Marcus Thrane 200 år: Knust av embetsmannsstaten

Den store arbeiderlederen Marcus Thrane ble et av ofrene for den mektige embetsmannsstaten som utviklet seg i Norge på 1800-tallet.

– Det Marcus Thrane gjorde, var å ta landets grunnlov på ordet. Landets forfatning slår fast at borgerne har trykkefrihet og forsamlingsfrihet, sier Thrane-biograf Mona Ringvej.

I 2014 slapp hun boka «Marcus Thrane – Forbrytelse og straff», om Thrane og arbeiderbevegelsen han bygde for rundt 170 år siden. I år er det 200 år siden arbeiderforeningenes far ble født.

Thrane ønsket å bruke rettighetene som ble slått fast i Grunnloven, til å bedre kårene for arbeidere og husmenn. Øverst på Thranes agenda sto allmenn stemmerett, som på den tid betød stemmerett for menn. Men arbeiderforeningslederen ville også ha lavere toll, utvidet handelsfrihet på landet, tiltak mot det såkalte brennevinsondet, bedre skolevesen, juryordning og alminnelig verneplikt.

Disse kravene ble sendt til kong Oscar I i form av en «petisjon» i mai 1850.

Kongens nei

Thrane og hans bevegelse håpet kongen ville se fornuften i forslagene. Det gjorde han ikke. Thrane skrev petisjonen kort tid etter at revolusjonene herjet i Europa i 1848. Arbeiderforeningene ble sett på som en trussel mot kongen og hans embetsmenn. «Hans Majestet har med Bekymring betragtet den misledede Indflydelse paa den arbeidende Klasse som i den senere Tid har vist sig, og nærer det Haab at retsindige Mænd baade i og udenfor denne Klasse ville række Haand til at fortrænge Anskuelser der, grundede paa utilstrækkeligt Overblik over de almene  nliggender, lettelig kunne lede bort fra den Ordenens, Lovlighedens og Samdregtighedens Vej som paa engang udgjør det hele Folks og bereder den Enkeltes Lykke», het det i kongens svar på petisjonen.

Etter «kongens nei» vendte arbeiderbevegelsen seg til Stortinget. Ville ikke de folkevalgte i Christiania være mer vennlig innstilt til reformforslagene enn kongen i Stockholm? Men den svenske monarken satte en effektiv stopper for at nasjonalforsamlingen kunne ta Thranes forslag til følge.

– Kong Oscar I kom personlig inn døra i Stortinget med all sin pomp og prakt og fortalte forsamlingen hva de skulle stemme da petisjonen ble lagt fram, forteller Ringvej, som har doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo, i tillegg til å være forfatter av flere bøker. Kongen mante fram revolusjonsfaren som var forbundet med arbeideropprør. – Dette gjorde at kun de aller staeste representantene opprettholdt sin støtte til forslagene i petisjonen, forteller Ringvej.

Thranes reform var sterkt svekket.

30 000 medlemmer

 Men det var ikke nok for konge og stattholder å hindre thranittenes petisjon. De ville tilintetgjøre den maktfaktoren Thrane og hans bevegelse var blitt i det norske samfunnet. På kun to-tre år hadde Thrane klart å bygge opp landets første arbeiderbevegelse til en organisasjon som omfattet 30 000 mennesker over hele Norge. Thrane brukte ytrings- og forsamlingsfriheten

i Grunnloven til å agitere for bedring av rettighetene til folk flest. Embetsmannsstaten var imidlertid ikke opptatt av innholdet i Thranes krav. De fryktet makten som lå i en voksende bevegelse av arbeidere og husmenn. Foreningenes medlemmer ble overvåket av en stat på jakt etter bevis på revolusjonære ideer.

– Særlig stattholder Severin Løvenskiold var fiendtlig til Thrane. Han tok aldri på alvor hva Thrane sa eller gjorde, men handlet ut fra instinkter. Instinktene sa at arbeiderforeningene måtte knuses, forteller Ringvej.

Hvis Løvenskiold hadde sett nærmere på Thranebevegelsen, hadde han forstått at den ikke var en revolusjonær gruppering. Den var reformistisk. Tilsynelatende mot bedre vitende, stemplet likevel etablissementet Thrane og hans bevegelse som revolusjonshungrige. Den lille mann hadde liten sjans mot embetsmennene, som var svært konsensusdrevet.

– De samme menneskene sirkulerte mellom regjeringen, Stortinget og Høyesterett. Det var i praksis veldig liten maktfordeling i det norske samfunnet på midten av 1800-tallet, mener Ringvej.

Thrane ble dømt

 Arbeiderlederen satt til sammen sju år i fengsel, uten at domstolen viste til en konkret, kriminell handling han skal ha vært skyldig i. Rent teknisk gjorde de dette ved å kombinere to paragrafer i straffeloven som var gjensidig utelukkende.

– Dette bidrar til inntrykket av at dommen mot Thrane var politisk. Diskusjonene i Høyesterett viste tydelige bestrebelser på å få lovverket til å strekke til. Han ble derfor dømt for å ha oppfordret til revolusjon, noe Høyesterett ikke fant bevist, men likevel publiserte som begrunnelse i dommen, sier Ringvej.

Marcus Thrane var ingen forbryter. Men statsbærerne så på ham som så undergravende, at de dømte ham likevel. Mannen som først betegnet Norge på 1800-tallet som embetsmannsstaten, historiker Jens Arup Seip, kalte senere dommen mot Thrane et justismord.

Dømt av sine egne

 Paradoksalt nok kom Marcus Thrane selv fra det sjiktet av samfunnet som dømte ham. Thrane var født inn i en velstående borgerskapsfamilie. Men faren begikk underslag i Norges Bank og forlot landet like etter at lille Marcus kom til verden. Biograf Ringvej mener den spesielle sosiale posisjonen som en fattig del av borgerskapet, gjorde Thrane mer fintfølende for de lavere folkesjikts livsvilkår.

– Han var både innenfor og utenfor. Han tilhørte en gammel, flott familie, men måtte klare seg selv sammen med moren og søsknene, sier Ringvej.

Thrane livnærte seg som lærer til han var rundt 30 år, da han fikk en økt sosial bevissthet om forskjellene i samfunnet. Han skrev bitende, sarkastiske innlegg i ulike aviser og ble selv redaktør for avisa Drammens Adresse i 1848. Det er samme år som Karl Marx og Friedrich Engels ga ut sitt revolusjonerende «Kommunistisk partis manifest».

Det er ikke noe som tyder på at Thrane leste Marx før senere i livet. Det er likevel liten tvil blant historikere om at Thrane var inspirert av de revolusjonære hendelsene i Europa, selv om han aldri tok til orde for voldsbruk og revolusjonære samfunnsomveltninger.

– Revolusjonene i Frankrike i 1848 dreide seg jo i utgangspunktet nettopp om det arbeiderforeningene også kjempet for: ytringsfrihet, stemmerett og større sosial sikkerhet, forteller Ringvej.

Thranes meninger ble for sterk kost for avisas eiere. Thrane fikk sparken. 27. desember 1848 stiftet han den første arbeiderforening i Drammen. Etter soningen flyttet Thrane til USA, der han

livnærte seg som fotograf og foredragsholder. Ved en anledning reiste han tilbake til Norge. Thrane hadde da håpet på anerkjennelse for offeret han gjorde mange år tidligere for å bedre sine medmenneskers kår i Norge. Men arbeiderlederen vendte slukøret tilbake til sitt nye hjemland. I gamlelandet var han glemt. Hans tid var forbi.   

Marcus Thrane var arbeiderleder lenge før arbeiderbevegelsen: «The missing link»

Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Odd Arvid Storsveen, ser på myndighetenes harde behandling av Marcus Thrane som en forspilt mulighet.            

– Hvis Thranebevegelsen hadde fått fortsette i frisk stil, ville vi ikke fått det oppholdet i demokratiseringsdiskusjonen som vi fikk. Da kunne det skapt en friere debattstil som ville vært interessant for opinionsdannelsen, sier Storsveen.

Storsveen tror flere ville kunnet ta del i ordskiftet dersom Thrane ikke var blitt fengslet og bevegelsen knust.

– Det ville skapt en underklasseopposisjon som aldri fikk vokse fram. Venstrebevegelsen som kom senere, kan ikke kalles det.

Kjernetroppene i venstrebevegelsen fant man blant lærerne og i folkehøyskolemiljøene, ikke blant arbeidere og husmenn.

Storsveen mener arbeiderforeningenes gjennomslag ville gitt allmuen en følelse av å ha politisk innflytelse.

– Men de sosialradikale bevegelsene fra 1848 stoppet helt opp i Norge da Thrane ble slått tilbake. I stedet skulle det gå ytterligere 50 år før man fikk en ny arbeiderbevegelse av samme størrelse, helt uavhengig av Thranes, sier Storsveen.