Jødiske kvinner skapte sin egen arbeidsplass

I 1915 etablerer Thora Londin en fruktkiosk på St. Olavs plass i Oslo. Ikke lenge før hadde hun mistet mannen sin, og satt med ett alene tilbake med ansvaret for parets små barn. Hvordan skulle hun greie forsørge dem – og seg selv? Offentlige velferdsordninger som vi kjenner i dag, fantes ikke. Løsningen blir å gjøre som mange andre jødiske kvinner allerede hadde gjort; starte egen virksomhet.

Den unge kvinnen tar barna med seg og flytter inn hos foreldrene sine. Kioskdriften fortsetter hun fra St. Olavs plass – hvor kundene hovedsakelig er studenter ved flere skoler i nærheten og ansatte og besøkende på Rikshospitalet. En av døtrene minnes hvor hardt moren jobbet – fra sju om morgenen til ti om kvelden, mens besteforeldrene tok seg av de små.

Thora Londin holder kioskdriften gående i nesten tretti år, like fram til november 1942, da hun og resten av familien blir arrestert av tyskerne. Lykkeligvis kommer de for sent til båten som skulle ta dem til Auschwitz, og klarer senere å flykte over til Sverige.

– Arbeid regnes ofte som en nøkkel til sosial integrering. Slik også med den lille jødiske minoriteten i Norge i løpet av fire tiår før andre verdenskrig, sier historiker Vibeke Kieding Banik på Universitetet i Oslo.

– For selv om enden ble grufull for en stor del av de norske jødene, greide gruppen seg bra om vi ser livet deres under ett. Jødisk historie handler ikke bare om å være offer, men i aller høyeste grad også om gode liv, en sterk jødisk identitet og inkludering i et norsk fellesskap.

Kvinnene trer fram

I denne prosessen spilte trolig kvinnene en viktig rolle – med sin høye yrkesdeltakelse og entreprenørvirksomhet.

– Men de jødiske kvinnenes bidrag til den sosiale integrasjonen har aldri før vært skikkelig undersøkt, konstaterer historikeren.

Selv er Kieding Banik godt i gang med nettopp dét. Hun går en rekke kilder etter i sømmene, som adressebøker, jødiske tidsskrifter, livsløpsintervjuer av eldre jødiske personer, og ikke minst studerer hun mye statistisk materiale.

– Integrasjon via lønnet arbeid var trolig ingen bevisst strategi blant jødene, men kom mer som et resultat av mange forhold. En generell trend på begynnelsen av 1900-tallet var at kvinner gikk ut i lønnsarbeid. Jeg er opptatt av om de jødiske kvinnene skiller seg fra kvinnene i befolkningen for øvrig.

– Det er også et nåtidig aspekt som er interessant her, knyttet til minoritetskvinners lave yrkesdeltakelse og manglende integrering, sier Kieding Banik.

Fordi den jødiske minoriteten i Norge var så liten – den oversteg aldri 1600 personer i perioden fram til andre verdenskrig – har forskeren kunnet gå ned på individnivå og bli ‘kjent’ med en Marie Weinstock, og døtrene hennes Fanny og Berta, en Johanne Selikowitz og mange flere. De trer levende fram fra de historiske kildene. Men før også vi får møte noen av dem, vil vi vite: Hvor kom de norske jødene fra?

En mulighetenes by

– De aller fleste kom fra det russiske tsarriket, nærmere bestemt fra noen få fattige, små landsbyer, shtetler, i det som i dag er Litauen. De var del av en storstilt utvandring fra Øst-Europa mot slutten av 1800-tallet, da om lag 2,4 millioner jøder reiste for å få et bedre liv et annet sted.

De dro fra et jødisk Øst-Europa i oppløsning – mentalt, religiøst og kulturelt.

– Men minst like viktig; de dro fra økonomisk misære og trusler om regelrett forfølgelse, påpeker Kieding Banik. Og en liten andel av dem valgte altså å komme til Norge, et land uvant med innvandrere fra andre steder enn Nord-Europa, og med en svært homogen befolkning, etnisk og religiøst.

Noen jøder slo seg ned i Trondheim, de fleste i Oslo – og da helst på Grünerløkka og i Hausmannskvartalene. De fleste var fattige og hadde minimalt med utdanning. Men Oslo trengte den arbeidskraften som jødene fra Øst-Europa kunne gi.

