2009–2017: Massiv nedbygging av strandsonen – med departementets velsignelse

Det er under arbeidet med håndboka «Juss i strandsonen» at to unge jurister forstår at noe ikke stemmer. Året er 2012 og Nikolai K. Winge og Fredrik Holth ved Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås har fått i oppdrag å skrive en veileder til hjelp for kommunene når de skal håndtere juridiske problemstillinger i forvaltningen av strandsonen.  

Et halvt år og mange timers arbeid senere er den nye håndboken, som etter hvert teller 90 sider, ferdig. Juristene sender den til sin oppdragsgiver, Miljøverndepartementet.

– Departementet leser det vi har skrevet og sier seg stort sett enig i våre lovtolkninger – men med ett viktig unntak, forteller Nikolai Winge, som i dag er førsteamanuensis i forvaltningsrett ved Universitetet i Oslo.

Strengt regulert i 64 år

Fire år tidligere, i 2008, hadde Stortinget vedtatt ny plan- og bygningslov til erstatning for den gamle fra 1985. Plan- og bygningsloven er viktig i vår sammenheng – for det er den som regulerer strandsonen.

Bak arbeidet med den nye loven ligger en alvorlig erkjennelse: Strandsonen i Norge blir stadig mindre åpen for dem som ikke eier. «Attraktive arealer i strandsonen i Oslofjorden, som er tilgjengelig for allmennheten, er redusert med 75-80 prosent de siste 30 årene», heter det i et rundskriv fra regjeringen i 1999, som samtidig slår fast at byggepresset langs Sørlandskysten er om lag like sterkt.

Varselklokkene har ringt lenge. Allerede i 1954 kom den første midlertidige loven om byggeforbud i strandsonen.

Når vi leser forarbeidene til loven, er det tydelig at lovkomiteen som jobbet med denne loven for mer enn 60 år siden, opplevde at tiden var knapp:

«Opplysninger som Komitéen sitter inne med, viser at utviklingen d.v.s. å stenge almenheten ute fra strandstrekningene har fortsatt som før, ja kanskje til og med øket som følge av det foreliggende forslag til lov. Hvis det ikke snarest mulig blir gitt midlertidig lov på området er det etter Komiteens mening grunn til å frykte for at en regulering av forholdene mange steder vil komme for sent til å bli virkelig effektiv.»

Må ha en plan

Behovet for å gjøre noe med et voksende og irreversibelt problem, har hjemsøkt våre politikere siden. For 64 år kom altså det første forbudet, som siden er blitt fulgt opp i alle nye lover på området. Med dette har Stortinget igjen og igjen villet markere at 100-metersbeltet langs sjøen er av nasjonal interesse og skal holdes fritt for bebyggelse.

Virkeligheten forteller noe annet. Hvert eneste år popper det opp hundrevis av nye hus, hytter, anneks, terrasser, brygger og gjerder nettopp her. Det er flere grunner til det, men kanskje aller viktigst: Byggeforbudet trumfes av et sterkere kort – kommunale planer.

En vedtatt plan for et område som åpner for utbygging, setter til side forbudet mot å bygge. Slik var det allerede i loven fra 1954: «Strekning som inngår i stadfestet byplan etter bygningsloven, er ikke gjenstand for forbud etter denne lov.»

Hopper vi fram til 1985 og den forrige plan- og bygningsloven, lyder det på samme måte: «Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke i tettbygd strøk eller i områder som omfattes av reguleringsplan eller strandplan.»

– Lovgiver har tatt et klart og bevisst valg: Vi skal ha byggeforbud, men hvis kommunen finner det formålstjenlig å ha en reguleringsplan som åpner for utbygging i strandsonen, så skal det veie mer enn forbudet, påpeker Nikolai Winge. En sikkerhetsventil, legger han til, er imidlertid at andre myndigheter kan framme innsigelse til et planforslag som er i strid med loven eller med politiske føringer.

Loven strammer inn

Plan- og bygningsloven som gjelder i dag, ble altså vedtatt av Stortinget for snart ti år siden. I lovens første kapittel, under overskriften ‘Fellesbestemmelser’, finner vi paragrafen 1-8: Forbud mot tiltak mv. langs sjø og vassdrag.

Kort fortalt: Fremdeles er all byggeaktivitet i strandsonen i utgangspunktet forbudt. Og fremdeles gjelder visse unntak fra bestemmelsen, som at kommunene kan tillate bygging i tråd med vedtatte planer. Men loven strammer inn. Nå holder det ikke lenger bare å ha en reguleringsplan.

