Kampen om Norden

«Vi er eet Folk, vi kaldes Skandinaver!»

«Hvor ligger det berømte Land Scandinavien? (…) thi ligger det etsteds, det ligger nok i Maanen.»

Disse linjene er skrevet med fem års mellomrom på 1840-tallet av to av Nordens største forfattere. Danske Hans Christian Andersen står for den første. Vår egen Henrik Wergeland er opphavsmannen til verselinjene som plasserer Skandinavia «i Maanen».

H. C. Andersen fremmer fellesskap i regionen. Vår egen Wergeland gjør Skandinavia til noe uforståelig og utenomjordisk. Hvorfor er de to diktergigantene så uenige om vår del av verden?

– Skandinavia kunne se ganske forskjellig ut på midten av 1800-tallet, avhengig av om perspektivet var dansk, svensk – eller norsk. Entusiasmen for det felles skandinaviske i Danmark og Sverige ble ofte møtt med betydelig skepsis fra norsk side, forklarer historiker Ruth Hemstad ved Universitetet i Oslo og Nasjonalbiblioteket. 

Hun forsker på skandinavisk offentlighet på 1800-tallet. I den forbindelse har hun sett nærmere på betydningen av begrepene Skandinavia og Norden i nyere historie.

– Verken Norden eller Skandinavia er entydige begreper. De kan forstås på svært forskjellige måter. De har lenge hatt et potensiale til å bli ideologisert og politisert, forteller Hemstad.

Striden om Skandinavia

Den kjente og nylig avdøde, svenske historikeren Torkel Jansson har kalt Norden og Skandinavia «trekkspillbegreper». De kan tøyes og bøyes i ulike retninger, avhengig av kontekst og ønsket bruk.    – Som geografiske betegnelser har både Norden og Skandinavia endret betydning opp gjennom historien. Begrepene er gamle, men de spesifikke grensene har ikke alltid vært de samme, eller like klare, som nå. 

Mot slutten av Napoleonskrigene, særlig fra 1812 av, brukte svenskene begrepet Skandinavia på en ny måte og med én konkret hensikt: å legitimere en svensk overtakelse av Norge fra Danmark.

– Dette var utbredt i taler, pamfletter og aviser i Sverige. Der benyttet de Skandinavien som navn på den ønskede enheten mellom Sverige og Norge. Begrepet ble svært sentralt i mange av de agitatoriske skriftene til den nye svenske tronfølgeren, den franske marskalk Jean Baptiste Bernadotte.

Bernadotte, som ble kong Karl Johan i 1818, drømte antakelig om å bli konge over et forent Skandinavia, selv om dette sjelden ble sagt høyt. 

– Med Kielfreden, i januar 1814, ble Norge overført fra den danske til den svenske kongen. Men nordmennene motsatte seg dette og benyttet anledningen mens Karl Johan fortsatt var opptatt med krigen på kontinentet, til å gi seg selv en grunnlov. Den ble senere, med noen endringer, akseptert av Karl Johan. 

– Så svenskene fikk ikke sitt Skandinavien?

– Unionen som ble inngått 4. november 1814 var en ganske løs union, og mange nordmenns holdninger til unionen var mer preget av skepsis enn entusiasme. Skepsisen rettet seg også mot svenske forsøk på å innføre Skandinavien som en fellesbetegnelse, forteller Hemstad.

Sverige var storebror

Sverige var likevel den soleklare storebroren i den nye staten på den skandinaviske halvøya. Nye kart, geografibøker og oppslagsverk som ble produsert skulle avspeile den nye politiske situasjonen.

– På flere av de nye kartene ble Skandinavien nå brukt som betegnelse på Sverige og Norge. Danmark var blitt en hvit flekk på kartet, og ble, på samme måte som Finland, skrevet ut av begrepet, forteller Hemstad. 

Denne begrepsendringen var imidlertid noe som bare foregikk i Sverige. I Norge og Danmark, var Danmark fortsatt en del av Skandinavien og Norden. For mange i Norge falt ikke denne geopolitiske retorikken, som fremhevet Sverige og en skandinavisk enhet på bekostning av Norge, i smak. 

– I flere norske, nasjonale miljøer ble den svenske begrepsbruken kritisert og latterliggjort. Her ble bruken av Skandinavia omtalt som motbydelig og forhatt, og dessuten som en historisk feil. Det ble vist til at Skandinavia var en latinsk fordreining av Skåne. Norden og nordisk var en mer historisk korrekt begrepsbruk, ble det framholdt, blant annet av historikeren P.A. Munch.

Oppga ikke drømmen om samling

Norden og Skandinavia som enhet ble igjen forfektet midt på 1800-tallet. Da hadde Skandinavia fått en annen betydning. Den pan-skandinaviske (fra gresk pan: ‘altomfattende’) bevegelsen mente at Norge, Sverige og Danmark burde knyttes tettere sammen fordi befolkningen delte språk, kultur og historie.

1800-tallet var også tiden da historikere og forfattere gjorde sitt til at de nordiske landene gjenfant, og til en viss grad formet, sin egen fortid. Den kunne vektlegges som nasjonal, eller som felles nordisk.

– Skandinavistene pekte på en gjenoppdaget, felles nordisk oldtid. Men Skandinavia som begrep var også potensielt mobiliserende og kunne peke framover mot et ønsket framtidsland, forteller Hemstad.

Den pan-skandinaviske bevegelsen startet i Danmark på slutten av 1830-tallet som en protest mot eneveldet. Særlig var skandinavismen et studentfenomen, og den er ikke minst kjent for store skandinaviske studentmøter – med mange taler og mye drikke – midt på 1800-tallet. 

– Studentene, støttet av en politisk liberal elite, både i Danmark og etter hvert i Sverige, men i mindre grad i Norge, mobiliserte for et forent Skandinavia – kulturelt og på sikt også politisk. 

Brukt i krig mellom dansker og tyskere

Men danskene hadde et annet motiv som gjorde skandinavismen suspekt for mange nordmenn. Danmarks grenseland, hertugdømmene Slesvig og Holstein, var preget av en økende konflikt mellom dansk og tysk. Særlig ble det nasjonalt delte Slesvig viktig for den pan-skandinaviske bevegelsen.

– Danskene ønsket et forent Skandinavia som en motvekt til et sterkere tysk press mot grenselandet, forteller Hemstad. 

Hun snakker om terskelprinsippet, som gjorde seg gjeldende på denne tiden.

– Det er forestillingen om at et land må ha en viss størrelse for å kunne utgjøre en motvekt til andre makter. I Norden var det særlig det framvoksende Tyskland og Russland som man var på vakt overfor, forklarer hun.    

Danskene hadde håpet å gjøre Slesvig til en nødvendig og integrert del av Skandinavia. 

– Drømmen om Skandinavia, som hadde en viss betydning midt på 1800-tallet, var ikke nok til å bevare Slesvig dansk. Som politisk prosjekt mobiliserte ikke skandinavismen tilstrekkelig svensk og norsk støtte. 

Begge hertugdømmene gikk tapt i krigen i 1864. Først etter en folkeavstemning i 1920 ble den nordlige delen av Slesvig dansk igjen.

– Ved den tyske samlingen i 1870–1871 hadde framtidslandet «Skandinavien» knapt noen mobiliserende kraft, forteller Hemstad.

Splittende unionsoppløsning

Mot midten og slutten av 1800-tallet la de fleste vekk tanken om et politisk forent Skandinavia, som ett land og én nasjon. I stedet for å oppheve grensene, ble det lagt vekt på å samarbeide på tvers av dem. 

Et kulturelt samarbeid, en form for praktisk skandinavisme, utfoldet seg i tiårene etter 1864, med et høydepunkt i årene rundt 1900. Denne perioden har Hemstad kalt en «Indian summer» for den skandinaviske bevegelsen i sitt doktorgradsarbeid fra 2008, der skandinavisme og skandinavisk samarbeid gjennom hele 1800-tallet er studert. 

– Unionsoppløsningen i 1905 og måten den skjedde på fra norsk side, som en nasjonal demonstrasjon mot det felles kongehus – og det felles skandinaviske – bidro til bitterhet i Sverige. 

Bitterheten rettet seg mot en rekke ulike former for nordisk samarbeid. Årene etter 1905 ble derfor indian summer-perioden avløst av en kald nordisk vinter. 

– Nordiske møter ble avlyst eller utsatt, nordiske foreninger oppløst og vennskap brutt. Også fra norsk side var det de som etter 1905 tok til orde for å melde Norge ‘ut av Norden’.

Langsomt tok det nordiske samarbeidet seg opp igjen, ikke minst på grunn av nye trusler utenfra gjennom den første verdenskrig.  

– Samarbeidet springer ut av et faktisk språklig, kulturelt og samfunnsmessig felleskap og et geografisk naboskap i Europas periferi. Det er et samarbeid som har vist seg å fungere best når det baserer seg på respekten for de enkelte nasjonalstatenes selvstendighet, påpeker Hemstad.

«Svenske tilstander»

Det frivillige, nordiske samarbeidet som hadde utviklet seg gjennom store deler av 1800-tallet, ble utover på 1900-tallet også statlig. De mer ambisiøse planene, om økonomisk union og forsvarssamarbeid, ble det imidlertid ikke noe av. Isteden ble mindre omfattende, men mer varige institusjoner etablert, som Nordisk råd i 1952, og Nordisk ministerråd i 1971. 

Kanskje ville ikke noe av dette virket særlig imponerende på dem som tok til orde for et samlet Skandinavia, i én union.

– Alle dagens samarbeidsordninger er basert på anerkjennelsen av nasjonalstatenes suverenitet. Derfor er det store begrensninger på hva som er mulig å få til av fellesløsninger, forteller Hemstad. Men de mange svake båndene er kanskje også en styrke.     

Mye av grunnlaget for de nordiske samfunnene i dag og for utviklingen av den nordiske modellen ble lagt på 1800-tallet. I dag kan landene fortone seg som ganske like – i alle fall sett utenfra. Men utviklingen har ikke nødvendigvis foregått på samme måte og samtidig, selv om landene har blitt gradvis likere.

– Forskjellene mellom de nordiske landene var mye større på 1800-tallet. Relasjonene var asymmetriske, særlig sett fra de landene som sist ble selvstendige nasjonalstater – Norge, Finland og Island – overfor de etablerte statene Danmark og Sverige. 

Dette har påvirket nasjonal utvikling og selvforståelse, og forholdet mellom landene. Nordmenns behov for å hevde seg på 1800-tallet, særlig overfor svensker og dansker, kan virke gjenkjennelig 200 år senere, med dagens fornyede nasjonale markeringsbehov og jakt på nasjonale verdier og ‘det ekte norske’. Fenomenet er internasjonalt – som det var på 1800-tallet – men er ikke minst aktuelt i de nordiske landene. 

– Her kan det ta form som nasjonale markeringer mot naboland – gjerne av det mer vennskapelige, men også sarkastiske slaget (som bruken av frasen «svenske tilstander»). Det kan dessuten komme til uttrykk i en fornyet interesse for Norden og det nordiske, nå som «branding» og en måte å innramme den egne nasjon på – selv i Norge. 

– Finnes Norden som mer enn en forestilling?

– Forestilt som ett land, med ett folk, ligger nok både «det berømte Land Scandinavien» og Norden fortsatt på månen.