Øyne avslører musikkens kraft

Forskere har lenge lurt på hvordan musikk påvirker oss og hvordan vi kan se dette i kroppslige fenomener som gåsehud og frysninger. 

– Det er noe veldig fysisk ved musikk. Det er ikke bare at jeg liker en sang. Det er noe mer, noe som viser seg i kroppen, forteller kognitiv nevropsykolog Bruno Laeng.

Laeng leder et prosjekt om musikalske frysninger ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse. 

– Ideen bak prosjektet er at musikk effektivt fanger oppmerksomheten vår og skaper sterke emosjoner. Dette er spesielt tydelig når vi opplever alle disse fysiske endringene som vi kaller frysninger.

"Det er noe veldig fysisk ved musikk. Det er ikke bare at jeg liker en sang. Det er noe mer, noe som viser seg i kroppen."

Frysninger er en kombinasjon av symptomer. Mens tidligere forskning har studert gåsehud som en målbar, fysisk respons på musikk, har Laengs team vært interessert i å måle pupillrespons under musikklytting: 

– Det vi oppdaget, er at frysninger kan vise seg i pupillene. Det er ikke like synlig som andre ting, men vi klarte å måle det.

Når vi er sinte, redde eller overrasket, utvider pupillene seg. Ikke minst røper pupillene oss når vi liker noe, eller noen, ekstra godt. 

– Det kan hende dette var under evolusjonær kontroll fordi det er en måte å signalisere for andre hva vår emosjonelle status er. Pupillene er en indeks for veldig grunnleggende emosjoner og motivasjoner som er svært viktige for våre liv.

Pupillenes betydning

Siden 1960-tallet har pupillutvidelse vært påpekt som et tegn på at man er fokusert og bruker sine kognitive ressurser. Det var psykolog og nobelprisvinner i økonomi Daniel Kahneman som populariserte ideen om at utvidelse av pupillene signaliserer hvor oppmerksomme vi er i et gitt øyeblikk. 

"I studien oppdaget vi at deltakerne våre rapporterte hyppigere frysninger når de hørte på selvvalgte sanger enn ukjente sanger." 

– Diameteren på pupillene viser oss mye. Noen psykologer har foreslått at pupillrespons er en god indikasjon på hvor aktiv hjernen er, nesten som en global indeks for hjernen. Ikke bare viser den at vi er oppmerksomme på noe, men den sier også noe om hvor intens den oppmerksomheten er.  

Sammenhengen mellom frysninger og pupillutvidelse under musikklytting tyder på at frysningene er en bivirkning av det sympatiske nervesystemet, et krisesystem som aktiveres når vi befinner oss i situasjoner som enten er farlige for oss eller veldig fordelaktige. 

– Det aktiveres når vi er i situasjoner som krever mye oppmerksomhet, hvor vi må se bort fra alt som er irrelevant, og må fokusere på ett objekt. Musikk får oss til å gjøre det.

Hva responderer vi på?

Det er ikke lett å vite akkurat hva det er i musikk som engasjerer oppmerksomheten vår så voldsomt. Noen psykologer har foreslått at frysninger fremprovoseres av forventninger vi har til et øyeblikk i en sang som bryter med musikkens regler. 

– Vi forventer en situasjon i musikken som er unormal. Det kan skje i melodi, i rytme eller harmoni. 

I forskningen strides det om dette faktisk er tilfelle. Musikksmak er svært subjektivt, og det er naturlig at frysninger følger personlig smak. 

– I studien oppdaget vi at deltakerne våre rapporterte hyppigere frysninger når de hørte på selvvalgte sanger enn ukjente sanger. I musikk er alt veldig individuelt. Hva som skaper frysninger for meg, skaper ikke frysninger for deg.

Alle deltakerne som ble rekruttert til studien, opplevde frysninger, men dette kan ikke generaliseres til resten av befolkningen, advarer Laeng. 

"De som har personlighetstrekk som tenderer mer mot sinne, har en noe mindre respons på musikk." 

– Ikke alle responderer på musikk. 

At musikk ikke har samme effekt på alle, er et viktig argument for dem som er mer kritiske til at musikk er en biologisk tilpasning. Dersom det er snakk om biologisk tilpasning, slik det er med språk, burde det være et universelt fenomen. 

– Alle som blir stimulert med språk, lærer å snakke. Det er derfor man snakker om «the language instinct». Det er ikke like lett å si at det finnes et «music instinct».

Studien forsøkte også å se etter en sammenheng mellom personlighet og frysninger. 

– Vi fant noe, men ikke så mye, forteller Laeng. 

– De som slår ut sterkt på spiritualitet, hadde en tendens til å ha frysninger oftere. Det stemmer med noen måter å beskrive frysninger, som noe mystisk og ekstatisk, nesten som en religiøs opplevelse.

– På den andre siden viste det seg at de som har personlighetstrekk som tenderer mer mot sinne, har en noe mindre respons på musikk. Det kan hende at de som har høye sosiale ferdigheter, er mer tilbøyelige til å reagere på musikk, men vi trenger mye mer forskning for å konkludere at det er en årsak til det.

Ufrivillige mekanismer

Etter hvert kan du kontrollere hvordan du reagerer på en låt du liker, men pupillene røper deg. 

– For eksempel har vi god kontroll på hva vi ser på. Når vi ikke vil avsløre at vi er veldig interessert i noe, kan vi unngå å se på det. Men hvor mye pupillene vokser, er ikke en frivillig, fysiologisk respons. 

Det gjør pupillene til et godt utgangspunkt for forskningen. 

– Det vi håper å gjøre i fremtiden, er å få flere fysiologiske variabler samtidig, hvor vi i tillegg til pupillrespons kan se på hjertepuls og sammentrekning i musklene.

Prosjektet til Laeng er rettet mot å forstå bedre de fysiologiske systemene i hjernen og kroppen som aktiveres av musikk: 

– En kandidat er at det er det opiodiske systemet i hjernen som står bak opplevelsene våre i musikk. Sammenlignet med dopamin, er det opiodiske systemet mye nærmere knyttet til motivasjon, så vi prøver å finne bevis for det. Vi vet at det er slik for dyr når det gjelder mat eller sex, men vi kan ikke teste musikk på andre dyr på samme måte, så vi vet ennå ikke om det også kan generaliseres til musikk.