Det er høsten 1835. Ifølge embetsstanden er offentligheten i Norge infisert av «en Klapper-Slange som smyger sig mellem oss». Slangen, også kalt «den falske profeten», er redaktør Peder Soelvold i bondeopposisjonsbladet Statsborgeren. Redaktøren hadde siden han stiftet avisa i 1831, gjort seg mektig upopulær i de herskende klasser ved å oppfordre sine lesere til å utlevere og kritisere sine lokale embetsmenn.
– Soelvolds avis ble dømt i retten ni ganger. Redaktøren ble etter hvert presset til å trekke seg, forteller historiker Kristian Holen Nymark.
Nymark er stipendiat ved Høgskolen i Sørøst-Norge og knyttet til Universitetet i Oslos prosjekt om ytringsfrihet på 1800-tallet.
Fremveksten av en fri maktkritisk presse skapte betydelig hodebry på 1800-tallet. Vel var trykkefriheten sikret i Grunnlovens paragraf 100, hvor det heter at «Trykkefrihed bør finde Sted». Men det kunne da ikke være meningen at karakterer som Soelvold kunne forsøke å rive ned embetsmannsstaten med ytringsfrihetsfanen hevet?
Frykten for undergravingen av styrelsens autoritet var aller størst helt på toppen av samfunnet. Der satt den tidligere franske feltmarskalken Jean Baptiste Bernadotte som kong Karl Johan av Sverige og Norge.
– Karl Johan følte han satt på lånt tid, og at nordmennene når som helst kunne vende seg til Danmark igjen, forteller Nymark.
Etter 1814, og unionen med Sverige var inngått, var imidlertid en slik samling en politisk umulighet. Likevel tror historikere at Karl Johan fryktet nettopp dette. Karl Johans store politiske mål i unionen var å føre unionspartnerne, Sverige og Norge, nærmere hverandre.
– I et brev til sønnen Oscar i 1821 skrev han: «Du må aldri glemme det store mål: sammensmeltingen av de to folk med felles nasjonalrepresentasjon, felles finanser, felles sivilrett og straffelover.»
– Generelt var Karl Johan nokså paranoid – ikke så rart ettersom han kom utenfra kongelige kretser, han snakket ikke språket, og så godt som hele hans liv i Frankrike hadde vært preget av revolusjonskaos og krig, sier historiker Nymark.
En måte å unngå dette på i Norge, var å ta makten over pressen. I 1812 hadde Karl Johan klart å få vesentlig beslutningsmyndighet over avisene i Sverige. I Norge var det langt vanskeligere på grunn av den liberale grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814.
Men monarken hadde sine metoder. De bestod av både pisk og gulrot.
– Karl Johan både truet sine meningsmotstandere, og han smurte dem med gaver. I 1821 ga han redaktøren av Det Norske Nationalblad en årlig pensjon, livet ut, på 600 spesidaler. Det var ikke all verden, kanskje en lav årslønn for en embetsmann, men det var jo livet ut, da, påpeker Nymark.
Det var alt i alt lite som tydet på at kongen satte det frie ord særlig høyt.
– Man kunne sett for seg at den opprinnelig franske kongen var en person der ideene om
ytringsfrihet levde. Men han var ingen liberal fyr. Kongen var først og fremst opptatt av å sikre sin egen makt, sier Nymark.
Avstandene i Norge var store på 1800-tallet. Og transport var dyrt. Det var derfor avgjørende for ytringsfriheten at staten la til rette for spredningen av det trykte ord gjennom den såkalte portomoderasjonen – en forløper til dagens pressestøtte.
Redusert porto for avisdistribusjon bidro til at informasjon ble spredt til folket.
– Portomoderasjonen hadde opphav i enevoldstiden, da Norge var underlagt Danmark. Da handlet det mer om informasjonsflyt fra provinsene inn til sentralmakten, enn om frie ytringer og opposisjon. Karl Johan tenkte omtrent på samme måte, sier Nymark.