– Oslo var en mulighetenes by mot slutten av 1800-tallet. Industrialiseringen gikk raskt, og etterspørselen etter både faglærte og ufaglærte arbeidere var stor. I tillegg ga urbaniseringen og boligbyggingen økt etterspørsel etter matvarer og mange typer ferdigvarer. I Øst-Europa hadde jødene drevet med handel og håndverksvirksomhet, og etter hvert også noe fabrikkvirksomhet.

Da de kom til Norge, startet mange opp som omførselshandlere; de gikk omkring med vareutvalget sitt i et knippe på ryggen. Etter en tid etablerte de gjerne egen butikk, ofte innen manufaktur og konfeksjon. Mange holdt seg i detaljisthandelen, andre ble også agenter og grossister. En gruppe jøder kom til landet som spesialister i tobakksproduksjon.

Jødene hadde reist fra et område med store restriksjoner på hvor de kunne bo og hva de kunne arbeide med.

– Norge ga ikke jøder adgang til riket før i 1851, da Grunnlovens paragraf 2 ble opphevet. Men når de først fikk komme, var det ingen restriksjoner rettet særskilt mot dem. I motsetning til romfolket, de reisende og samene, ble jødene stort sett ikke utsatt for juridisk diskriminering. Men holdningene til den jødiske minoriteten var likevel ambivalente, forteller Kieding Banik.

Kvinnene godt rustet

De jødiske kvinnene som kom fra Tsar-Russland, var vant med å være det finansielle overhodet for familiene sine. Mens mennene drev sine religiøse studier, var det kvinnene som i stor grad sørget for inntektene.

– Kvinnene var bedre trent for livet utenfor shtetlene. Vektleggingen av religiøs utdanning for menn og generell økonomisk misære, gjorde at mange kvinner brakte med seg erfaringer fra arbeidsmarkedet til Norge, først og fremst med å drive egen virksomhet, påpeker historikeren.

Rundt 1900 fantes det mange muligheter for kvinner i Oslo. Jenter hadde tilgang til grunnskole og høyere utdanning, og det var ingen etniske kvoter på noen utdanningsinstitusjoner. Ifølge norske lover, hadde kvinner rett til å starte egen virksomhet, og bruke inntektene som de ville. En viktig grunn til å garantere kvinner slike rettigheter, var å gjøre dem økonomisk uavhengige før de giftet seg, og i tilfelle de forble ugifte.

Én av tre

Banik har studert folketellingen fra 1910. Her fant hun noe interessant:

– Så mange som én av tre kvinner fra den jødiske minoriteten var oppført med fulltidsjobb dette året – altså for mer enn hundre år siden. Dette er, relativt sett, flere enn blant norske kvinner for øvrig på den tiden, og også flere enn blant jødiske kvinner i mange andre land.  Men sannsynligvis omtrent det samme antallet som blant kvinner i den lavere middelklassen i Oslo.

Men statistikkene forteller ikke alt. Da barna var blitt voksne, begynte Dora P. å selge undertøy fra spisestuen sin. Varene, som stadig ble flere, gjemte hun bak et forheng i god tid før familien kom hjem til middag. Forretningskvinnen betraktet aldri seg selv som yrkesaktiv.

– Doras historie viser at det faktiske antallet arbeidende kvinner trolig var langt høyere enn det som går fram av statistikkene. Mange jobbet i butikkene til sine ektemenn, men uten å heve lønn.

De fleste kvinner som forsørget familien sin, gjorde det ved å skape sin egen arbeidsplass. Det å drive et foretak, framfor alt et familieforetak, ble ansett som det foretrukne yrket for gifte jødiske kvinner, og ofte eneste reelle mulighet til å skaffe inntekt kombinert med det å ta seg av barn.

En ambisiøs kvinne

Marie Weinstock eier en liten tobakksbutikk i Brugata, og mannen Isak er hennes «salgsassistent», ifølge av folketellingen fra 1910.

– Fru Weinstock må ha vært en dugelig kvinne. I en fireromsleilighet på Grünerløkka bodde ekteparet med sine seks barn og to leietakere. Butikken drev hun sammen med mannen sin fram til 1917, mens hun i de påfølgende årene er oppført som ‘hjemmeværende’. Men trolig jobbet hun samtidig deltid i butikken, for da mannen døde i 1928, begynte hun umiddelbart å jobbe for fullt. Det hadde hun nok ikke behøvd, det vanlige var å la sine voksne barn forsørge seg. Men antakelig likte hun rett og slett så godt å jobbe, tror Kieding Banik.

