Mistet hvalen, fikk demokrati

Det endte nesten med utryddelse. Men ingen kan i ettertid si at det ikke ble kjempet. Blåhvalen, det største dyret som noensinne har eksistert på Jorda, hadde sine beste allierte i den fattige fiskerbefolkningen langs kysten av Finnmark. Kampen de førte for å beskytte hvalen, brakte det svære dyret like inn på Stortinget – og der ble det i lang tid i siste halvdel av 1800-tallet.

«Gjennom kontroversene rundt denne saken kan vi følge framveksten av partiene fortløpende.»

– Kontroversen rundt den norske hvalfangsten varte så lenge, omfattet så mange forskjellige aktører og tok så mange dramatiske vendinger, at den er blitt kalt ‘tredveårskrigen på Stortinget’, forteller professor Kristin Asdal og forsker Bård Hobæk på TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.

Nå skriver de bok om striden – som etter hvert omfattet store deler av kystbefolkningen i Nord-Norge og som spilte seg ut med all kraft på Stortinget. Og nettopp Stortinget er de to kollegene spesielt opptatt av.

– Vi undersøker hvordan Stortinget – arbeidsmåtene og selve den norske parlamentarismen ble endret gjennom å studere kontroversene om hvalfangsten. Akkurat dét har ingen gjort før oss, påpeker Asdal.

Fangsten ble industri

Hvalfangst var ikke nytt på 1800-tallet. Det majestetiske dyret hadde vært jaktet på i hundrevis av år, og flere arter var allerede så godt som borte.

– Fangsten foregikk slik vi kjenner det fra litteratur og film, som i jakten på den hvite hvalen Moby Dick: Store skip seiler på det åpne havet, setter ut lettbåter og fanger med håndholdt harpun, forteller Hobæk.

Men noe skjedde da vestfoldingen Svend Foyn ankret opp i Varangerfjorden i Finnmark og bygde den første dampdrevne hvalbåten 1863. Inntil da hadde teknologien begrenset hvilke hvalarter det var mulig å fange. Nå endret dette seg.

– Landbaserte stasjoner sendte ut dampskip med fastmonterte harpunkanoner i baugen. Det var en helt ny måte å drive hvalfangst på. Nå kunne de største hvalartene tas – som den enormt sterke og raske blåhvalen, påpeker Hobæk.

Hvalen – fiskernes venn

Men samtidig som Foyn startet hvalfangst, opplevde den fattige kystbefolkningen i Finnmark dramatisk svikt i torskefisket. Fiskerne ga hvalfangerne skylda. Hvalen var deres venn og medhjelper. Den jagde nemlig lodda inn i fjordene, og torsken fulgte etter.

I 1873 fikk Foyn patent på oppfinnelsen sin og monopol på å drive hvalfangst i Finnmark i ti år. Dette var starten på den moderne, industrielle hvalfangsten i verden. Virksomheten vokste fort, og etter hvert jaktet en hel flåte hval inne på fiskernes enemerker.

Stor profitt – til noen få

Den store armoden blant fiskerne forsterket frustrasjonen – som de rettet mot det de oppfattet som den fremmede, imperialistiske eliten. Mesteparten av hvalfangernes eventyrlige profitt forsvant sørover.

– Foyn var fra Vestfold og kom sigende inn Varangerfjorden om våren med sine skip, sitt mannskap og sine arbeidere, og dro sørover igjen når sesongen var slutt. Han betalte fint lite skatt og havnet raskt på kant med lokalsamfunnene, forteller Hobæk.

Den nye virksomheten førte også til stor forurensning, og også dette opprørte befolkningen.

– I ettertid er det rimelig å si at hvalfangsten også representerte en miljøkonflikt. Ved Foyns stasjon i Vadsø skulle enorme hvaler lenses, og rester av olje og deler av dyret ble liggende og råtne og forpestet luft og sjø.

