Arven fra giljotinen

Da kong Ludvig XVIs hode trillet ned i bastkurven etter et øksekvast giljotinhogg i Paris i januar 1793, markerte det slutten på de herskendes privilegier og starten på en rekke hendelser som skulle føre til etableringen av det liberale, representative demokratiet i Europa.

Men enhver aksjon har en reaksjon. Klassene som tapte på omveltingen av samfunnet, gikk snart til angrep på revolusjonsideene om frihet, likhet og brorskap mellom alle mennesker.

Kontrarevolusjonen hadde begynt. En ny politisk ideologi var i støpeskjeen: Den som sto imot ideer om politisk representasjon, maktfordeling, individuelle menneskerettigheter og folkesuverenitet. Reaksjonære ideer som vi i dag forbinder med den radikale, eller ekstreme, høyresiden.

Førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo, Elisabetta C. Wolff, har arbeidet med fascisme og høyreradikalisme i årevis. Hun ser høyreradikalismens historie som en langvarig reaksjon på ideene som fikk hegemoni etter den franske revolusjonen.

– De første som gjorde motstand var franske rojalister som marsjerte mot den første republikken. De representerte standen som mistet hodet under revolusjonen, bokstavelig talt, sier Wolff.

Tema i denne utgaven av Apollon er ekstremisme. I denne artikkelen ser vi på fremveksten av høyreradikalisme- og ekstremisme i Europa gjennom de siste to hundreårene.

En strøm i historien

Etter at de franske frihetsidealer var blodig kjempet fram, kom en periode med tilbakefall til et autoritært styresett under Napoleon Bonaparte. Men frøet til det liberale demokratiet var sådd.

I løpet av århundret bredte revolusjonsideene seg utover Europa. Liberale grunnlover ble skrevet så blekket sprutet, blant annet i Norge i 1814.        

Men det var ikke slik at det representative demokratiet, parlamentarismen og rettsstaten oppsto ved én omdreining. Grunnleggende omkalfatringer av samfunnet tar tid. Lang tid.

– Det er en omstendelig prosess som i Europa gikk gjennom flere vesentlige faser før og etter den franske revolusjonen. Vi pleier å si at året 1789 var blant de viktigste vendepunktene og at denne prosessen var ferdig i Vest-Europa etter den andre verdenskrig, forteller Wolff som understreker forskjellen mellom radikalisme og ekstremisme.

– Høyreradikale kritiserer det liberale demokratiet, men handler etter de demokratiske spillereglene. Høyreekstremister vender seg i retning bruk av vold, sier Wolff.

Etter hvert som det representative demokratiet fikk fotfeste i Europa, ikke minst i Frankrike gjennom alminnelig stemmerett for menn i 1848, utviklet høyreradikalismen seg som nettopp en selvstendig tankeretning i opposisjon til demokratiseringsprosessen.

Wolff beskriver motstanden mot demokratiseringsprosessen og særlig motstanden mot en universell oppfatning av menneskerettigheter som en understrøm som går gjennom europeisk historie fra den franske revolusjon og som fortsatt er med oss.

– Den ligger alltid der, men noen ganger er det lange perioder uten at den når overflaten. Men plutselig bobler den opp, sier Wolff.

Krise og pogromer

Midten av 1800-tallet var en periode der de liberale ideene fikk dominere. Vellykkete stater inspirert av politisk liberalisme ble etablert, for eksempel Italia. De var preget av en åpen økonomi og åpne grenser.

Fra rundt 1880-snudde det igjen.

– Europa opplevde en «kulturell krise» – en kraftig reaksjon mot positivisme, individualisme, vitenskapens seier, demokrati, egalitarisme, og liberalisme.

– Hvorfor akkurat 1880- og 1890-tallet?

– I denne perioden møtte Europa flere utfordringer. Først og fremst økonomiske og sosiale vanskeligheter blant annet på grunn av økende kornimport fra USA og Russland og effektivisering av industrien, som førte til arbeidsledighet og massemigrasjon til blant annet USA.

Dessuten økte isolasjonen av det enkelte individet som følge av urbaniseringen og massesamfunnet. Og til slutt kom titusener flyktende vestover, særlig jøder som flyktet fra pogromene.

– I mellomtiden økte også rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene og konkurrerende imperialistiske ambisjoner ble mer aggressive, sier Wolff.

 Pogromene var forfølgelse av jøder med brann, vold og drap primært i Russland fra slutten av 1800-tallet og opp mot 1920-årene. De var ofte oppmuntret av myndighetene selv, men utført av kosakker.

– Det er ikke tilfeldig at antisemittismen forsterket seg i Europa fra og med 1890-årene. Dette hører sammen med Dreyfus-saken og konspirasjonsteoriene rundt «Sions vises protokoller». (Se egen faktaramme) 

Terrorismens fremvekst

Ekstremisme er på ingen måte forbeholdt den reaksjonære høyresiden. På samme tid som pogromene sendte folk på flukt til Europa, kjempet anarkister og marxister for å styrte lederen for riket de flyktet fra. I Russland satt den eneveldige tsaren ved makten.

Teknologisk utvikling gjorde det dessuten plutselig mye lettere å være voldelig ekstremist. Ved hjelp av sprengstoff kunne terroristene spre frykt langt ut over det ressursene deres skulle tilsi.

I dag kjenner vi Alfred Nobel som en fredsambassadør, men på 1800-tallet var han indirekte sentral i å bevæpne revolusjonære. Dynamitten var en viktig del av de første terroristenes arsenal.             Anarkistenes kalte terrorismen «handlingens propaganda».

Den anarkistiske grupperingen Narodnaja Volja (Folkets vilje) blir ofte beskrevet som en av de første terrorgruppene i verden. I 1881 gjorde gruppen et bombeattentat som tok livet av tsar Alexander II. Seks år senere forsøkte anarkister å ta livet av den neste tsaren. Men planene mislyktes, og fem av gruppens medlemmer ble henrettet for forsøket på å ta tsarens liv. 

En av de hengte var Vladimir Ilitjsini Uljanovs bror, Aleksandr Uljanov. Men Vladimir Uljanov fikk sin hevn mot regimet. 30 år senere tok han og hans ideologiske kumpaner makten i det veldige riket. Uljanov hadde da byttet etternavn. Han gikk nå under navnet Lenin.

Første verdenskrig: slusene åpnes

Da Lenin og bolsjevikene tok makten i Russland for 100 år siden, var det mot slutten av den største krigen verden til da hadde vært vitne til. I løpet av litt over fire år, fra 1914 til 1918, ble minst 16 millioner mennesker drept i det som senere ble hetende den første verdenskrig. Den ufattelige lidelseshistorien påvirket etterkrigstiden.

Én ingrediens hadde nemlig manglet for at det europeiske, høyrevridde tankegodset hos 1880- og 1890-tallets høyreradikale skulle bikke over i det ekstreme: vold. Vold hadde rammet Europa i fire lange år. Vold og revolusjon hadde brakt Lenin til makten, slik at vi snakker om bolsjevikenes kommunisme som en form for venstreekstremisme.

– Voldsbruk markerer overgangen fra radikalismen til ekstremismen som under de fascistiske og høyreautoritære regimene i mellomkrigstiden.

Etter krigen fantes det en hel generasjon der voldsbruk virket helt naturlig, nærmest en dagligdags del av deres liv.

– Kombinasjonen av kulturell stemning preget av skarp kritikk mot statsinstitusjonene, demokratiet og parlamentarismen, og en generasjon som var vant til å tenke at politikk og vold hører sammen, la grunnlaget for fascismen i Italia på 1920- tallet, mener Wolff.

Like etter den første verdenskrigen, var flertallet av landene i Europa liberale og demokratiske. 20 år senere, på slutten av 1930-tallet, var det kun et mindretall bestående av Storbritannia, Benelux-landene og Skandinavia, som ikke hadde gått over til enten autoritære eller fascistiske regimer.

Fascismen og nazismen

Fascismen i Europa er et sammensatt fenomen. I Italia hadde fascismen for eksempel sine røtter i den revolusjonære syndikalismen.

