt henger det en del epitafier rundt omkring i norske kirker.

Døden marginaliseres

De to forskerne synes tiden før og etter reformasjonen er svært spennende historisk. Kunsthistoriker Aavitsland sier:

– Dette var avgjort et paradigmeskifte. Kanskje kan man også se reformasjonen som kimen til en marginalisering av døden. Man ble ikke lenger opptatt av hvordan mennesker hadde det i sitt neste liv. Omsorgen for de døde fikk ingen plass i kulturen utover begravelsen. Vi mener altså at noen aspekter ved vårt forhold til døden i dag kan forstås på bakgrunn av de endringene reformasjonen førte med seg.

DØDEN ETTER LUTHER

  • Forskningsprosjektet ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon” skal undersøke hva som endret seg da skjærsilden med den lutherske reformasjonen forsvant, slik at de troende og kirken ikke lenger kunne gjøre noe for å hjelpe de døde med å komme fortere til himmelen.
  • Kildematerialet består i hovedsak av epitafier og andre gravminner, og av likprekener, salmer og liturgi.
  • Prosjektet startet opp i 2010, og er et samarbeid mellom Det teologiske fakultet og Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.
  • Det baserer seg på tverrfaglig samarbeid mellom kirkehistorikere, kulturhistorikere, kunsthistorikere og arkeologer fra Norge, Danmark, Sverige og Tyskland.
  • Forskningsprosjektet ledes av professor Tarald Rasmussen ved Det teologiske fakultet og er finansiert av Norges forskningsråd.

 

Emneord: Språk og kultur, Middelalderkunsthistorie, Kunsthistorie Av Siw Ellen Jakobsen
Publisert 1. feb. 2012 11:39 - Sist endret 20. feb. 2012 13:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere