Prøysens klassekamp

Mange har et bilde av Alf Prøysen (1914–1970) som en nostalgiker som idylliserte barndommens lek og uskyld gjennom et slør av bonderomantikk.

Et nytt doktorgradsarbeid snur denne forestillingen på hodet, og peker på den klassebevisste arbeiderforfatteren.

– Prøysen er ikke den bygderomantikeren man kan få inntrykk av ved et overflatisk blikk på tekstene hans, sier Bjørn Ivar Fyksen. 

Han disputerte i høst for doktorgraden ved Universitetet i Oslo med avhandlingen «Almuens Opera –  litterære klasseskiller i Trost i taklampa og Alf Prøysens øvrige prosaforfatterskap».

Fyksen identifiserer tre grunnleggende konflikter som går igjen i Prøysens forfatterskap:

• Den sosiale kampen innad i tjenerskapet: «Når krybba er tom, bites hestene» – de med færrest ressurser i det sosiale bygdehierarkiet tråkker på de andre for å slippe å være helt nederst. 
• Klassekonflikten i tradisjonell forstand, altså mellom eiendomsoverklasse og eiendomsløse arbeidere. I Prøysens univers er dette da henholdsvis bønder og husmenn/tjenerskap. 
• Det kulturelle skillet mellom høykultur og lavkultur, der Prøysen selvsagt tar parti med den folkelige kulturen, arbeidernes kultur.

Blåklokkevikua setter konflikten på spissen

Fyksen har valgt å legge vekt på Prøysens eneste roman, «Trost i taklampa» når han skal gå dypere inn i Prøysen som prosaist. 

– Det er rett og slett fordi det er det eneste sammenhengende, skjønnlitterære verket han skrev, sier Fyksen.

I romanen møter vi Gunvor Smikkstugun, husmannsdattera som har flyttet til Oslo, men som kommer tilbake til hjembygda på sommerferie for å vise seg fram som «fin dame» – stolt og økonomisk uavhengig takket være lønnsarbeid i byen. 

Rammen for fortellingen er noen varme fridager i juli, mellom slåttonna og skuronna – det Gunvor i sin barndom kalte blåklokkevikua, og som markerte et avbrudd fra den monotone hverdagen.

Blåklokkevikua setter de tre konfliktene i romanen på spissen. Fyksen har funnet en særlig megetsigende setning i «Trost i taklampa» som inneholder alle kjernekonfliktene i boka. I setningen sier fortelleren om Gunvor at «Hu skulle itte mane folk tel å vara trufaste ved jorda, hu skulle danse og glitre og trekke de andre etter seg.» 

– Gunvor vil markere seg overfor de andre tjenerne, hun vil ikke akseptere bondeoverklassens moralske krav om å være lojal mot jordbruket, og hun trekkes mot det glorete og lettsindige: sosial strid, ideologisk klassekonflikt og kulturell smak i én og samme setning.

Den hjemkomne husmannsdattera tar et oppgjør med miljøet hun vokste opp i.

– Ved å tale byens sak forsøker Gunvor å ramme makteliten – både eiendomsbesitterene, altså storbøndene, og de kulturelle tradisjonsvokterne, representert ved avisredaktøren, skolelæreren og bygdedikteren.

Finner inspirasjon fra Sverige

Fyksen vegrer seg for å snakke om forskningsfunn i avhandlingen. 

– I klassiske forfatterskapsstudier blir funn et feil begrep. Vi snakker om lesninger.

Én nylesning Fyksen har gjort, er å lese Prøysen opp mot den svenske arbeiderlitteraturen fra 1930-tallet, den såkalte statarlitteraturen. En statar var en landarbeider på årskontrakt ved et gods eller større gård, han minner om de norske husmennene. 

– Statarforfatterne Ivar Lo-Johansson, Moa Martinson og Jan Fridegård er forfattere Prøysen antakelig leste og ble inspirert av, hevder Fyksen.

Både tematisk og motivisk finnes det likhetstrekk mellom Prøysen og statarlitteraturen, påpeker Fyksen.

– Det gjelder beskrivelsen av et fattigslig landproletariat, jord–himmel-opposisjonen i bildekretsen, byen som representant for modernitet og frihet, bygda som representant for det motsatte.

Når Fyksen beskriver Prøysen som arbeiderforfatter, er det altså ikke industriarbeider han mener. 

– Det er det vi kaller land-proletariatet som er Prøysens kilde, og det er også kilden til det vi oppfatter som Prøysens folkelighet. Han representerer en kultur som stammer fra de lavere klasser. 

Fyksen vil likevel ikke overdrive slektskapet til den svenske arbeiderlitteraturen.

– Klasseforskjellene tematiseres langt mer direkte i statarlitteraturen enn hos Prøysen. Bøkene inviterer derfor tydeligere til politiske lesninger. Likhetene ligger mer i motivene og måten de forholder seg til samfunnet på. 

– De er nederst på rangstigen, og den eneste tilgjengelige måten å hevde seg på, er å sørge for å tråkke noen andre ned i søla under nederste trinn.

Leser Prøysen historisk og materialistisk

Til daglig er Fyksen fungerende bokredaktør i den venstreradikale avisa Klassekampen. Det er derfor kanskje ikke overraskende at han anlegger et klasseperspektiv på Prøysen.

– Det er en marxistisk lesning i den forstand at jeg leser Prøysen i lys av historiske og materielle forhold. Men jeg er ikke så interessert i litteraturteori, egentlig. Å tre franske strukturalister ned over «Trost i taklampa» var aldri aktuelt, bedyrer Fyksen. 

Ikke desto mindre har han funnet litt plass til både franske Pierre Bourdieu og russiske Mikhail Bakhtin i avhandlingen.

– Med en gang vi snakker om kulturell smak, så er man innom Bourdieu. På samme måte kommer man ikke utenom Bakhtin når man snakker om litteratur og folkekultur. Men jeg bruker dem vel ærlig talt ikke særlig aktivt. Det meste stammer fra Prøysen selv.

I stedet for å bruke mye teori, har Fyksen lest komparativt. I tillegg til å lese ham opp mot den svenske arbeiderlitteraturen, har Fyksen funnet likheter mellom Prøysen og norske Tor Jonsson (1916-1951). 

Særlig minner Jonssons begrep om «bygdedyret» om Prøysens skildringer av kampen internt i tjener- og husmannsstanden. Som Aksel Sandemoses jantelov, beskriver Jonssons begrep en undertrykkelsesmekanisme som forvaltes og vedlikeholdes av arbeider- eller underklassen selv.

Fyksen legger vekt på at tjenerskapet «reproduserer et internt hierarki».

– De er nederst på rangstigen, og den eneste tilgjengelige måten å hevde seg på, er å sørge for å tråkke noen andre ned i søla under nederste trinn.

Jonsson var bare to år yngre enn Prøysen, vokste også opp på en husmannsplass, og publiserte en rekke artikler om det han oppfattet som den herskende kultur og mentalitet i Bygde-Norge. 

– Jeg benytter Jonsson i stor utstrekning for å understreke at Prøysens fremstilling av bygdelivet har relevans, forteller Fyksen.

Fravær av teori og bokprat

Prøysens hovedperson, Gunvor, ville mest sannsynlig bifalt Fyksens teoriversjon.  I «Trost i taklampa» tar hun kraftig avstand fra det hun kaller «bokprat». 

– Gunvors «bokprat» kan kanskje oversettes til ideologi. Dette er den typen tanker som storbøndene «trøste tenera med for å få gjort ting dom itte ville gjøra sjøl», som det heter i boka, forteller Fyksen. 

Læreren og andre øvrighetspersoner snakker om det å holde seg til jorda som en moralsk plikt. Gunvor ønsker seg inn i den arbeiderklassen som beskrives i den klassiske arbeiderlitteraturen: lønnsarbeiderne i byen. Det er faktisk et skritt opp, både sosialt og økonomisk.

Gunvor og de andre tjenestejentene og gårdsguttene fra bygda kjenner seg ikke igjen i den litteraturen de lærer om på skolen. Som Gunvor sier, «hu skjønte snart at det var to forskjellige ting å lesa om sultne unger i leseboka og å vara sulten sjøl». Hun mener at framstillinga av fattigdommen som verdig og nøysom, er en romantisk løgn. 