– Den polskfødte israeleren Zeev Sternhell betrakter fascisme, med referanse særlig til Italia og Frankrike, som en syntese av en autoritær nasjonalisme som oppfatter nasjonen som et organisk kollektiv, og en antimaterialistisk og revolusjonær sosialisme som står i sterkt kontrast til den klassiske marxisme.

I Tyskland var nazismen preget av antisemittisme og imperialistiske ambisjoner fra starten av. I Romania var den tuftet i religiøs tradisjonalisme, slik at teoretikere snakker om klerikal fascisme. 

Men alle former for fascisme har noe vesentlig til felles:

• De er ekstreme fordi de legitimerer voldsbruk i politikken.
• De allierer seg med høyreradikale og høyrekonservative kretser for å komme til makten.
• De står for en autoritær og ekskluderende nasjonalisme der man isolerer «fienden», skulle dette være jøder, kommunister eller begge deler.

– Fascismen var et opprør mot individualismen, rasjonalismen og materialismen som preget den borgerlige liberalismen og den demokratiske sosialismen, sier Wolff.

Men det som mest karakteriserer fascismen, er alliansen med de høyreradikale og høyrekonservative, rasisme, antisemittisme og voldsbruk.

Det tydeligste, mest gruvekkende eksempelet på høyreekstremisme var nazismen som kulminerte med andre verdenskrig og Holocaust. 

– Fascismen er det aller sterkeste uttrykket vi så langt har sett for en reaksjon eller kontrarevolusjon mot idealene og målene fra 1789.

Historiens ende?           

Den hensynsløse fascismen og nazismen ble beseiret av de allierte under den andre verdenskrig. I Vest-Europa ble politikken igjen preget av de liberale og demokratiske prinsippene, denne gang med enda større vekt på å forankre dem i internasjonale organisasjoner som FN.

Høyreradikalisme og -ekstremisme dukket ned under overflaten igjen.

Etter Sovjetunionens og Berlinmurens fall proklamerte historikeren Francis Fukuyama «The End of History» i den forstand at det liberale demokratiet ikke lenger hadde noen ideologiske eller praktiske utfordrere. Fukuyama har angret siden den gang.

I dag er nemlig bekymringen for høyreradikalismen, -populismen, og -ekstremismen større enn på lenge. Flere land i Øst-Europa, som Ungarn og Polen, går i autoritær retning, mens den amerikanske presidenten utfordrer det hevdvunne maktfordelingsprinsippet ved å så tvil om han vil respektere føderale dommeres avgjørelser.

Er det den høyreradikale understrømmen som igjen er i ferd med å nå vannskorpa?

– Dreiningen mot autoritære politiske løsninger og ekskluderende nasjonalisme kommer ofte etter en økonomisk krise. Vi så det på 1880-tallet, etter første verdenskrig, på 1930-tallet etter Wall Street-krakket og nå sist med finanskrisen i 2008. Mønstrene er temmelig like, sier Wolff.

Ligner på tidligere tider

De politiske debattene fra 1880-tallet eller fra mellomkrigstiden, minner oss om dem vi ser enkelte steder i dag.            

– Det er bekymringsfullt at vi igjen ser fremveksten av høyreradikale ideer. De er de samme som før, men med nytt subjekt. For drøye hundre år siden var det jøder og kommunister som var syndebukken. I dag er det muslimske innvandrere. Man har endret fiende, men trusselbildet er akkurat den samme, sier Wolff.

– Er dette noe vi bare må leve med, at det er en evig kamp der det veksler fram og tilbake?

– Ja, jeg tror det. I pakt med idealene fra den franske revolusjonen vil vi ha et åpent og tolerant samfunn. Dette betyr at vi må avfinne oss med politiske aktører og intellektuelle kretser som setter spørsmåltegn ved liberalisme og egalitarisme. Utfordringen er å unngå at kritiske, legitime stemmer utvikler seg til ekstreme handlinger rettet mot å velte det demokratiske og liberale samfunnet vi lever i. Det har skjedd før. Det kan skje igjen.