Kjempet mot jødeparagrafen før Wergeland

Det var helt tilfeldig at historikere fra Universitetet i Oslo kom over det hittil ukjente og upubliserte skuespillmanuskriptet av Andreas Munch – “Jøden”.

Det hadde ligget i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, tilgjengelig for alle, men det var ingen som hadde gitt det oppmerksomhet – helt til stipendiat Andreas Snildal ved Institutt for arkeologi, konservering og historie bestemte seg for å utforske verket nærmere.

– Jøden er et satirisk og politisk teaterstykke med bryllup, sjalusi, ære og forviklinger som tema. Men først og fremst handler det om faren for å generalisere, om identitet, ærekrenkelse og jødefiendtlighet, forteller Snildal.

– Men hvorfor så stor fascinasjon over et upublisert manuskript? Hvilken ny informasjon kan et ukjent teaterstykke gi oss?

– En hel del, ifølge Snildal selv.

Den ambivalente nasjonalromantikeren

Bortsett fra å ha skrevet diktet til Tidemand og Gudes maleri “Brudefærden i Hardanger”, er nok Andreas Munch et ukjent navn for de fleste. I hvert fall hvis vi sammenligner ham med hans samtidsforfattere; Wergeland, Welhaven, Ibsen og Bjørnson.

– Men Munchs forfatterskap strekker seg langt utover “Brudefærden”, og Munchs personlige engasjement for jødene var sterkere og mer radikalt enn det som er beskrevet i Oskar Mendelsohns verk over jødenes historie i Norge.

Likevel har han i ettertidens minne kommet helt i skyggen av Henrik Wergelands innsats for å få fjernet jødeparagrafen fra Grunnloven. I historiens lys har Munchs kamp for jødesaken vært marginal. Ufortjent marginal, mener Snildal.

– Munch var på et tidspunkt i historien en av de største store dikterne i Norge, men hadde et anstrengt forhold til nasjonalromantikken som blomstret på den tiden. Selv om diktet «Brudefærden» var svært nasjonalromantisk av seg, var dette et utypisk verk for ham, Munch var mer en kosmopolitt som speidet ut over landets grenser. Han hentet inspirasjon og erfaringer fra reisene sine i Europa, og sympatiserte med jødene. Han utviklet også et nært vennskap med den dansk-jødiske forfatteren Meir Goldschmidt.

Mens Wergeland mente at forbudet mot jøder ikke hørte hjemme i en liberal og moderne stat, var Munch også opptatt av den berikelsen jødene ville være for landet.

– Med diktet “Jøderne”, som han utga i 1836, var Munch den første til å kritisere jødeparagrafen i litterær form – ett år før Wergeland fremmet forslaget sitt offentlig. Forskningen på det upubliserte manuskriptet med nesten samme navn har vist at Munch var langt mer aktiv i jødedebatten enn vi har visst.

Stykket viser også en ny side av Munch som ikke har kommet til syne i hans tidligere arbeid.

– Stykket er satirisk og får frem morsomme egenskaper ved dikteren – som ellers er kjent for å ta opp melankolske og tunge temaer som tap og kjærlighet. Dette stykket avslører at Munch også hadde sans for humor.

Arrestasjonen av jødene

For å forstå Munchs engasjement for jødene og den betente debatten som verserte i norsk offentlighet på 1840-tallet, er det særlig én hendelse som tvinger seg frem: Arrestasjonen av de to omreisende jødene i Christiania i året 1844.

– To jødiske handelsmenn ble anholdt for å jukse i kortspill på Stortorvet. Da politiet avfeide beskyldningene om jukseri og tyveri, ble de i stedet angitt for å være jøder. Den sefardiske jøden ble sluppet fri på grunn av en unntaksbestemmelse for portugiserjøder, mens den andre jøden fikk 30 dagers fengselsstraff fordi han hadde oppholdt seg ulovlig i landet.

– Hendelsen vakte stor debatt. Både Morgenbladet og Wergeland grep pennen og mente at de to jødene hadde ødelagt for andre jøder og kunne skade arbeidet for opphevelsen av jødeparagrafen. Munch var den eneste som uforbeholdent tok de to arresterte jødenes parti i denne saken, og skrev som tilsvar at det var loven i seg selv som var barbarisk og feil, ikke jødenes opphold i landet.

Morgenbladet fortsatte å argumentere for sitt syn, men det ble deretter stille fra Munch sin side. Det gikk dårlig med avisen Den Constitutionelle, som han var redaktør for, og Munch reiste på en lengre utenlandsreise og vendte ikke tilbake før jødeparagrafen var blitt fjernet fra Grunnloven i 1851.

Manuskriptet «Jøden», som tar et sterkt politisk standpunkt og kritiserer Morgenbladets syn på denne saken, ble aldri utgitt, men funnet i arbeidsskuffen til Munch etter hans død.

Nye bevis

– Hvordan kan du påstå at Munch var en av tidenes sterkeste forkjempere mot jødeparagrafen, når manuskriptet hans aldri ble utgitt og gjort tilgjengelig for allmennheten?

– Det var først og fremst gjennom hans arbeid som redaktør i avisen og gjennom diktet “Jøderne” han engasjerte seg offentlig i jødeparagrafsaken. Men ingen av de kritiske debattinnleggene i avisen er signert med navn, noe som har gjort det vanskelig å bekrefte at det var Munch som stod bak.

– Manuskriptet «Jøden» bærer preg av de samme sterke argumentene som Den Constitutionelle la frem. Det gir nye bevis for at det var Munch som bar de prinsippfaste og radikale holdningene i avisen. Det forteller oss at Wergeland ikke var alene i kampen om å få fjernet jødeparagrafen i Grunnloven, slik man gjerne får inntrykk av  – Det er flere som fortjener å bli løftet frem, og Andreas Munch er absolutt en av dem.

– Hvorfor ble stykket aldri utgitt?

– Det kan vi bare spekulere i. Vi har ikke funnet noen korrespondanse om utgivelse. Stykket kritiserte Morgenbladets syn på den nevnte jødesaken. Kanskje Munch mente det ble for sterk kost for samtiden? Da han vendte tilbake fra utenlandsreisen, var saken lagt død, og han så kanskje ikke noen mening i å publisere stykket. Vi vet også at Munch og konen holdt kunstneriske salonger for de nærmeste vennene og intelligenskretsen. Kanskje stykket ble spilt for spesielt utvalgte. Kanskje var det ikke ment for utgivelse i det hele tatt, undrer Snildal. 

RADIKALT. Historiker And- reas Snildal kom ved en tilfeldighet over det upubliserte teaterstykket til And- reas Munch. Stykket viser at Munchs engasjement for jødene var sterkere og mer radikalt enn tidligere antatt, mener Snildal.