I «Trost i taklampa» får det ulike kulturkonsumet også rent materielle forklaringer, som da læreren forsøker å overbevise Gunvor om å synge i kor. I boka heter det, i Prøysens språkføring:

«Det var lett nok å sea det for han som kunne gapa så en såg gullplomber bortover det hele. Men har en miste den eine framtanna, og de andre er på tur tel å gå såmmå vegen, så har en noe anna å gjøra hell å gapa, sku je tru. Og da får en noe anna å tenkje på hell åndelige interesser.»

– For Gunvor kommer de konkrete materielle forholdene, tennene hennes, i direkte konflikt med lærerens åndelige verdier. Hun vil rett og slett ikke stå i koret og vise hvor dårlige tennene hennes er, sier Fyksen.

– Prøysen gjør narr av kultureliten som kommer til bygda. De skal være en elite, men det er likevel tydelig at de har lav grad av dannelse.

Kulturkampen mellom linjene

Kulturkampen som Fyksen identifiserer hos Prøysen, finner ikke sted på det litteraturviterne kaller handlingsplanet. Det er lite i det som ved første øyekast foregår i romanen som tilsier at dette er en kultur- eller klassekamp. Men kampen er likevel i teksten.

Fortellerstemmen i boka, en stemme som likner Prøysens egen stemme, driver for eksempel tydelig gjøn med de tilreisende bygderomantikerene som strømmer til arrangementet blåklokkevikua.

– Prøysen gjør narr av kultureliten som kommer til bygda. De skal være en elite, men det er likevel tydelig at de har lav grad av dannelse. De deklamerer Welhaven, men har egentlig ikke forstått innholdet i diktene hans, forteller Fyksen.

Klasseskillet mellom de nyankomne romantikerne og bygdas befolking er tydelig. 

– Det er ikke en kjeft fra tjenerklassen til stede på det stevnet. Her ser vi igjen at klasseskillet er helt fysisk, sier Fyksen.

Den kulturen som Gunvor er en del av, er på sin side en levende, muntlig forteller- og visekultur.

– Det er denne folkelige kulturen Prøysen benytter seg av i prosaen og visene sine, forteller Fyksen.

Forfatterens eget oppvekstmiljø er et viktig materiale for forfatterskapet.

– Det er derfra han henter stoff, ikke minst språklig, men også på andre måter. Erfaringen av å ha tilhørt et underordnet og underbetalt tjenerskap i et bygdesamfunn, ligger som et bakteppe for svært mye av det han skrev.

Hvor politisk var han?

Etter at Fyksen disputerte for doktorgraden i høst, skrev direktøren i Fritt Ord, Knut Olav Åmås, en kommentar om Prøysen og Arne Paasche Aasen, under tittelen «Diktere med en dagsorden».

– I hvilken grad var Prøysen politisk?

– Det er vanskelig å si. Han skal visstnok ha vært medlem av Arbeiderpartiet. Han stilte på arrangementer i partiet og hadde åpenbart sympatier i den retningen. 

Selv om han nøt stor berømmelse, var Prøysen hele livet på utsiden av det litterære etablissementet.

– Prøysen er ikke blitt nedvurdert som skjønnlitterær forfatter. Han er stort sett ikke blitt vurdert i det hele tatt.

Blant dem som før Fyksen har undersøkt noe av Prøysens mottakelseshistorie, er Jan Erik Vold. 

– Vold undersøkte representasjon i lyrikkantologier og i litteraturhistoriske verker, og fant at Prøysen fikk mindre plass der enn han åpenbart har i kulturen vår. Noe av grunnen er antagelig at han ikke i hovedsak skrev bøker og boklyrikk.

Det kom aldri flere langprosaverker fra Prøysens hånd.

– Han hadde en kjempeplan om å skrive et trebindsverk om bygdeproletariatet. Det skulle minne om nettopp den svenske statarlitteraturen, forteller Fyksen.

– Hvorfor ble det med den ene romanen, «Trost i taklampa»?

– Jeg vet ikke. Min gjetning er at han ble revet med av suksessen i NRK og med teateroppsetningene, visene og barnebøkene. Det var også viktig for ham å tjene penger. Han sa aldri nei til et oppdrag.