Ulønnsomt for legemiddelindustrien: Dyp krise for antibiotika

Multiresistente bakterier kan ta innersvingen på oss. Likevel er det ikke funnet opp nye typer antibiotika på tretti år. Forklaringen er at det ikke lønner seg.

RESISTENTE BAKTERIER: Det trengs en kontinuerlig strøm av nye varianter av antibiotika for å ta innersvingen på de stadig nye resistente bakteriene. Den avbildete bakterien er den fryktete resistente bakterien MRSA. Foto: NTB/Scanpix

–  Det haster. Vi må handle før krisen kommer. Frem til 2050 vil resistente bakterier samlet ha kostet verdenssamfunnet hundre trillioner dollar. Vi trenger helt nye typer antibiotika for å ta innersvingen på disse bakteriene. De siste tretti årene er det ikke utviklet nye klasser antibiotika. Likevel er det ikke lønnsomt for legemiddelindustrien å ta tak i dette, forteller John-Arne Røttingen, direktør for smittevern, miljø og helse på Folkehelse-instituttet og professor ved Institutt for helse og samfunn på Universitetet i Oslo.

Det tar lang tid å finne frem til nye legemidler. Bare den kliniske utprøvingen kan ta opptil ti år. Gjennomsnittsprisen for å lage et nytt legemiddel er på minst én milliard kroner.

I dag er det slik at markedet styrer hva som blir produsert.

– Det store behovet for nye antibiotika kommer om tjue til tretti år. Da er det for sent å starte utviklingen, selv om legemiddelprodusentene skulle komme til å stå i kø.

Legene kan i dag riktignok velge mellom en rekke klasser og underklasser av antibiotika, men de nye medisinene som er kommet de siste tretti årene, er bare justeringer av eksisterende klasser. I snitt tar det to til fire år før bakteriene utvikler resistens mot dem.

– Resistens er med andre ord et helt naturlig og uunngåelig fenomen. Vi må hele tiden hindre at resistensen utvikler seg. Vi trenger en kontinuerlig strøm av nye varianter av antibiotika på markedet og er nødt til å utvikle nye antibiotika annethvert år. Men det aller viktigste er å finne en helt ny klasse antibiotika, påpeker John-Arne Røttingen.

Ikke lønnsomt

En av forklaringene på hvorfor legemiddelindustrien ikke synes det er lønnsomt å lage helt nye antibiotika, er at antibiotikakurene er korte og at nye antibiotika konkurrerer i et marked der legemidlene er ganske billige.

KRISE: Det er ikke lønnsomt for legemiddelindustrien å utvikle nye typer antibiotika. Det internasjonale samfunnet må derfor trå til og ta et felles økonomisk ansvar, mener John-Arne Røttingen. Foto: Yngve Vogt

– Det er mer økonomisk lukrativt å utvikle legemidler for folk med kroniske sykdommer som kreft og nevrologiske sykdommer, der behandlingen er lang og betalingsvilligheten større. Legemiddelfirmaene ser ingen langsiktig inntekt på antibiotika. De kan ikke forsvare investeringene overfor aksjeeierne. Avkastningen er ikke stor nok.

Det gjør det ikke enklere at Verdens helseorganisasjon (WHO) og nasjonale folkehelseinstitutter ønsker at færrest mulig skal ta i bruk nye antibiotika.

– Vi ønsker at eksisterende antibiotika skal brukes først. Det nye antibiotikumet skal ligge innerst i hyllen og bare være tredje eller fjerde valget. Det kan godt tenkes at det bare skal brukes av fem til ti pasienter i Norge om året. Det betyr at slik antibiotika skal selges så lite som mulig.

Nye økonomiske lokkemidler

I dag tar akademia seg av grunnforskningen og overlater resultatene til privat sektor, som kjøper opp lisenser og tar ansvaret for de kliniske utprøvingene i stor skala.

For å kunne utvikle antibiotika som færrest mulig bruker, arbeider John-Arne Røttingen med ideer om helt nye økonomiske insentiver.

Et tidligere forslag har vært å forlenge patentperioden fra 20 til 30 år, men dette har liten betydning for industrien, fordi inntektene kommer for langt frem i tid.

– En annen mulighet er å øke prisen på antibiotika, men volumet på salget vil ikke være stort nok. Høy pris kunne ha gitt oss en forestilling om at medisinen er en dyrebar ressurs, men samtidig må fattige land ha antibiotika til fornuftige priser. Et annet dilemma med høye priser er at industrien da kan ha økonomisk interesse av å motivere legene til å foreskrive antibiotika som pasientene ikke har behov for.

John-Arne Røttingen ønsker derfor et system der legemiddelfirmaene kan tjene penger uten å være avhengige av et stort salg.

En mulighet er å gi forskningsstøtte og skattesubsidier. En annen mulighet er å etablere et offentlig konsortium, som i samarbeid mellom rike land lover en engangssum på oppimot én milliard dollar til de firmaene som greier å lage nye antibiotika. De kan få betaling for hvert stadium i den kliniske utviklingen. Alternativt kan det offentlige kjøpe opp innovasjonen og ta det økonomiske ansvaret for den medisinske produksjonen. Røttingen ser her for seg en konkurranse om hvem som først kommer frem til et nytt legemiddel.

– En annen variant kan være at det offentlige betaler for at firmaet har medisinen tilgjengelig i ti år, uavhengig av hvor mye den blir brukt.

Hovedpoenget til John-Arne Røttingen er at alle rike land må bidra og i fellesskap etablere store investeringsfond.

– For å utvikle nye antibiotika er vi avhengige av at det internasjonale samfunnet samarbeider.

Sammenlignet med hva resistens koster samfunnet om tjue, tretti år, er dette en billig investering. Likevel er det krevende å mobilisere så mye penger til de antibiotikakurene som vil bli brukt først om noen tiår, påpeker John-Arne Røttingen.

Kampen mot resistensen

Nye antibiotika er ikke nok. John-Arne Røttingen viser også til WHOs nye globale handlingsplan mot antibiotikaresistens. Det er vel så viktig å holde resistensen i sjakk. De viktigste punktene er:

• Verden må betrakte antibiotika som en begrenset ressurs. Medisinen må bare brukes når det er nødvendig. Ellers vil det ikke være mulig å drive moderne medisin og kunne forebygge bakterieangrep, slik som under kreftbehandling og protesekirurgi.

• Vi vet at resistensen stadig vil utvikle seg. Med rett bruk av antibiotika kan vi redusere tempoet på hvor raskt resistensen utvikler seg.

• Alle land må forplikte seg til å ta antibiotika på alvor. Antibiotika må være tilgjengelig ettersom flere fortsatt vil dø av manglende tilgang på antibiotika enn av resistente bakterier.

Røttingen påpeker at Norge i løpet av de siste årene har klart å stoppe veksten i antibiotikabruken. Målet er å redusere forbruket med tretti prosent, men han poengterer at utviklingen er mer kritisk i andre deler av verden. Den enkeltes bruk av antibiotika har ikke bare effekt for individet, men for hele samfunnet.

– Med økt handel og turisme kan mikrobene spre seg. En resistent bakteriestamme kan hoppe fra New Delhi via USA til Europa. Da hjelper det ikke så mye hva vi gjør alene. Verden må derfor vinne over antibiotikaresistensen i fellesskap, akkurat som verden må gå sammen om å løse klimaproblemene, mener John-Arne Røttingen.

Av Yngve Vogt
Publisert 18. aug. 2016 14:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere