Finner tegn til ekte fimbulvinter

I fortellingen om ragnarok fikk våre forfedre i vikingtiden høre om den lange vinteren som skulle innvarsle jordas undergang. Etter den myteomspunne fimbulvinteren ville jorda gå til grunne.  
For 110 år siden spekulerte den svenske botanikeren Rutger Sernander i at den sagnomsuste vinteren ikke bare var religiøs diktning. Sernander trodde at myten kunne være basert på en faktisk kuldeperiode i Norden. 

Men Sernanders teori var ikke bare vanskelig å bevise. Den var også nærmest umulig i det hele tatt å sannsynliggjøre. 75 år etter sin død får botanikeren nå hjelp fra moderne arkeologi og naturvitenskap.

Klimaforskere har allerede påvist at det i et tidsrom i jernalderen var en uvanlig kuldeperiode, sannsynligvis utløst av massive vulkanutbrudd i år 536 og 540. 

– De opplevde flere år uten skikkelig sommer. Vekstsesongen i nord var allerede kort. En ytterligere begrensning må ha hatt katastrofale følger for samfunnet, sier Kjetil Loftsgarden ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Forskeren sitter med en stor database over gravfunn i denne perioden som viser at befolkningen i Norge kan ha krympet kraftig. Arkeologiske data indikerer at i det samme tidsrommet flyttet folk fra kysten til innlandet, og det er en økning i antall ofringer til gudene.

 – Det er grunn til å tro at fimbulvinteren er mer enn en myte, at den har opphav i en felles erindring i samfunnet, sier Loftsgarden.

«Svart blir solskinnet»

Det er i gudediktet «Voluspå» fra Den eldre edda det spås at ragnarok varsles inn ved at Fenrisulven kveler sola de påfølgende somrene. Her i Ludvig Holm-Olsens oversettelse fra 1974:

Austpå satt den gamle 
i Jernskogen, 
og fódte der
Fenres unger;
av alle disse
skal én komme
i trolleham
og tyne sola;

drikker livskraft 
av dødsvigde menn,
rødfarger guders
garder med blod;
svart blir solskinnet
somrene etter,
vondt alt været; -
vet dere nok, eller hva? 

Våre forfedre visste mest sannsynlig nok til å frykte fimbulvinteren. Kuldeperioden midt på 500-tallet førte imidlertid ikke til ragnarok, slik diktet spår. 

– Men utbruddene la et teppe av støv og aske over store deler av jordkloden. Et slikt slør for sola førte til et markant kaldere klima som må ha fått store konsekvenser, sier arkeologen.

Store samfunnsomveltninger. Loftsgarden peker på et kart over Norge. Det viser gravfunn før og etter kuldeperioden. Det er tydelig at bosettingene i jordbruksområdene langs kysten er blitt færre og mindre. I stedet blir innlandet i større grad tatt i bruk. 

– Folk forlot gårdsbruk, mens andre bruk ble delt opp i mindre enheter. De kalde somrene førte til at avlingene uteble eller ble kraftig redusert. I stedet ble jakt og husdyrhold viktigere for å overleve.
Fordi dataene ikke er hundre prosent kvalitetssikret, ønsker ikke forskeren at Apollon skal gjegi kartet. Tallene er likevel klare. 

– Dette er arkeologiske tegn på at kuldeperioden rundt år 550 fikk kulturelle og politiske konsekvenser, forteller Loftsgarden. 
Forskere ved alle landets museer og forskningsinstitusjoner deler sine funn. I tillegg får forskeren hjelp av en masse teknologiglade amatører med metalldetektor. 

Til sammen gir dette en database med rundt 9000 daterte gravfunn og en lang rekke gjenstander. 

– Vi ser en markant nedgang i antall gravfunn, og dette kan indikere en nedgang i befolkningen etter kuldeperioden.
Mindre ulikhet. I artikkelen «Estate division: social cohesion in the aftermath of AD 536-7» hevder professor Frode Iversen at kuldeperioden «(…) hadde stor innvirkning på den sosiale strukturen i Skandinavia, ettersom både de høyere og lavere lagene i samfunnet ble redusert i antall. Som et resultat av delingen av landet oppsto et mer likestilt samfunn.»

– Vi kan se et lignende mønster etter Svartedauden på 1300-talet. Med en nedgang i befolkningen ble det mer jord og ressurser til dem som var igjen. Den jordeiende eliten hadde vanskeligheter med å få nok folk til å arbeide for seg, og ressursene ble likere fordelt, sier Loftsgarden.

Økning i antall ofringer

Samtidig med disse to enorme vulkanutbruddene herjet den såkalte justitianske pesten i Middelhavsområdet. Denne pesten er også påvist i Tyskland og England. Det er grunn til å anta at også Skandinavia ble rammet.

