Ekstreme Russland

Hva er det med Russland? Spørsmålet dukker opp i mange sammenhenger: i amerikansk valgkamp, i krigen i Syria og doping i idretten.

Ikke minst er spørsmålet betimelig når man ser på statistikk over høyreekstrem vold. En ny oversikt viser at det de siste årene er drept 650 mennesker i høyreekstreme angrep i vårt store naboland i øst. Til sammenligning viser ny forskning (se side 26 til 29) at 303 personer er blitt drept i høyreekstreme angrep i Vest-Europa.

Men mens statistikken i vest går 25 år tilbake og gjelder et område med totalt over 400 millioner innbyggere, går tilsvarende tall for Russland kun 13 år tilbake og gjelder et land med under 150 millioner innbyggere. 

Dette betyr at høyreekstreme drap er over 10 ganger hyppigere i Russland enn i Vest-Europa. Hvordan kan dette ha seg?

En voldelig historie

Historiker Johannes Due Enstad ved Universitetet i Oslo arbeider med å finne svaret. Forskeren bygger blant annet en database der hvert kjente høyreekstreme drap i Russland er plottet inn.

– Det er skrevet mye om russisk nasjonalisme og nasjonal identitet etter Sovjetunionens fall, men lite om den militante, høyreekstreme bevegelsen. Jeg ønsker å forklare hvorfor nettopp Russland, et av de land som ofret mest i kampen mot Nazi-Tyskland, ble åsted for framveksten av Europas desidert voldeligste høyreekstreme bevegelse etter 1990, sier Enstad.

Han er postdoktor på Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) og tilknyttet forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo.

Han peker på det postsovjetiske Russlands generelle voldsnivå, med drapsrater ti til tjue ganger høyere enn i vesteuropeiske land, som delforklaring på den høyreekstreme volden.

– Vi må også huske på at Russlands historie på første halvdel av 1900-tallet var ekstremt voldelig. Lenins og Stalins bolsjeviker brutaliserte landets befolkning på en måte som antakelig ennå preger Russlands politiske kultur, forteller Enstad.

Som vi har sett i den innledende artikkelen i dette temanummeret, er det også vanlig å tidfeste den moderne terrorismens fødsel til Russland rundt 1870.

– Russiske, revolusjonære anarkister var blant de første moderne terroristene. Gruppen Narodnaja volja (Folkeviljen) arbeidet på 1870–80-tallet for å styrte tsarveldet med voldelige midler.      Under bolsjevikene kom terroren ovenfra. Lenin og Stalin var villige til å ofre ufattelig mange menneskeliv for selv å holde på makten og holde unionen samlet.

– Den russiske befolkningens historisk utsatte tilværelse, ikke bare på grunn av undertrykkende regimer, men også geografiske og klimatiske vilkår, har gitt opphav til en kollektivistisk mentalitet der individer i større grad innretter seg etter gruppens behov for samhold snarere enn sine personlige preferanser. Kollektivisme senker terskelen for en del typer vold, og slike samfunn har gjerne høyere voldsnivå enn de mer individualistiske.

Skinhead-bevegelsens fremvekst

Den russiske bjørnen slikket sine sår på starten av 1990-tallet.

– Sovjetunionens kollaps og overgangen til markedsøkonomi førte Russland ut i dyp krise. Folk mistet jobber, sparepenger og elementær trygghet. Korrupsjon og kriminalitet blomstret, bestikkelser, utpressing og mafiavold preget hverdagslivet.

Dette ga grobunn for ekstreme elementer i samfunnet. Samtidig slo nye ungdomskulturer rot, delvis importert fra det nå tilgjengelige utlandet og delvis formet av sovjetiske røtter. Den høyreradikale skinhead-bevegelsen kom til å prege deler av 1990-tallets ungdomskultur. I løpet av tiåret gikk den fra å bestå av noen få titalls personer, til å romme tusenvis av mennesker.

 – Det er disse radikaliserte ungdommene som står for flesteparten av de høyreekstreme drapene i Russland de siste 20 årene, forteller Enstad.

Da det turbulente 90-tallet var forbi og dagens president, Vladimir Putin, tok makten, opplevde landet igjen økonomisk vekst. Med den kom millioner av gjestearbeidere, primært fra Sentral-Asia og Kaukasus. De var ikke like velkomne i alle deler av samfunnet. Høyreradikale ideologer og enkelte medier dehumaniserte innvandrerne.

Den allerede radikaliserte ungdommen lot seg raskt mobilisere. På 2000-tallet kom en bølge av høyreekstrem vold der hundrevis ble drept og tusenvis skadet. Den typiske framgangsmåten er like enkel som den er grusom.

– Det vanligste scenariet har vært at en gruppe unge menn mellom 15 og 25 år tar med seg kniver eller andre stikk- og slagvåpen ut på gata for å jakte på personer med ikke-slavisk opphav. De slår eller stikker ned sine ofre, som oftest i mørke portrom, men mange angrep har også skjedd på åpen gate og høylys dag, forteller Enstad.

Har politisk støtte

Russland har også reelle utfordringer knyttet til innvandrerbefolkningen. For eksempel ble enkelte markedsplasser overtatt av kriminelle utlendinger. Illegale arbeidsinnvandrere presset etniske russere ut av bygg- og anleggsbransjen. Etnisk baserte gjenger skapte utrygghet i gatene. Terrorister fra Nord-Kaukasus har begått en lang rekke angrep.

– Slike hendelser bidro til å radikalisere den nasjonalistiske opinionen, av og til hjulpet av medier og høyreradikale politikere. For eksempel lanserte partiet Rodina i 2005 en valgkampvideo som viste bilder av innvandrere fra Kaukasus og oppfordret til å «renske byen for slikt søppel».

Derfra var det ikke langt til en slutning om at Russland måtte beskyttes mot «okkupanter» og «rasefiender».

– At folk med ekstreme holdninger føler at de har politikere i ryggen, kan gjøre terskelen lavere for å begå ekstreme handlinger, mener Enstad.

Putins forhold til ekstremismen

Kan Vladimir Putin ha spilt en rolle i framveksten av høyreekstreme miljøer i Russland?

– Putin er nasjonalist. Men han er ikke etnonasjonalist. Presidenten er en stats- og imperienasjonalist. Han skiller ikke mellom de forskjellige etnisitetene som til enhver tid befinner seg i Russland, slik de høyreekstreme gjør.

Det er avgjørende for Putin å holde på en flerkulturell fred i riket, som alltid har bestått av flere nasjonaliteter enn den russiske.

– Han har vært tydelig på å fordømme rasistisk vold, men enkelte ganger spilt på etnonasjonalisme for å få støtte i deler av opinionen.

Selv om Putin ikke kan knyttes direkte til høyreekstremismen i Russland, kan han ha fremmet utviklingen indirekte ved å marginalisere landets politiske opposisjon.

– Putins autoritære tilstramming siden tidlig 2000-tall har rammet opposisjonelle av alle støpninger, herunder etnonasjonalistene. Deres muligheter for å påvirke politikk på lovlig og legitimt vis, er blitt kraftig begrenset. Mye tyder på at denne utviklingen har fått en del radikale aktører til å trekke den slutning at revolusjonær og voldelig motstand er den eneste mulige løsningen, sier Enstad.