Nekrologen over Marie Weinstock tegner et bilde av en ambisiøs kvinne: «som den ressursrike og kompetente forretningskvinnen hun var, gjorde hun butikken sin kjent og respektert i næringen». Marie var vokst opp i en familie der handel var hovedinntektskilden og hvor det var lang tradisjon for at kvinner tjente egne penger. Også de tre søstrene hennes etablerte egne butikker i Oslo.

Et mindretall av gifte kvinner kunne ikke, eller foretrakk ikke, å være sin egen arbeidsgiver. De som kom seg ut i jobb, valgte da som regel en jødisk arbeidsgiver. Noen jobbet som salgsassistenter eller styrere i butikker fortrinnsvis eid av jøder.

– Butikker drevet av jødiske kvinner, ansatte hovedsakelig jøder, slik som Berta Selikowitz. Manufakturforretningen hennes i Calmeyersgate hadde seks ansatte i 1942; fem var jøder, tre var kvinner og tre tilhørte den nærmeste familie.

Negative holdninger

Selv om kvinner hadde alle formelle rettigheter, spilte likevel sosiale holdninger til kvinners yrkesdeltakelse inn, både i storsamfunnet og innen det lille jødiske samfunnet selv.

– Holdningene til gifte kvinner som gikk ut i lønnet arbeid, var generelt negative i det norske samfunnet, og kvinner flest ble ikke oppfordret til å søke jobb, tvert imot.

– Gitt de lave lønningene de fikk, betraktet fagforeningene kvinner som konkurrenter og hindringer for rettferdige lønninger for menn, og i tider med stor arbeidsledighet ble kvinnene sterkt frarådet å ta betalte jobber, framholder historikeren. På denne tiden var det dessuten en utbredt oppfatning at det å skape sin egen arbeidsplass ved å etablere en forretning, var upassende for kvinner.

‘En hjemmets kvinne’

Kvinnelige entreprenører i det jødiske samfunnet i Oslo møtte også andre kulturelle restriksjoner og sosiale normer. Det var tradisjonelle jødiske verdier som rådet. Kvinnene skulle være respektable. Å ha inntektsgivende arbeid, var på ingen måte noen sentral del av det å være jødisk kvinne.

Jødiske magasiner i Norge definerte en «god jødisk kvinne» som en som var i stand til å lage et «godt jødisk hjem», oppdra barna etter jødiske tradisjoner, tro og praksis. Men mange kvinner var jo faktisk i arbeid, og inntekten de skaffet familien, helt nødvendig. En løsning var å ta i bruk en «ærbarhetsretorikk», som i nekrologen over Marie Weinstock. Her er det en mors oppofrelse for sine barns framtid som vektlegges framfor noe annet.

– Dette var en langt mer akseptabel retorikk enn å understreke hennes dedikasjon til en butikk hun drev i flere tiår – nevnt kun med den ene setningen over. Tilsvarende retorikk ble også brukt om ikke-jødiske yrkeskvinner i Norge på denne tiden, men ikke så hyppig.

Yrkesaktive døtre

De sosiale restriksjonene på lønnsarbeid gjaldt ikke de ugifte kvinnene.

Omkring 1900 var det vanlig at unge kvinner fra arbeiderklassen og lavere middelklasse begynte å jobbe som salgsassistenter, gjerne deltid allerede som 14-åringer, og fulltid etter fullført, obligatorisk skolegang, 15 år gamle. Det jødiske samfunnet var ikke noe unntak.

– Dette var andre generasjon jøder i landet. De unge kvinnene hadde gått på norske skoler, for jødisk grunnskole ble ikke etablert i Norge – en bevisst strategi fra jødenes side. Både den jødiske ungdomsorganisasjonen og Oslo kommune tilbød gratis kveldskurs i handelsrelaterte emner, som bokholderi, matematikk, maskinskriving.

Folketellingen fra 1910 viser noe nytt, nemlig at et flertall av de ugifte jødiske kvinnene, i likhet med ugifte kvinner i Oslo generelt, nå hadde lønnsarbeid. Mange hadde arbeidsgivere som ikke tilhørte den jødiske minoriteten.

– Den ikke-jødiske arbeidsplassen ble et vindu mot det norske for unge jødiske kvinner. Her var det ikke snakk om tvungen fornorsking, slik den samiske minoriteten ble utsatt for, men om frivillig samhandling mellom jøder og befolkningen for øvrig. At mange meldte seg inn i fagforeninger, sier noe om jødenes politiske og ideologiske engasjement i sitt nye hjemland. Selv om mange jenter sluttet å jobbe etter at de ble gift, fortsatte likevel prosessen med å bli norske, dog ofte ikke uten friksjon.

Mødrenes holdninger

Forskeren peker på at mødrenes holdninger til lønnsarbeid er viktig for å forstå hvilke valg døtrene hadde. At stadig flere gifte kvinner, altså mødre, hadde erfaring med lønnsarbeid, gjorde det mer sosialt akseptabelt for neste generasjons kvinner å søke det samme.

– For Marie Weinstocks døtre, Fanny og Berta, var det lettere å komme seg inn på arbeidsmarkedet enn det hadde vært for moren deres og tantene. Berta etablerer og driver en skoforretning i Oslo, som Fanny etter hvert overtar. Det er interessant å merke seg at ingen av de tre sønnene arver morens butikk. Det gjør Berta.

Kieding Banik har sett flere eksempler på at yrkesaktive mødre, i motsetning til fedrene, fyrer opp under døtrenes sosiale ambisjoner og aktivt oppfordrer dem til å fortsette utdanningen etter å ha fullført obligatorisk skolegang.

Overgangen fra butikkjobber til andre og mer respektable og bedre betalte kontorjobber utover på 1900-tallet, er et trekk de jødiske jentene deler med andre norske jenter, særlig i Oslo.

Men ett trekk er helt forskjellig: Ingen jødiske kvinner arbeidet som tjenestejente eller hushjelp. I Norge var dette det viktigste arbeidet for kvinner helt fram til andre verdenskrig.

– Å være tjener befant seg på bunnen av det jødiske hierarkiet av betalte jobber, bare så vidt over det å være prostituert. At det i Norge fantes andre muligheter for kvinner, kan ha gjort det spesielt attraktivt å slå seg ned her i landet, framholder Kieding Banik.

120 butikker

Hun peker på et annet viktig trekk som bidro til integreringen, nemlig at den jødiske minoriteten i Oslo ikke etablerte noe eget etnisk, økonomisk samfunn. Jødene dominerte heller ikke utvalgte nisjer i arbeidsmarkedet i hovedstaden.

– Ved å studere Oslo bys adressebok fra 1936, har jeg greid å identifisere minst 120 jødiskeide butikker i byen. Antallet er alt for høyt til bare å skulle betjene den lille jødiske befolkningen. Selv om det jødiske samfunnet hadde visse behov og krav, som rituelt slaktet mat, var det bare et fåtall som jobbet med å tilfredsstille disse behovene. De aller fleste jødiske butikkene var innrettet mot behovet til Oslos befolkning som helhet, noe lokaliseringen av dem til dels viser. Marie Weinstock, for eksempel, etablerte sin tobakksbutikk i Brugata, som var et knutepunkt for tilreisende til Oslo den gangen.

Selv om de fleste butikkeierne betraktet seg selv som ortodokse, holdt alle butikker, så nær som én, nemlig klesforretningen til familien Selikowitz, åpent på sabbaten.

– Dette bidro positivt til integrasjonsprosessen, mener historikeren, og legger til at jødene heller ikke dominerte eller monopoliserte noen spesifikke næringsområder i Oslo.

Balansegang

Forskeren understreker at andre og tredje generasjon jøder i Norge hadde mye mer kontakt med befolkningen for øvrig, enn det første generasjon hadde. Deltakelse i arbeidsmarkedet forsterket integrasjonsprosessen. Men å gi et eksakt mål på hvor sosialt integrert jødene etter hvert ble i det norske samfunnet fram til andre verdenskrig, synes hun likevel er vanskelig, basert på det arkivmaterialet som finnes tilgjengelig.

– Det er likevel ingen tvil om at de jødiske kvinnenes yrkesaktivitet bidro betydelig til dette. Samtidig ser det ikke ut til at kontakten med majoritetsbefolkningen førte til noen grunnleggende svekkelse av den jødiske delen av identiteten deres.

– Det kan tyde på at det lille og beskjedne jødiske samfunnet i Oslo kjempet for, og lyktes i, å opprettholde balansen mellom å bli norsk og forbli jødisk. Kanskje noe å lære for nye grupper av innvandrere til Norge, og for samfunnet de skal bli en del av?