– Den nye loven krever mer. Den krever at kommunen tegner inn en byggegrense mot sjøen i planene sine, presiserer Winge.

– På hvilken måte representerer dette en innstramning?

– Når kommunene tegner inn en byggegrense, tar de konkret stilling til hvor utbygging skal tillates og hvor byggeforbudet skal gjelde. Da vil det være naturlig å tegne en linje som følger husene og hyttene som allerede er satt opp i 100-metersbeltet langs sjøen. Det blir ingen rett linje, men en linje som bukter seg bortover eller markeres rundt eksisterende bygg. Å gå over denne nye grensen, er det ikke snakk om. Og dermed skrumper arealene til å bygge på inn. Akkurat slik Stortinget ville.

Diskuterer lenge

Så langt, så vel. På disse punktene tolker de to juristene og Miljøverndepartementet – som den gang hadde ansvar for plan- og bygningsloven – loven på samme måte.

Hvor er det så uenigheten oppstår? Jo, i synet på gamle planer:

Skal innstramningen bare gjelde reguleringsplaner som er vedtatt etter 2008, eller også de som eksisterte før den nye plan- og bygningsloven kom? Planer som er vedtatt i henhold til 1985-loven, 1965-loven eller kanskje enda tidligere. Skal disse gamle planene fremdeles gi grunnlag for utbygging – selv om de mangler inntegnet byggegrense?

– I «Juss i strandsonen» skriver min kollega Fredrik Holth og jeg vårt synspunkt på dette. På dette tidspunktet var vi ikke klar over hvordan Miljøverndepartementet forstår loven. Det skjønte vi først da svaret fra departementet kom: Tolkningen dere har gjort, kan ikke stå på trykk. Den er feil.

Hva er det de to jusforskerne mener loven sier – og som departementet er uenig i?

Jo, dette: Innstramningen skal gjelde alle planer. Eldre planer uten byggegrense gir ikke unntak fra byggeforbudet. Disse planene gir altså ikke uten videre rett til å bygge i strandsonen, slik de gjorde før.

Departementet sier nei, sånn er det ikke. Innstramningen gjelder bare framover i tid, for nye planer og planendringer. Områder som omfattes av eldre planer uten byggegrense mot sjøen, er unntatt fra byggeforbudet.

Det ble starten på en langvarig diskusjon.  

Hvor stort er problemet?

– Da kollegaen min og jeg diskuterte lovforståelsen med departementet i 2012, kjente verken vi eller noen andre til omfanget av eldre planer i strandsonen. Departementet hadde ikke gjort noen undersøkelser av hvilke konsekvenser lovtolkningen deres ville ha. Er det et begrenset problem? Eller er det stort – fordi de fleste gjeldende reguleringsplaner er vedtatt i en tid da byggeforbudet ikke stod like sterkt som i dag?

Nikolai Winge presiserer at det ikke er slik at hver gang det kommer en ny plan- og bygningslov, må alle eldre planer oppheves og nye lages.

– Nei. Det ville vært svært tungvint. Reguleringsplaner som er vedtatt i tråd med 1985-loven eller tidligere lover, skal gjelde videre. Overgangsbestemmelsene i den nye plan- og bygningsloven bekrefter dette.

– Det vi kranglet om var derimot dette: Skal en innstramning i en ny lov gjelde for eldre planer?  

Gamle planer – stor frihet

I 2013 er det regjeringsskifte. Plan- og bygningsloven overtas av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med Jan Tore Sanner i spissen.

– Da utfordrer vi den nye kommunalministeren på det samme spørsmålet. Vil han tolke loven på samme måte som det tidligere Miljøverndepartementet gjorde? Ja. Raskt blir det klart at Sanner opprettholder tolkningen til den forrige regjeringen.

Et kjernepunkt i diskusjonen mellom de to juristene og departementet er dette: Er kravet til å ha inntegnet byggegrense kun et teoretisk, akademisk spørsmål – eller har det også praktisk betydning?

– Vi mente det siste. Når kommunene skal tegne inn en byggegrense i reguleringsplanene sine, kan det komme klager fra naboer og interesseorganisasjoner. Og det kan komme innsigelser fra berørte myndigheter. Om en kommune trekker byggegrensen for nær sjøen, risikerer den at fylkesmannen setter foten ned.

– Når departementet gir uttrykk for at eldre planer gjelder foran byggeforbudet, har ikke kommunene noe incitament til å endre planene. Da kan alt bare fortsette som før. De gamle planene gir kommunene større frihet til å tillate bygging nær sjøen.

– Og en viktig ting til: Åpner en reguleringsplan opp for utbygging, har du som grunneier i utgangspunktet en rett til å bygge om du søker.

– Da har du krav på tillatelse i henhold til planen. Hvis planen ikke er gjeldende, trenger du derimot en dispensasjon.

På hodet

– Da snus hele rettssituasjonen på hodet. Vi forlater politikken og er plutselig midt inne i jussen. Og loven – ja, den setter strenge kriterier for når en dispensasjon kan gis. Blant annet må det foreligge en klar overvekt av fordeler. Ifølge forarbeidene er dette en «rettslig skranke» eller «et vilkår» som domstolene kan overprøve. Men hvis det er slik departementet hevder, at eldre reguleringsplaner gir grunnlag for byggetillatelse, er det bare å søke, og du har krav på å få tillatelse.

Resultatet er, argumenterer Winge og Holth overfor departementet, at Stortingets innstramning i loven ikke får den virkningen som den var ment å få.

– For dersom eldre planer skulle gå foran byggeforbudet, vil lovgivers innstramning ikke få særlig effekt. Hva var da hensikten med å vedta en ny og strengere lov? spør Winge.

– Forbudt

Ennå har diskusjonen mellom departement og jurister ikke vært ute i offentligheten. I 2014 endrer dette seg. Nikolai Winge og Fredrik Holth skriver artikkelen: «Byggeforbudet langs sjø, og forholdet til eldre planer». Den vitenskapelig bedømte artikkelen publiseres i Kart og plan, det fremste tidsskriftet når det gjelder plan- og bygningsrettslige problemstillinger.

– Her gjør vi rede for vårt syn på saken. Vi bruker det som er gyldige rettskilder, nemlig lovens forarbeider og naturligvis forståelse av lovteksten.

Er det mulig å lese ut en lovgiverhensikt her, at innstramningen i muligheten til å bygge i strandsonen bare skulle gjelde nye planer? Er lovgivers ønske at eldre reguleringsplaner skal gå foran byggeforbudet i paragraf 1-8?

– At det er tale om en innskjerping av byggeforbudet, bekreftes i forarbeidene. Loven delvis viderefører og delvis strammer inn dagens unntaksregler, påpeker Winge. I forarbeidene står det: «I planer som bare angir arealbruk til byggeformål, vil byggeforbud i 100-metersbeltet fortsatt gjelde inntil annen byggegrense er fastsatt.»

Artikkelen avslutter de to jusforskerne slik: «Vår konklusjon er etter dette at behandling av søknad om tiltak i 100-metersbeltet etter 1. juli 2009, med henvisning til planer uten byggegrenser, skjer i strid med § 1-8 tredje ledd, og er følgelig forbudt.»

– Men å publisere en artikkel er ikke nok. Spørsmålet måtte settes på spissen i en konkret sak. Da først kunne vi få en rettslig prøving av lovforståelsen til departementet. Implisitt i artikkelen oppfordrer vi derfor noen til å ta dette inn til Sivilombudsmannen eller domstolene.

Trosser Sivilombudsmannen

Juristene må ikke vente lenge. Året etter klager en nabo på byggingen av et lysthus i strandsonen i Lier i Buskerud.

Kommunen og fylkeskommunen tolker loven på samme måte som departementet. Innstramningen gjelder bare for nye planer. Dermed blir det grønt lys til lysthuset. Da går klagen til Sivilombudsmannen.

– Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger forstår loven på samme måte som oss. Eldre planer uten byggegrense kan ikke gå foran byggeforbudet i strandsonen.

– Da spisser det seg til. Jan Tore Sanner er uenig og vil ikke gi seg. Statsråden gjør et valg som vi sjelden ser maken til i norsk forvaltningsrett. Han velger å trosse Sivilombudsmannens uttalelse. I brev til alle fylkesmenn gir han beskjed om at Sivilombudsmannens uttalelser ikke skal følges, og ber fylkesmennene formidle dette videre til alle landets kommuner.

 «At departementet velger å holde fast på en uriktig lovforståelse, til tross for Sivilombudsmannens klare konklusjon, vitner om manglende evne til å rette opp egen feil», skriver Holth og Winge i en ny artikkel i tidsskriftet Kart og plan.

Hva er praksis ute i kommunene nå? Høyst uensartet. Noen kommuner retter seg etter Sivilombudsmannens syn, noen kommuner etter Sanners syn. Den ulike praksisen skyldes at departementet ikke kan instruere kommunene. Det sørger det kommunale selvstyret for. Men departementet kan instruere fylkesmennene og si, at hvis vedtak blir påklaget, så skal dere forstå loven slik.

Usikkerheten om hva som er gjeldende rett, er nå så stor at Sanner i det samme brevet til fylkesmennene varsler at departementet ønsker å endre loven i tråd med egen forståelse. 

Men han sier også: vi går ikke tilbake på det vi har gjort, vi står fast ved vår forståelse: Eldre planer gir byggerett i 100-metersbeltet.

Varsler Stortinget

Snart kommer en ny sak på Sivilombudsmannens bord: En hytteeier søker dispensasjon til å bygge en dobbeltgarasje. Klagerne får medhold. Men heller ikke i denne saken retter Sanner seg etter ombudsmannens uttalelse.

Da varsler Sivilombudsmannen Stortinget. I to saker på kort tid har Kommunalministeren ikke fulgt mine uttalelser, påpeker han.

Sivilombudsmannen er utnevnt av Stortinget for å kontrollere forvaltningens avgjørelser og sikre borgernes rettigheter.

– Ombudsmannen spiller en særlig viktig rolle nettopp innen plan- og bygningsrett, understreker Winge. Om forvaltningen åpner for bygging i strandsonen i strid med loven, er Sivilombudsmannen trolig siste instans for dem som klager i disse sakene. For ytterst få privatpersoner vil ta den økonomiske risikoen med å bringe en sak inn for domstolene. Det kan koste dem flere årslønner.

Saken ender hos Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, der Sivilombudsmannen, Sanner og Winge kalles inn til utspørring. Komiteen behandler spørsmålet om det er akseptabelt at departementet ikke følger Sivilombudsmannens standpunkt. Det er flertallet i komiteen kritisk til. Komiteen uttaler seg ikke om lovtolkningen.

Tallenes tale

Men under høringen på Stortinget i mai 2016 kommer det fram mer. For nå – endelig – har departementet gjort en jobb med å kartlegge hvor mange eldre planer som finnes.

Kommunalministeren legger selv faktaene på bordet:

«Det er i følge KOSTRA-tall gitt 7000 byggetillatelser for nye bygg i 100-metersbeltet langs sjøen i perioden 2009–2013 med plan, i tillegg kommer mange mindre tilbygg og påbygg og så videre. Det er gjort undersøkelser i noen østlandskommuner som viser at de aller fleste reguleringsplaner ikke har inntegnet byggegrense mot sjøen. I Hvaler kommune har for eksempel bare 5 av 51 reguleringsplaner i strandsonen slik byggegrense. Dersom dette er situasjonen for hele landet, snakker vi altså om flere tusen byggesaker som måtte gjennomgås på nytt.»

– Her blir alle våre argumenter servert på sølvfat. Nå er det ingen tvil: Spørsmålet om innstramningen også skal gjelde eldre planer, kan ikke reduseres til et spørsmål kun av akademisk interesse. Nei, det har stor praktisk betydning. Flere tusen byggetillatelser kan være gitt på feilaktig grunnlag.

– Nesten alle reguleringsplaner i Hvaler ble vedtatt før den nye og strengere loven kom – reguleringsplaner som det gis byggetillatelse på grunnlag av – hele tiden. Nå vet vi at dette gjelder andre kommuner også. Ministeren viser jo selv til at det skal være gitt minst 7000 tillatelser på grunnlag av planer, hvorav de fleste er uten byggegrense – bare i årene 2009–2013.

– Sanner villeder

Under høringen hevder Sanner at det ville få store konsekvenser for enkeltmennesker dersom departementet skulle rette seg etter Sivilombudsmannens forståelse av loven. Da må flere tusen byggesaker i tilfelle behandles på nytt. Det blir derfor en tung vei å gå, om vi skulle høre på Sivilombudsmannen, argumenterer han. Et enormt arbeid må gjøres, tusenvis av hytter må rives. Men har Sanner rett i at flere tusen byggesaker må behandles på nytt? Nei, mener Winge.

– Sanner bruker antallet byggetillatelser som argument for at departementets lovforståelse er den korrekte. Her spiller han med meget høye kort. For dersom departementet ikke gis rett i lovtolkningen sin, har de i klartekst innrømmet konsekvensene av å ha tolket loven feil: en massiv og ulovlig nedbygging av strandsonen med departementets velsignelse.