Selv om det var problematisk med tanke på paragraf 100, kunne kongen nekte aviser han så på som opposisjonelle, denne «pressestøtten». Blant dem som etter hvert ble nektet portomoderasjon, var nettopp den brysomme redaktør Soelvold i avisa Statsborgeren. Et av argumentene embetsmannsstanden brukte for å forsøke å begrense redaktør Soelvolds ytringer, var hvor grove og lite dannede hans tirader mot makten var. Paradoksalt nok brukte de høye herrer like sterke ord selv til tider. I tillegg til beskrivelsen av redaktøren som «Klapper-Slange» og «falsk Profet», skrev embetsmenn i den konkurrerende avisa Morgenbladet at presten i Aker kunne fortelle en «smuk Historie» om Soelvold og en «Confirmantinde». Påstanden ble i samtiden tolket som en antydning om at redaktøren hadde hatt seksuell omgang med en mindreårig.
Hvorfor holdt ikke den selverklært opphøyde klasse seg for god til nedrige angrep og karakteristikker? Det kan umulig ha vært i tråd med det som er blitt kalt embetsmennenes «politisk-moralske normsystem», som ellers stod sterkt i denne perioden?
– De så på dem som ikke forholdt seg til normene, som fritt vilt. Da tillot borgerskapet og embetsmennene seg selv å gå utenfor de samme normene i sine angrep på dem. Når noen opererte utenfor samfunnet, var det greit å angripe dem på det groveste, forteller Nymark.
Det ble nødvendig å vise helt tydelig at aviser som Statsborgeren var en illegitim aktør i offentligheten og at det som kom på trykk der, ikke kunne regnes som en del av folkemeningen.
– Derfor kunne Peder Soelvold omtales på en måte som tilsynelatende overskred normenes grenser uten at noen reagerte. Problemet stammet fra den borgerlige kommunikasjonsmodellens svake fundament og medfølgende svært lave toleranse for avvikende meninger og formspråk.
– I henhold til modellen var målet med offentligheten å nå en enighet, en konsensus som skulle rettlede statsstyrelsen. Det skulle skje gjennom rasjonell, saklig debatt mellom uavhengige, ubundne menn.
Soelvold ble derimot oppfattet som irrasjonell i sin ensidige vektlegging av bøndenes behov og ønsker. Og hans avis var gjennomgående preget av personfokus fremfor saklighet. Særlig gjaldt dette utleveringen av navngitte embetsmenn.
– Embetsmennene ble derfor nødt til å diskreditere sine meningsmotstandere og plassere dem utenfor folkemeningen, ellers risikerte hele systemet deres å bryte sammen.
Men det var ikke bare av hensyn til dannelsen embetsmennene gikk til angrep på avisredaktører.
– Det skal ikke undervurderes at embetsmennene også følte at deres maktposisjon for alvor ble truet av 1830-årenes bondeopposisjon, særlig etter at Stortinget ble fylt opp med bønder i 1833, forteller Nymark.
Man har fra før et godt bilde av hvilke straffer, både rettslige og sosiale, som ble opposisjonelle til del på 1800-tallet. For eksempel endte redaktør Soelvold sitt liv i ytterste armod med koldbrann på Aker sykehus etter at han tilbrakte sine siste år på arbeidshuset Mangelsgården.
Som første historiker har imidlertid Kristian Holen Nymark sett på hvordan disse spørsmålene ble debattert innad i statsadministrasjonen.
– Vi har lenge visst at makten forsøkte å begrense visse ytringer på 1800-tallet. Men hvor kom initiativet fra? Var det kongen selv? Eller var det hans utsending («Stattholder») i Norge, eller kanskje den norske regjeringen?
Nymarks forskning viser generelt at den norske regjeringen var mer liberal enn kongemakten i sitt forhold til trykkefriheten. Og det var i alle fall ikke Stortinget som tok til orde for innskjerpinger i pressefriheten. Den begrensende faktoren var hele tiden kongen selv.
– Ved ett tilfelle i 1824 sendte Karl Johan sin sønn Oscar (senere Oscar I av Sverige og Norge) til Oslo som visekonge og derfor også leder av regjeringen. Oscar krevde helt konkret at regjeringen nektet opposisjonsavisa Patrouillen portomoderasjon. I praksis betydde det at Patrouillen ikke ble distribuert utenfor utgiverbyen Drammen.
Regjeringens forsvar for ytringsfriheten var mer prinsipiell og kan minne om begrunnelsene vi finner i dagens samfunn.
– Regjeringen motsatte seg kongens synspunkt og hevdet at de eventuelle ulempene et fritt ordskifte fører med seg, må tåles i lys av de store fordelene det har for samfunnet når det gjelder spredningen av ideer og debatt, sier Nymark.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere