Helt egne gener gir personlighetsforstyrrelse

Omtenksom, varm, hissig, egenrådig, nærtagende, intens, samvittighetsfull, lukket. Måten vi tenker og reagerer på, håndterer følelsene våre på, hvordan vi opptrer overfor andre mennesker – alt danner ganske stabile trekk, formet fra vi er små – vår personlighet. Noe har vi arvet, noe er basert på erfaringer i barndommen og noe får vi fra kulturen vi lever i.

Personligheten utgjør essensen av oss selv, gjør oss til den vi er, gjør oss forskjellig fra andre. Men hos noen er personlighetstrekkene så ulike alle andres, så ytterliggående og fastlåste, at vanskeligheter oppstår.

Ekstrem

– Folk med personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av at de er rigide og lite fleksible i måten de er på og tenker på. Urimelige reaksjoner skaper store problemer både for en selv og i forholdet til andre mennesker, igjen og igjen. 

– Ja, noen ganger er det snakk om en personlighet som er så ekstrem at vi kan kalle det en mental lidelse, sier førsteamanuensis Nikolai Olavi Czajkowski på Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Han viser til at noen personlighetsforstyrrelser er synlige for mange, mens andre ikke er mulig å se før en kommer tett innpå folk i nære relasjoner, som parforhold og familie. – Der kan de virke lammende.

Forskeren viser til at oppmerksomheten om psykiske lidelser er blitt mye større i samfunnet de seinere årene.

– Jeg spør gjerne studentene jeg foreleser for om de kjenner noen med depresjon. Da rekker alle hendene i været. Så spør jeg om de kjenner noen med personlighetsforstyrrelse. Da rekker ingen hånden i været.

Hemmelig, men ikke sjelden

Vi skulle tro at personlighetsforstyrrelse er en sjelden lidelse. Men slik er det ikke. Ifølge en stor norsk studie har omkring 13 prosent av befolkningen mellom 18 og 65 år én eller flere personlighetsforstyrrelser. Internasjonal psykiatri skiller mellom ti ulike former for personlighetsforstyrrelser (se tabell neste side).

De mest kjente er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller borderline – der viktige kjennetegn er impulsivitet og lunefullt humør, og intense og ustabile relasjoner; og antisosial personlighetsforstyrrelse – der kjennetegn er likegyldighet når det gjelder andres følelser og sosiale normer, i tillegg til fravær av skyldfølelse.

– Personlighet og personlighetsforstyrrelser er komplekse fenomener. Det pågår en stor debatt i fagkretser om hvor mange personlighetsforstyrrelser som finnes, og om hva som kjennetegner dem og forårsaker dem, forteller Czajkowski.

Diagnoseproblemer

Alle mennesker har uhensiktsmessige personlighetstrekk. Felles for alle personlighetsforstyrrelsene er at de kjennetegnene som brukes for å stille diagnosen, også finnes hos oss alle – bare i mindre omfang og intensitet. 

Ved psykisk sykdom kan en som kjent bare i liten grad bruke biologiske undersøkelser alene for å stille en diagnose.

– Det gjelder også for personforstyrrelser. Derfor er det mye debatt og stor usikkerhet. Diagnosemanualer spesifiserer hvilke symptomer, plager og funn som skulle være til stede, og hvilke som ikke skulle være til stede for å kunne stille en psykiatrisk diagnose.

Før 1980 var kriteriene for psykiske lidelser gitt i de diagnostiske manualene såpass vage at to leger gjerne kunne oppgi forskjellige psykiske lidelser for samme pasient. Diagnosen avhang mer av behandleren enn av pasienten, og av alle mentale lidelser var problemet størst for personlighetsforstyrrelsene.

Etter hvert gikk en over til et system der du må ha et visst antall observerbare symptomer for å få en diagnose.

– Kriteriene var definert ved hvordan du oppfører deg, slik at alle som ser på samme person skulle kunne være enige. Men manualene dekket ikke alle lidelser – og særlig ikke alle personlighetsforstyrrelsene. Flere manualer var i bruk internasjonalt og spørsmålet var hvordan en kunne samle trådene og komme til enighet om kriteriene, forteller Czajkowski.

Fortsatt er det stor uenighet om hvordan en skal forstå personlighetsforstyrrelser. Går det et skarpt skille mellom normalitet og sykdom? Hvis forstyrrelsene er atskilte størrelser, hvorfor ender pasienter som regel opp med flere diagnoser? Og er forstyrret personlighet noe helt annet enn ekstreme varianter av normalpersonlighet?

Tre tusen tvillinger

Fra 1999 til 2004 gjennomførte en gruppe forskere, ledet av professor Ted Reichborn-Kjennerud ved Norsk folkehelseinstitutt, diagnostiske intervjuer med nesten tre tusen norske tvillinger. Ti år senere ble de fulgt opp med en ny runde intervjuer og måling av normalpersonlighet.

– Utvalget er enestående og gjør det mulig for oss å undersøke i hvilken grad er det er felles underliggende årsaksfaktorer for både personlighetsforstyrrelser og for normal personlighet, forteller Czajkowski.

Han og kollegene bruker dette materiale, og er opptatt av å finne ut hvordan personlighetsforstyrrelser endrer seg over tid, hvordan ulike lidelser samvarierer og hvordan miljøbelastninger eller felles genetiske risikofaktorer virker inn.

– Det er flere store studier som har tatt for seg sammenhengen mellom personlighetsforstyrrelser og normal personlighet i vanlige utvalg, altså utvalg med uavhengige deltakere. Men ingen har tidligere hatt data på samtlige personlighetsforstyrrelser i et så stort og representativt utvalg tvillinger som denne, der deltakerne er rekruttert gjennom Nasjonalt tvillingregister.

Traff midt i debatten

I sommer fikk Nikolai Olavi Czajkowski publisert en forskningsartikkel i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet American Journal of Psychiatry.

Artikkelen traff den pågående diskusjon akkurat der uenighetene er som sterkest. Lederen for en arbeidsgruppe som utarbeidet en ny strukturering av personlighetsforstyrrelsene, Andrew E. Skodol, skrev en tre siders innledning American Journal of Psychiatry for å forteller hvor viktig funnene er. 

Studien til Czajkowski stiller grunnleggende spørsmål, som i hvilken grad personlighetsforstyrrelser er arvelige. 

– De siste tiårene har det blitt klart at en vesentlig del av risikoen for å utvikle mentale forstyrrelser kan tilskrives gener. Ved å se på hvor mye likere eneggede tvillinger er enn toeggede tvillinger, kan vi tallfeste hvor genetisk bestemt risikoen for en lidelse er. Men selv når vi kjenner årsaksfaktorene bak enkelte psykiske lidelser, er det fremdeles uvisst om vi kan forklare at noen rammes av flere lidelser samtidig ut fra felles genetiske eller miljømessige faktorer, påpeker forskeren.

‘The Big Five’

Vi mennesker er ulike i måten vi tenker, føler og oppfører oss på. Selv om vi kan være mer utadvendt noen ganger, og mindre andre ganger, vil allikevel forskjellige folk som kjenner oss være temmelig samstemte i sin beskrivelse av oss. Personligheten er temmelig stabil over tid og ulike situasjoner.

Femfaktormodellen (‘The Big Five’) beskriver individuelle forskjeller i personlighet. I følge denne modellen kan folks personlighet oppsummeres rimelig godt gjennom fem tall, skåren på fem ulike områder. Hvor utadvendt vi er, hvor varme vi er, i hvilken grad vi er planmessige og samvittighetsfulle, hvor mye vi opplever negative følelser som sinne, engstelse og nedstemthet, og til slutt hvor åpne og søkende vi er for nye inntrykk og erfaringer.

– Trolig er ingen modell i psykologien mer studert enn nettopp femfaktormodellen. Mange ønsker like gjerne å sette modellen inn i de diagnostiske manualene og bare si at vi heller representerer personlighetsforstyrrelsene gjennom profiler i normalpersonlighet. Det kunne gjort ting mye lettere, påpeker forskeren.

Her er et eksempel: En person som er antisosial har få tanker for andre personers perspektiv og svak forståelse av hvordan egen oppførsel går ut over andre. De er impulsive og tenker ikke langt framover. Det kunne representeres som lav på varme, lav planmessighet, lite nevrotiske – for de er ikke særlig engstelige heller, men gjerne ganske utadvendte fordi de lett kommer i kontakt med folk. Så kanskje vi kunne brukt en profil for å beskrive disse personlighetsforstyrrelsene gjennom karakteristika for normal personlighet.

Normal og forstyrret

– Mye taler for at skårene på femfaktormodellen fanger opp en vesentlig del av personlighetsforstyrrelse. Vi ser også i våre data at det er klare samvariasjoner mellom normalpersonlighet og symptomer på personlighetsforstyrrelser. De fleste lidelsene kjennetegnes av høyere nivåer av nevrotisisme, og lavere varme og planmessighet.

Men ett viktig spørsmål har i liten grad blitt belyst:

Er årsakene til at folk har ulik personlighet de samme som gjør noen mer utsatt for personlighetsforstyrrelser? Eller er det andre årsaker til at noen blir antisosiale enn at de skårer lavt på «varme»?

Dette er bakgrunnen for artikkelen til Czajkowski. 

I hvilken grad er personlighetsforstyrrelser noe annet enn variasjon i normal atferd og normal personlighet? Og i hvilken grad er det som fører til individuelle forskjeller i personlighet, noe annet enn det som skaper sykdom?

– Vi vet nå at personlighetsforstyrrelser er omtrent like arvelig som normalpersonlighet.

– Rundt 30 til 40 prosent av variasjonen i slike symptomer kan tilskrives arv. Nye studier vil trolig sette tallet vesentlig høyere dersom en etter hvert klarer å få bukt med den betydelige målefeilen som ligger i vurderingen folks av psykiatriske symptomer, påpeker Czajkowski.

Enten – eller

Psykiatrien betrakter mentale lidelser som kategoriske og avgrensede. Enten har du en lidelse eller så har du den ikke. Det er klare grenser mellom ulike diagnoser. Likevel er det et påfallende høyt sammenfall av sykdommer (høy komorbiditet). Samme person tilfredsstiller ofte kriteriene for flere ulike lidelser.

– I tillegg til å bestemme grad av arvelighet, kan tvillinganalyser kaste lys over årsaken til dette sammenfallet. Felles genetisk sårbarhet har vist seg å være en betydelig forklaring.

Et mål for framtidige diagnostiske systemer vil være å gruppere lidelser som hører sammen på bakgrunn av felles årsak – de som har felles genetisk innflytelse.

Noen sliter for eksempel med overdreven sjenerthet, og hvis vi fant at disse innadvendte engstelige trekkene tilhørte et genetisk kluster, så kunne vi sagt at vi definerer sykdommer eller lidelser ut fra profiler på årsaksmessige definerte dimensjoner, og så heller finne mange trekk som presist plasserer folk på disse dimensjonene.

– Det vi har gjort her, er først å se hvor mye av risikoen for hver av de i personlighetsforstyrrelsene som kan tilskrives gener, for så å vurdere hvor mye av den genetiske innflytelsen personlighetsforstyrrelsene har til felles med de fem store domenene for normalpersonlighet.

Bemerkelsesverdig funn

– Vi ser at en betydelig andel av den genetiske innflytelsen på personlighetsforstyrrelser overlapper med normalpersonlighet. For eksempel: genene som gjør folk mer innadvendte står for mye av variasjonen i symptomer på unnvikende personlighetsforstyrrelse, påpeker han.

Likevel er kanskje det mest bemerkelsesverdige funnet at en stor andel av den genetiske innflytelsen er unik for forstyrrelsene.

– Det er et viktig funn, fordi de få studiene som tidligere er gjort på feltet, antydet at den genetiske risikoen overlappet fullstendig, påpeker han.

– Både normalpersonlighet og personlighetsforstyrrelser er arvelige. Selv om de har mye til felles – også med tanke på årsaksfaktorer, er til dels andre gener som kan forklare at noen utvikler en forstyret personlighet enn de som kan forklare hvorfor folk varierer i sine nivåer på de fem store domenene for normalpersonlighet, poengterer Czajkowski.

– Kanskje er det da ikke så enkelt som at vi bare kan legge femfaktormodellen inn i de diagnostiske manualene.

Over hele verden

– Hvorfor er forskningen din viktig?

– Den svarer på hvorfor mennesker utvikler mentale lidelser. Før ble det tatt for gitt at schizofreni er arvelig, men at personlighetsforstyrrelser er noe miljøet påfører deg fra du er liten. Vi ser nå at det ikke er grunnlag for å si det, personlighetsforstyrrelser er omtrent like arvelig som alle andre lidelser.

Czajkowski peker på at forskningen også bidrar til at vi bedre forstår hvilke lidelser som hører sammen gjennom felles genetisk innflytelse. Når psykiske lidelser blir gruppert ut fra en felles genetisk sårbarhet, vil en kanskje trekke grensene annerledes enn i dag.

– Vi tror at dette, sammen med mye annet, kan bidra til å utforme neste generasjon av diagnostiske manualer. I pasientbehandlingen har disse manualene avgjørende betydning, og brukes av helsearbeidere over hele verden.