Den store, farefulle ferden

Flere mennesker er i bevegelse enn noen gang siden den andre verdenskrig. De fleste er på flukt i eget land, men mange millioner har ikke annet valg enn å krysse grensa til nabolandene, hvor de håper å kunne slå seg til ro, eller finne veien videre.
I 2015 døde over 3500 mennesker i forsøket på å krysse Middelhavet, ifølge tall fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon. 
Globalt har FN regnet ut at 1 av 113 mennesker av ulike årsaker har sett seg nødt til å forlate hjemmet sitt.
Den såkalte flyktningkrisen i 2015, der titusener la ut på den farefulle ferden til Europa, førte først til en bølge av humanitær ånd på kontinentet. De store internasjonale organisasjonene, FN og EU, klarte imidlertid ikke å hanskes med migrasjonsbølgen. 
Mens Viktor Orbáns Ungarn bygde gjerder mot sør, innrømmet Angela Merkel i Tyskland at hun hadde overvurdert landets kapasitet til å inkludere migranter. Også «Mutti» Merkel måtte slå retrett og sende flyktninger tilbake til Tyrkia. 
Ved siden av å være en humanitær krise i Midt-Østen og Nord-Afrika, var den såkalte flyktningkrisen i 2015 derfor også en politisk krise i Europa. 

Grove krenkelser

Mens hundretusener la på flukt over Middelhavet og nordover gjennom Balkan, spurte man seg: har ikke flyktningene en rett til å flykte og dermed krav på beskyttelse? 
«Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.» slår FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fast.
– Dette er grunnleggende menneskerettigheter som den enkelte stat er forpliktet til å gi. Dersom man ikke finner livsmuligheter og beskyttelse der man bor, har man rett til å søke dette utenfor sitt eget land, sier professor Øivind Fuglerud.
Og ikke minst:
– Andre stater har en plikt til å tre inn med beskyttelse.
Som professor i sosialantropologi ved Kulturhistorisk museum har Fuglerud forsket på migrasjon i flere tiår og gitt ut flere bøker om temaet.

Vi ser imidlertid igjen og igjen at verdenssamfunnet ikke er i stand til å gi beskyttelsen som menneskerettighetene erklærer. Et særlig grotesk eksempel er Libya. Landet har lenge vært et viktig avreisested for migranter til Europa.    
– Migranter har i flere tiår fått sine rettigheter, sine liv, sin fysiske og psykiske integritet krenket på verst tenkelig måte i Libya, sier Fuglerud.
Med sin nærhet til øya Lampedusa er landet svært godt egnet for overfart til Italia. Landet utmerker seg som en ypperlig transittkorridor fra fattige land sør for Sahara til Middelhavet. 

– Men landet utmerker seg også ved at myndighetene over lang tid har akseptert innreise av migranter på vei til Europa for så å utnytte disse på det groveste, eller la andre utnytte dem.  

Utnyttingen har omfattet alt fra tvangsarbeid og økonomisk utpressing til seksuelt misbruk i fengsler og fangeleirer. 

– Dette har foregått så systematisk at det må betraktes som organisert av landets myndigheter. Enda verre er at europeiske land har funnet det opportunt å samarbeide med Libya på grensekontrollområdet. 

Dette har foregått både i regi av EU og direkte mellom Libya og Italia. 

– Europeiske land har etter min mening gjort seg delaktig i utnyttelsen av migrantene.

Menneskelig å migrere

Migrasjon er ikke noe nytt i Europa. Men før gikk den andre veien. Den største migrasjonen i historien gikk ut av Europa, da millioner av europeere la ut på en lang ferd, hovedsakelig til Amerika, fra midten av 1800-tallet og de første tiårene av forrige århundre. 

Charles Darwin skrev i sin bok «Menneskets afstamning» om menneskets hang til å vandre. Her i dansk oversettelse fra 1874:

Mennesket har spredt seg vidtomkring over Jordens Overflade og maa under hans uophørlige Omflakken have været udsat for de mest forskjellige Livsbetingelser. Beboerne af Ildlandet, Kap det gode Haabs-landet og Tasmanien på den ene Halvkugle og af de arktiske Regioner paa den anden, maa have levd under mange Klimater og have forandret deres Sædvander mange Gange, inden de naeede deres nuværende Hjemstavn.

Darwin reiste langt og lenge. Siden den store vitenskapsmannens tid har jordas kontinenter og mennesker blitt koblet mye tettere sammen. 

– Dette gjelder særlig i det man kan kalle «globaliseringens tidsalder», fra 1985 til 2015, sier Øivind Fuglerud. 

Det er lett å få inntrykk av at det er den rike, vestlige verden som har tjent mest på globalisert migrasjon gjennom tilgang til billige produkter og arbeidskraft. Det er ikke nødvendigvis slik, mener han.      

– Det er grunn til å tro at forståelsen av globalisering er langt mer positiv i Beijing enn i Belgia, mer positiv i New Delhi enn i New York, sier Fuglerud. 

Årsakene er sammensatte, men professoren peker på to forhold. 

– Den økonomiske utviklingen har ført til framveksten av middelklasse i land som Kina, India, Malaysia, Vietnam og Thailand. Samtidig har den resultert i økonomisk stagnasjon og nedgang for brede befolkningslag i vestlige land. 

Økonomisk globalisering med flytting av produksjon til lavkostland har hatt negative konsekvenser for store befolkningsgrupper i vestlige land. 

– Det andre forholdet er at økt innvandring fra Afrika til Europa og fra Sentral-Amerika til USA har satt lønninger og arbeidstakeres rettigheter under press, og for mange har det medført en opplevelse av utrygghet. 

En bemerkelsesverdig snuoperasjon

Blant Norges fremste eksperter på migrasjon og integrering er sosiologiprofessor Grete Brochmann. Hun har ledet to offentlige utvalg som har hatt stor betydning for integreringspolitikken i Norge de siste årene. 

«Innvandring har blitt ett av vår tids mest dramatiske og inngripende samfunnsfenomener», skriver Brochmann i boka «Uro i Skandinavia» fra 2017.– De store forskjellene i levestandard mellom de ulike delene av verden blir synlige gjennom migrasjon. Eksistensielle tilfeldigheter – hvor man er født – får betydelige konsekvenser for levestandard og livsutsikter, sier Brochmann.

Da det viste seg at EU ikke klarte å håndtere krisa i 2015, trakk nasjonalstaten seg tilbake til tilstanden før Schengen-samarbeidet. Det ble igjen innført nasjonale grensekontroller i EU.

– Statene måtte ha en grunnleggende sikkerhet, som de ivaretok selv. Den omfattende og ukontrollerte tilstrømningen legitimerte denne unntakssituasjonen, mener sosiologen.

Debatten raser i rike land om hvor mange innvandrere vi skal ta imot. Et hovedpremiss i Brochmann-utredningene er at den norske velferdsmodellen legger klare føringer for hva slags innvandringspolitikk det er mulig å ha. 

– Lavkvalifisert arbeidskraft skaper problemer for velferds- og arbeidslivsmodellen. Derfor må nykommere med lave kvalifikasjoner gis utdanning for å kunne bidra i arbeidslivet. 

Lenge hadde de skandinaviske landene tilnærmet lik migrasjonspolitikk. Men siden århundreskiftet har forskjellene økt. Danmark og Sverige plasserer seg på ytterpunktene, med Norge et sted i midten.

Sveriges liberale linje ble forsterket under Fredrik Reinfeldts regjering.  

– Den så på innvandring som et ubetinget gode – uavhengig av omfang – og liberaliserte ytterligere, forteller Brochmann.

Flyktningkrisen i 2015 tvang imidlertid fram endringer. Også i Sverige innebar krisen nye innstramninger, både når det gjelder grensekontroll og tildeling av rettigheter. 
    – Den svenske snuoperasjonen var bemerkelsesverdig i et europeisk perspektiv, mener professoren.

Migrasjon krever ressurser

Et av de eldste spørsmålene i migrasjonsstudier er hvorvidt økonomisk ulikhet påvirker migrasjonsmønstrene. 

– Enkelte økonomer vil hevde at økonomisk ulikhet forklarer så godt som all migrasjon, mens andre holder på mer ‘kulturelle’ forklaringer, sier Øivind Fuglerud.De ulike leirene overser ofte hverandres forklaringer. 

– Vi sosiologer og antropologer kan stort sett ikke forstå økonomenes utregninger, mens mange økonomer betrakter våre forklaringer som banale og uinteressante. Selv mener jeg at økonomisk ulikhet betyr mye, men ikke alt. 

Internasjonal migrasjon forutsetter tilgang til informasjon, kapasitet til å planlegge og kontakter som kan hjelpe dem over de mange hindre de møter på veien. 

– Svært ofte er én persons migrasjon en investering for en familie, slekt, eller til og med en landsby. I de fleste tilfeller er migrasjon derfor sosialt forankret, dette gjør at økonomi alene ikke kan forklare migrasjon.

Kan noe gjøres?

Ifølge FN er en flyktning «enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe».

FNs flyktningdefinisjon rommer derfor ikke den hurtigst voksende gruppen flyktninger, de internt fordrevne. Det er likevel normal praksis å se på disse som flyktninger. 

De ledende migrasjonsforskerne Paul Collier og Alexander Betts skriver i boka «Refuge» at FNs høykommissær og flyktningkonvensjonen blir stadig mindre virkningsfull i en verden der migrasjonen endrer seg. 

– Siden begynnelsen av 2017 har ytterligere 2700 mennesker mistet livet i forsøket på å krysse Middelhavet. Det sier noe om hva mange er villige til å risikere i forsøket på å finne bedre livsmuligheter. Den samme desperasjonen ser vi i «migranttogene» på vei nordover gjennom Sentral- Amerika. 
    Det er et faktum at stadig flere land unndrar seg forpliktelsene i internasjonale konvensjoner. 

– Samtidig driver nye, livstruende krefter som ikke er omtalt i disse konvensjonene mennesker på flukt. Dette kan være klimarelaterte problemer eller omfattende gjeng-relatert vold som i El Salvador. 

Flyktningkonvensjonen og mandatet til høykommissæren for flyktninger er i hovedsak uforandret siden rett etter andre verdenskrig. Fuglerud mener det er på tide å se grunnleggende på internasjonal migrasjon

– Kanskje det er på tide å begynne forfra? Å starte et langsiktig, internasjonalt arbeid, fortrinnsvis innenfor rammen av FN, hvor årsaker og konsekvenser, regelverk og byrdefordeling gjennomgås og forhåpentligvis kan løses, sier Fuglerud.

– Sannsynligheten for å lykkes er kanskje ikke stor, men hvilke alternativer har vi?