«Sanner villeder Stortinget» hevder Holth og Winge i en kronikk i Aftenposten rett etter høringen.

– Forvaltningen plikter ikke å omgjøre vedtakene sine selv om de er truffet på grunnlag av feil lovtolkning. Ministeren tar derfor feil når han sier at sivilombudsmannens lovforståelse betyr at flere tusen byggesaker må behandles på nytt, fastslår juristene.

«Med Sanners villedende uttalelser vikler departementet seg ytterligere fast i det edderkoppspinnet de selv har skapt», skriver de to jusforskerne videre i sin kronikk.

Vil endre loven

I februar 2017 skal det endelige slaget stå. Da behandler Miljø- og energikomiteen på Stortinget forslaget til lovendring. I forkant kalles Holth og Winge inn til et lukket møte for å redegjøre for sitt syn på saken.

– Vi sier at vi er kritiske til hvordan departementet tolker loven. Men vi sier også at vi ikke er kritiske til at det foreslås lovendring. Det er departementet fullt ut berettiget til. For oss er det viktig at Stortinget forstår konsekvensene av de lovendringene de nå skal vurdere. Derfor advarer vi: Lovendringen Sanner foreslår vil undergrave plan- og bygningslovens intensjon om at byggeforbud er hovedregelen, mens byggetillatelse er unntaket.  

Hva gjør Stortinget?

Flertallet, det vil si representantene fra alle partier bortsett fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter juristenes og Sivilombudsmannens syn. Flertallet mener at hensikten med den nye loven er å hindre ytterligere byggeaktivitet i 100-metersbeltet. Flertallet går imot departementets foreslåtte endring.

Da kryper departementet til korset. Nytt brev går ut til alle fylkesmenn i mars 2017: «Departementet endrer på denne bakgrunn tolkingen og vil legge Sivilombudsmannens standpunkt til grunn».

Er siste ord sagt?

Det rettslige spørsmålet om byggeforbudet og forholdet til eldre planer har nå fått sin endelige avklaring. Men hva med alle tillatelsene som er gitt på grunnlag av eldre planer? Må disse sakene vurderes på nytt? Skal hytter, naust og brygger som er satt opp de siste årene, nå rives?

I april 2017 sender Kommunaldepartementet spørsmålet til Lovavdelingen i Justisdepartementet. Svaret derfra er at planmyndighetene som hovedregel ikke har plikt til å ta de aktuelle tillatelsene opp til ny vurdering. I april 2017 sender Kommunaldepartementet brev til fylkesmennene og informerer om Lovavdelingens konklusjon.

– Er det slutt nå? Er siste ord sagt?

– Nei. På mange måter er det først nå det begynner, sier Winge.  

Jusforskeren mener vi umulig kan slå oss til ro med at minst 7000 ulovlige tillatelser til å bygge langs sjøen, ikke tas opp til ny vurdering.

– Én ting er at planmyndighetene ikke har noen plikt til å vurdere dette av eget initiativ. Men hva om noen angriper en byggetillatelse med påstand om at vedtaket må kjennes ugyldig? Lovavdelingen tok forbehold om at dette kan skje, men valgte ikke å gå inn på de rettslige spørsmålene det reiser.

Winge mener det er for enkelt å behandle alle de ulovlige tillatelsene som en homogen gruppe vedtak.

– En privatperson som har fått tillatelse til å bygge hytte i strandsonen, får neppe krav om å rive en oppført hytte. Her må hensynet til en uskyldig borgers innrettelse veie tyngst.

– Men hva med de tilfellene der tillatelse er gitt, men hvor bygningen ikke er oppført? Hva med kommunenes egne bygg, reist i strid med loven?

Winge mener at det er for enkelt å si at det ikke er noen plikt til å omgjøre vedtakene. – Spørsmålet bør være om kommunene har plikt til å vurdere de enkelte sakene på nytt.  

– Urovekkende

Juristen viser til at det i flere kystkommuner i indre og ytre Oslofjord har vært nesten fritt fram å bygge i 100-metersbeltet langs sjøen.

– Årsaken er departementets feilaktige lovtolkning, sier han.

Spørsmålet nå, mener Winge, er om departementet har gjort nok for å oppklare misforståelsen om at gamle planer gir rett til å bygge.

– Hva vet egentlig kommunene? Skjer det fremdeles at byggetillatelser gis på grunnlag av gamle planer?