– Kulde og pest var en katastrofal kombinasjon for menneskene i nord, understreker Loftsgarden.
I dag er det lett å se at pest og vulkanutbrudd mest sannsynlig ikke har noen sammenheng. Men i den førvitenskapelige merovingertiden kan disse to krisene ha blitt tolket som utslag av gudenes vrede.

– Vi ser flere funn av gull, både i Norge, Sverige og Danmark. Disse tolkes ofringer til gudene. Det er også flere samfunnsendringer i denne perioden. Hjemlig keramikkproduksjon stopper opp, det er endringer i språk, og det er en overgang til en enklere smykkestil.

– Kan det tenkes at samtidens innbyggere koblet den mytiske kuldeperioden med vulkanutbruddene som vi i dag ser på som den sannsynlig utløsende faktoren?

– Nei, det kan de ikke ha visst. Det er i alle fall ingenting som tyder på det, sier Loftsgarden.

Karbondatering forteller historier

Dagens forskere har muligheter som Rutger Sernander bare kunne drømme om da han for 110 år siden postulerte at fimbulvinteren hadde et reelt opphav. Særlig gir karbondatering forskerne nye muligheter.

Ved å anvende denne metoden på utgravd byggemateriale, kan man med en sikkerhet på pluss-minus 30 år slå fast hvor gammelt et hus er.
Nordens største gravhaug heter Raknehaugen. Gravhaugen ligger på Hovin i det som i dag er Ullensaker.

Ifølge sagnlitteraturen inneholder den 77 meter brede og 18 meter høye gravhaugen en konge begravd mellom to hvite hester. 

Karbondateringer tyder på at gravhaugen ble oppført akkurat i overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid, altså omtrent samtidig med de kalde somrene. 

– Tømmer som ble brukt for å bygge Raknehaugen, ble hogd i år 551. Byggingen krevde enorme ressurser. Nedgangen i antall gravfunn kan tyde på at makta ble fordelt på færre hender. Generelt kan vi si at det ser ut til at det er færre, men større graver i merovingertiden.

Det ble gjennomført en stor arkeologisk utgraving av i 1939. Tømmer tatt ut fra denne utgravingen, blir nå analysert på nytt gjennom forskningsprosjektet Vikings, som Loftsgarden er en del av.
En annen kilde til kunnskap om denne tiden er det som ligger på bunnen av innsjøer. Vikings-prosjektet gjennomfører sedimentsanalyser av blant annet Ljøgottjern ved Raknehaugen.

– Naturvitenskapelige analyser av tre eller sedimenter kan gi ny og presis kunnskap om endringer i klima og landskap, både lokalt og regionalt. Vi kan få innsikt i ulike naturkatastrofer og hvordan de påvirket samfunnet. Vikings vil pågå fram til 2023, så nye resultater vil komme i årene framover, lover forskeren.

«Winter’s coming» 

Forskere forsøker alltid å påpeke årsakssammenhenger heller enn kun sammenfall i tid – det som på forskerspråk heter kausalitet framfor korrelasjon. 

Selv om forskerne kan påvise at kuldeperioden forårsaket endring i bosettingsmønster og landbruk, er det et stykke derfra til å si at dette er utgangspunktet for myten om fimbulvinteren. 

– Det fins ingen skriftlige kilder i Norden fra denne tiden som kan belyse dette. Men vi har bysantinske kilder som forteller om uvanlig vær, blant annet langvarig solformørkelse, forteller Loftsgarden.

En av de mest siterte populærkulturelle frasene det siste tiåret er «Winter’s coming». Frykten for den lange vinteren i fantasyeposet «Game of Thrones», basert på bokserien «A Song of Ice and Fire», har likhetstrekk med den norrøne fimbulvinteren. Mange har derfor lurt på om forfatteren George R.R. Martin er inspirert av nettopp den norrøne myten om fimbulvinteren. 

Det som skjedde i virkeligheten, er kanskje ikke like dramatisk som i den prisbelønte og svært populære tv-serien. 

– Det er ikke helt «Game of Thrones», men det skjedde svært dramatiske endringer i samfunnet på denne tiden, sier Loftsgarden.     

Arkeologen mener vi har et for snevert perspektiv på vikingtiden.

– Den blir ofte beskrevet isolert sett, med utgangspunkt i plyndringen av klosteret i Lindisfarne i 793. Men da var endringene i stor grad allerede skjedd.

Nøkkelen til å forstå vikingtiden finnes derfor i perioden før, i den såkalte merovingertiden. 

Merovingertid er en arkeologisk betegnelse for perioden mellom folkevandringstid og vikingtid, det vil si perioden fra rundt 550 til 800, oppkalt etter den frankiske høvdingslekten merovingerne. Lofsgarden mener vi må rette oppmerksomheten mye mer mot denne perioden enn vi hittil har gjort. 

– For å forstå vikingtiden, og framveksten av det norske kongedømmet og Norge som nasjon, må vi forstå merovingertiden og endringene som skjedde i da.