Vitenskapen kobles inn

Myndighetene forstod snart at det lå an til en konflikt som krevde en politisk løsning. To sterke interesser stod mot hverandre, og saken framstod som svært vanskelig å fatte en beslutning i. Myndighetene ønsket fakta på bordet. Hvor stor innvirkning hadde hvalfangsten egentlig på fisket? Det fantes lite kunnskap.

«Arbeidet for å underbygge vedtak foregikk gjennom et enormt dokumentarbeid.»

– Vi synes det er spesielt interessant å se hvordan vitenskapen om hvalen utvikler seg i takt med utviklingen i denne saken. Før den nye hvalfangsten startet, hadde forskere knapt hatt nærkontakt med blåhvalen. Nå fikk forskerne enkel tilgang, påpeker Asdal.

De kunne oppsøke hvalfangststasjonene og undersøke hvor stor hvalen var, hva slags farge den hadde, om den var drektig, ja, hva slags art det var snakk om, hva den spiste, hvor mange unger den fødte.

– Det var gjennom hvalfangsten at blåhvalen kom til å bli hetende blåhval. Det fantes ingen ferdig kunnskap å lene seg på. Kunnskapen ble utviklet i intimt samspill med Stortinget og med hvalfangsten, presiserer hun.

Havforsker og professor i zoologi G.O. Sars, ble sendt nordover, og sommeren 1874 åpnet han blåhvalens enorme mage. Men der fant han verken lodde eller sild. Hvalfangsten har ikke den skadelige virkningen på fisket som fiskerne hevdet, mente han.

Likevel vant opinionen styrke og omfang. Den hadde ikke lenger støtte bare i Varanger, men gradvis fra hele Finnmark. Sars hadde ikke undersøkt hvalen under selve loddefisket, ble det sagt, og han hadde heller ikke undersøkt andre hvalarter som det også ble jaktet på.

Hvalsaken på Stortinget

Seks år etter at Svend Foyn fikk enerett til hvalfangst i Norge, kom konflikten til Stortinget. I 1879 fremmet representanten Christian Andreassen fra Finnmark et privat lovforslag om å frede hvalen. Året etter kom saken opp til full behandling for første gang. Det endte med et kompromiss om å innføre delvis fredning. En midlertidig lov for fem år ble vedtatt – som ble fornyet igjen og igjen.

– Et paradoks som løper gjennom hele denne historien, er at alle fredningene til tross, så fortsetter likevel hvalfangsten, og omfanget vokser drastisk i hele perioden, påpeker Hobæk.

Stor motstand

Hvalsaken mobiliserte opinionen langs kysten av Finnmark og sørover mot Troms og etter hvert store deler av kysten. – Den folkelige mobiliseringen var voldsom, med store folkemøter og underskriftskampanjer, forteller han.

Men hvordan skulle en forholde seg til denne kraftfulle opinionen? Dette ble ett av de store stridspunktene. Fiskerne ble til dels framstilt som dumme, overtroiske og ute av stand til å ha egne, selvstendige meninger.

– I 1889 bevilget Stortinget midler til å nedsette en komité for å utrede spørsmålet, en slags kartlegging av opinionen i nord. Men komiteen utførte dette på en nedlatende måte gjennom nærmest å forhøre folk og korrigere folkemeningen og desavuere den erfaringsbaserte kunnskapen de hadde, forteller Hobæk.

Første sosialist

Samtidig, påpeker forskerne, ser vi nå det som siden er blitt et helt sentralt kjennetegn ved det norske demokratiet: At saker blir sendt på høring og forankres i befolkningen før beslutninger fattes.

– Hvalsaken er rett og slett en viktig del av det norske demokratiets oppkomsthistorie, understreker Asdal.

Også sammensetningen på Stortinget endret seg nå. En direkte konsekvens av hvalsaken er gjennombruddet for sosialistisk representasjon på Stortinget.

Mens nesten alle andre land får sine første sosialistiske representanter valgt inn fra storbyene, kommer den første norske sosialisten fra den ytterste utkant. Alfred Eriksen var prest på Karlsøy i Troms og grunnlegger av avisa Nordlys. Autoriteten som prest og redaktør brukte han aktivt til å skape oppmerksomhet om fiskernes uverdige levekår.

– Før den industrielle hvalfangsten fantes ikke partier på Stortinget. Men gjennom kontroversene rundt denne saken kan vi følge framveksten av partiene fortløpende, påpeker Hobæk.

Enormt dokumentarbeid

Vitenskapen ga ingen entydige svar i saken. Men å fatte et vedtak handlet om mer enn vitenskap. Det kanskje aller mest interessante med hvalsaken, mener forskerne, er den genuint demokratiske måten å arbeide med saken på. 

– Arbeidet for å underbygge vedtak foregikk gjennom et enormt dokumentarbeid. Den første lovproposisjonen som kommer i 1880, viser til innspill fra ulike grupper av befolkningen og at fiskerne har blitt hørt i denne prosessen. Prosedyren med å sende en sak på høring, det vi kaller for en demokratisk teknologi, er helt vesentlig og går altså langt tilbake i vår demokratiske historie, poengterer Asdal.

"Samtidig er en helt avgjørende side av saken hvordan fiskerne selv mobiliserer for å bli hørt – og til slutt ender med å bli det".

Noe av det som blir stadig tydeligere i denne perioden, mener forskerne, er at forventningene til å bygge legitimitet for et vedtak og en prosess, nå utvides raskt.

– Stadig flere skal høres, og det skal også vises fram at de har blitt hørt. Først da kan en sak sies å være ferdig forberedt og legges fram til behandling, påpeker Hobæk.

Det handler altså om hvordan en etablerer grunnlaget for vedtak i Stortinget gjennom også å hente inn folks mening om saker.

– Samtidig er en helt avgjørende side av saken hvordan fiskerne selv mobiliserer for å bli hørt – og til slutt ender med å bli det, understreker Asdal.

Hun minner om at vi er godt kjent med «bondeopposisjonen» på Stortinget.

– «Fiskeropposisjonen», derimot, har fått ufortjent liten oppmerksomhet i historien om det norske demokratiet og hvordan det vokste fram, bemerker hun.

Forløper for NOU

Asdal synes også vitenskapens rolle i hvalsaken er interessant i lys av den senere norske utredningstradisjonen. I dag utredes mange spørsmål på oppdrag fra myndighetene, ofte i form av en NOU.

– Noe liknende ser vi i hvalsaken for 130–140 år siden. Storting og regjering sender sin fremste zoolog, naturforskeren Sars, opp for å undersøke saken og skrive rapporter tilbake. Dette vitenskapelige arbeidet skjer i tett samspill med Stortinget og inngår i de politiske prosessene.

Forskerne må forsvare sine funn overfor både opinionen og Stortinget. Det siste er en viktig del av det politiske saksarbeidet som gjør Stortinget i stand til å fatte en beslutning i denne vanskelige saken, påpeker hun.

Økologisk forståelse

Hobæk viser til at hvalkontroversen ofte er blitt lest som bare en konfrontasjon mellom vitenskapelig kunnskap på den ene siden og en form for folkelig, nærmest latterlig overtro på hvalen som hjelper, på den andre.

– Men om vi går tettere på dokumentene i saken, gjøres disse enkle motsetningene til skamme, sier han. 

Også den vitenskapelige innsikten øker.

– Vi ser klart i materialet vårt at forståelsen, anerkjennelsen og interessen blant naturforskerne for at hvalen faktisk kan bli utryddet, øker – og at det derfor gir mening å verne den. Det utkrystalliserer seg som en tydeligere posisjon gjennom denne trettiårskrigen, fordi en også lærer mer om hvalen og hvor fort en kan risikere å utrydde den. Forskerne legger heller ikke skjul på sin store fascinasjon for hvalen, forteller Asdal.

De to kollegene påpeker at de i materialet de undersøker, også kommer ganske tett på noe som med dagens blikk minner om en type økologiske sammenhenger i havet.

– Det blir sagt at i havets store husholdning kan ikke denne ene gigantiske arten fjernes uten at det trolig har innvirkning på de andre artene hvalen lever sammen med. Det sier både fiskerne og en del av vitenskapsmennene, forteller Hobæk.

Vern – og nesten utryddelse  

Men selv om mange etter hvert innså at hvalen sto i fare for å bli utryddet, greide en likevel ikke å verne den. Fangsttallene økte stadig. Da Foyn fikk sitt patent i 1873, fanget han 30-40 hval på en sesong. Da fangsten toppet seg mot slutten av århundret, ble det i flere år tatt så mye som 1200 hval.

Etter hvert begynner hvalen å forsvinne fra fjordene. Allerede mot slutten av 1890-tallet går fangsttallene bratt nedover, og hvalbåtene måtte reise stadig lenger ut for å finne hval.  På samme tid brygget det opp til et voldsomt opprør mot hvalfangsten langs Finnmarkskysten. 

Til angrep

Rundt århundreskiftet var det uår i fiskeriene utenfor Finnmark. Frustrasjonen økte da Stortinget på vårparten i 1903 igjen utsatte å behandle en sak om totalfredning av hvalen. Ved pinsetider samme år gikk om lag tusen fiskere til angrep på hvalfabrikken i Mehamn og raserte den. Flere andre stasjoner var også truet, og militære styrker ble sendt ut for å gjenopprette lov og orden.

Samme høst var det valg, og Arbeiderpartiet, som hadde kjempet for at hvalen skulle fredes, kom inn på Stortinget for første gang med fire representanter, alle fra de tre nordligste fylkene. I desember samme år vedtok Stortinget at hvalen skulle totalfredes innenfor norsk sjøterritorium ved Nordland, Troms og Finnmark. 

– Det ble altså seier til fiskerne til slutt. Men også til hvalfangstinteressene ble det en slags seier. På dette tidspunktet hadde de fanget nesten all hval, og gjort seg selv bortimot ulønnsomme. Da totalforbudet kom, fikk hvalfangerne utbetalt erstatning – som de så kunne reinvesterte i Sydhavsfangsten, forteller Bård Hobæk.

Vant saken – tapte hvalen

Stortingets kvern malte langsomt. Da Stortingets flertall til sist voterte seg fram til et endelig fredningsvedtak, var blåhvalen altså nesten utryddet.

– Dette er et kjent dilemma i miljøpolitikken, påpeker Kristin Asdal.

– Prosedyrene for slike saker er gode, og samtidig er det likevel krevende å få til raske nok vedtak før skaden er blitt for stor.

Natursaker i fleng på Stortinget

– Alle som er opptatt av miljøsaker i dag, kan la seg inspirere av Stortinget fra midten på 1800-tallet. Mye av det de folkevalgte holdt på med den gang, var naturpolitikk i en eller annen forstand, påpeker Kristin Asdal.

– Når historikere har skrevet om 1800-tallet, dominerer de mannlige, politiske aktørene. Historien er blitt fortalt nesten utelukkende gjennom dem. Historien har i langt mindre grad handlet om naturgrunnlag og kontroverser rundt bruk og forvaltning av natur, påpeker hun.

«Det vi driver med i dag, har altså en lang forhistorie.»

Men går vi tettere på sakene som ble behandlet av Stortinget, oppdager vi for eksempel en mengde fredningssaker:

– Vi finner forslag til fredning av hummer, laks, bever og sel, for å nevne noen. Fredningsspørsmålet var derfor ikke noe særegent for hvalsaken, framholder Bård Hobæk.

Det dreide seg om å hente ut ressursene for økonomisk gevinst og utvikling, men vernespørsmål var tett innvevd i dette.

– Om vi ser på Stortingets sakskart, finner vi et mangfold av naturpolitikk. Det vi driver med i dag, har altså en lang forhistorie.