Winge forteller at han og kollega Holth stadig får telefoner fra kommuner og fylkesmenn rundt om i landet som lurer på hvordan byggeforbudet skal forstås. Mange er usikre. Han etterlyser at departementet nå kommer på banen.

– Kommunaldepartementet er øverste planmyndighet. Da må departementet ta ansvar for at kommunene håndhever plan- og bygningsloven riktig, understreker juristen.

– På Kommunaldepartementets nettsider står fremdeles den gamle lovtolkningen. Det er i seg selv urovekkende.

En tikkende bombe

Winge tror Kommunaldepartementet prøver å tie saken i hjel.

– Statsråden var veldig på banen da han mente han hadde rett. Etterpå var det merkelig stille, konstaterer han.

– Det departementet nå bør frykte aller mest, er at noen bestemmer seg for å prøve en av de minst 7000 ulovlige byggetillatelsene rettslig. Det kan være en privatperson, en nabo som har fått en hytte rett framfor seg og ikke lenger har noen vei å gå ned til badeplassen.

– Hva om naboen får vite at tillatelsen er gitt på ulovlig grunnlag? Kan det tenkes at hun er villig til å gå til sak med krav om omgjøring?  

Plan- og bygningsloven slår fast at det skal tas særlig hensyn til naturmiljø og friluftsliv i strandsonen. Hva om en interesseorganisasjon, som Turistforeningen, Naturvernforbundet eller Sabima, går til søksmål med krav om omgjøring?

– Da kan det bli snakk om massesøksmål. Dette er en tikkende bombe.

– Vil dømme oss hardt

Praksisen med å bygge nær sjøen i strid med den nye plan- og bygningsloven, fikk pågå i åtte år, fra 2009 til 2016. Tusenvis av tillatelser ble altså gitt på uriktig grunnlag.

– Dette er irreversible inngrep som begrenser tilgangen til et av våre aller viktigste områder for rekreasjon og naturopplevelser. Når kommende generasjoner spør hva som gikk galt i 100-metersbeltet langs sjøen, blir ulovlighetene i disse åtte årene en viktig del av historien, understreker Nikolai Winge.

--

Hvordan gikk det forresten med veilederen «Juss i strandsonen»?

Den endte i en skuff hos departementet og er siden aldri blitt publisert.

Departementet svarer

Apollon kontaktet departementet i januar med spørsmål om å få snakke med daværende kommunal- og moderniseringsminister, Jan Tore Sanner. Det hadde statsråden ikke anledning til. Isteden ble Apollon bedt om å sende spørsmålene på epost til departementet:

1) Hvorfor opprettholdt du lovforståelsen fra den rød-grønne regjeringen til tross for at sivilombudsmannen og det juridiske fagmiljøet var klare på at departementet tolket loven feil? Det var jo først under din regjering av motforestillingene kom på banen.

2) Er det greit å slå seg til ro med at det som hovedregel ikke er noen plikt til å vurdere om tillatelse skal omgjøres? Skal dette gjelde alle tillatelser, eller bare der bygget allerede er oppført?

3) På grunnlag av den feilaktige lovforståelsen er det gitt minst 7000 ugyldige byggetillatelser. Har departementet gjort nok for å rette opp feilen som ble begått?

Slik svarer Kommunal- og moderniseringsdepartementet, ved ekspedisjonssjef Jarle Jensen, i epost til Apollon:

Til 1) Departementet opprettholdt sin tidligere lovtolking også etter Sivilombudsmannens uttalelse. Grunnen til det var at denne tolkingen hadde vært lagt til grunn helt siden loven trådte i kraft 1. juli 2009, og at tolkingen ville gi en fornuftig løsning i praksis. Departementet ville derfor foreslå en lovendring som presiserte denne tolkingen, og det ble ansett som uryddig å endre tolkingen i mellomtiden. Departementet sendte brev 15. april 2015 til fylkesmennene om dette.

Til 2) og 3) Når Stortinget ikke vedtok forslaget til lovendring, fant departementet det riktig å endre tolkingen og legge Sivilombudsmannens standpunkt til grunn framover. Dette framgår av brev 8. mars 2017 til fylkesmennene.

Forholdet til tidligere gitte tillatelser ble tatt opp med lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet, og lovavdelingen ga uttalelse i brev 11. april 2017. Departementet sendte brev til fylkesmennene om dette 25. april 2017, der det ble lagt til grunn at tidligere gitte tillatelser ikke skulle tas opp til ny behandling.