Demokratiet rutsjer ned i en tredje bølgedal

For drøyt ti år siden så alt så bra ut. I nesten et halvt århundre hadde tallet på mennesker som styrer sitt eget land, vokst. Og med den gryende arabiske våren håpet vi at demokratiet endelig var kommet til Midtøsten. 

Men våren ble til høst da det ble klart at Egypt erstattet en diktator med en annen, og Syrias sterke mann ble herdet av kampen mot terrorstaten som ble dannet i islams navn.

Den tredje bølgen av demokrati hadde nådd toppen. Bølgedalen lå foran oss. 

Selv i Europa bygde ledere snart ned institusjonene som tidligere generasjoner hadde kjempet så hardt for. I dagens Hongkong kveles selvstyret av lederne Beijing, og stridsvognene ruller igjen i gatene i Myanmar. 

Land som Portugal og Frankrike mistet i fjor sin status som fullverdige demokratier på magasinet The Economists rangering, der Norge fortsatt ligger på toppen. 

– Resultatet er at færre mennesker lever i demokratier i dag enn for ti år siden. Det er en bekymringsfull utvikling, sier professor Carl Henrik Knutsen på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Sammen med kolleger ved UiO og blant annet Universitetet i Göteborg, har Knutsen de siste årene bygget opp databasen Varieties of Democracy (V-Dem), der de har muligheten til å studere graden av demokrati i 202 land, helt fra den franske revolusjon til i dag. 

– Vi ser i hvert fall en utflating av demokratiet, og på de fleste målinger er det en nedgang globalt sett. Det er illevarslende at det skjer i toneangivende og befolkningsrike land. 

Det smalt igjen i januar. En bukke-kledt mann stupte boms inn i kongressen i USA sammen med sine medsammensvorne, og i den samme stund lurte vi på om det var det vestlige frihetsfyrtårnet som falt. 
 «USA må sees på som et semi-demokrati med betydelig risiko for overgang til fullt diktatur», skrev Knutsens kollega, Tore Wig, i avisa Morgenbladet etter stormingen av nasjonalforsamlingen. 

Hvordan demokratiet dør

Fram til rundt 1960 var diktaturet lett å kjenne igjen. Det sto med ett i form av stridsvogner og ferdigmobiliserte tropper i hovedstadens gater. I dag blir det innført gjennom stemmeseddelen.

Det er illevarslende at det skjer i toneangivende og befolkningsrike land. 

Det er hovedpoenget i bestselgeren «How Democracies Die» av amerikanerne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt. Nå er det demokratisk valgte ledere som er den største trusselen mot demokratiet. Mange bygger ned systemet som førte dem til makten trinn for trinn.  
 – Den viktigste trusselen kommer i dag innenfra, ikke fra kupp og revolusjon. Det begynner gjerne med kontroll av medier og begrensning i sivile rettigheter, som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Tre europeiske land passer som hånd i hanske med Levitsky og Ziblatts teori: Ungarn, Polen og Tyrkia. De styres i dag av hver sin sterke mann, Viktor Orbán, Andrzej Duda og Recep Tayyip Erdoğan. Alle er demokratisk valgt. 

– Lederne i alle de tre landene har i utgangspunktet stor støtte i brede deler av befolkningen.

Det starter med tiltak som virker tilforlatelige og lovlige, ja til og med fornuftige. 

– Det kan være at de spør hvorfor dommerne, som ikke er valgt, har så mye makt. Regjeringen innfører deretter gradvise endringer som gjør at domstolene gradvis mister sin uavhengighet.

Etter hvert har det ødelagt de institusjonene som var der for å begrense ledernes makt. 

– Tiltak har kumulativ effekt. Snart tukler de med valgsystemet. Det skjer gradvis, og når det er gjennomført er det omtrent umulig å reversere.     

Smittende bølger og motbølger

Amerikanske Samuel Huntington (1927–2008), mest kjent for sin påstand om at vi lever i en kamp mellom sivilisasjoner, ga i 1991 ut boka «The Third Wave». Han mente å se en klar demokratisering i snitt verden over fra rundt 1974 til hans skrivende stund, en bølge av demokrati. 

Hvis Huntington påviste en tredje bølge, kan vi nå kanskje snakke om en tredje motbølge.

Som vi skal se i artikkelen om situasjonen i dagens Myanmar kommer ofte demokratier som er styrt «ovenfra» til kort på demokratiindekser. De har ofte valg, men folket har i realiteten liten innflytelse over styringen av landet sitt. 

I boka «Demokrati og diktatur» som kom i februar, går Knutsen historisk til verks. Han peker tilbake på revolusjonsåret 1848, da demokratiseringsbølgen smittet fra land til land i Europa. Smitter også motbølgene?

Jeg mener det er rimelig å kalle det Donald Trump gjorde i etter valger for et forsøk på selvkupp.

– Spredning av ideologier foregår lettere i relativt like naboland. Det gjelder fortsatt. Det er derfor det er så bekymringsfullt at mye av tilbakegangen skjer i de store, tunge og symbolrike demokratiene, Tyrkia, Brasil, USA og India. Dette er toneangivende land. Det gjør faren for spredning større.

Også etter revolusjonsåret 1848 opplevde Europa en bølgedal. I Frankrike satt Napoleon Bonapartes nevø, Louis Napoleon ved makten.

– Som mange andre ledere både før og etter ham var imidlertid Louis Napoleon lite villig til å gi fra seg makten. Den 2. desember 1851 foretok han derfor det som kalles for «selvkupp» eller autogolpe.

– Er det dette vi så Donald Trump forsøke i november?

– Ja, jeg mener det er rimelig å kalle det et forsøk på selvkupp. Det så vi gjennom mange uttalelser og handlinger, gjennom hele presidentperioden. 

Dette viste at Trump ønsket å stramme grepet om makten og bryte viktige demokratiske regler, om det gavnet ham selv, mener Knutsen. 

– Jeg er lite i tvil om at Trump hadde forkastet valgresultatet og blitt sittende om han hadde evnet det.

Mulighetene for spredning gjør Knutsen bekymret over noen av eksemplene fra vår tid. 

– Smitteeffektene gjelder også hvordan enkelte ledere bygger ned demokratiet i dag. De lærer av hverandre. 

En kynisk måte å si det på er at ledere som ønsker å bygge ned demokratiet, rett og slett er mer strategiske nå enn før. De klarer å gjøre det på en mindre synlig måte.

– Det er ikke så lett å si når smarte ledere gjør gradvise steg. Det ikke åpenbart akkurat når Victor Orbán i Ungarn tråkket over linja. Men det er lett å se nå i etterkant at den er krysset.  (saken fortsetter under bildet)

Hvordan definere demokratiet?

Vi har foreløpig sirklet rundt, og forhåpentligvis inn, demokratiet, uten å gi en klar definisjon. Årsaken til det er at det er ganske vanskelig. Folk har skrevet hele bøker om temaet uten å formulere det på en måte alle kan enes om.

Det ikke åpenbart akkurat når Victor Orbán i Ungarn tråkket over linja. Men det er lett å se nå i etterkant at den er krysset.  

En av de greieste, som kan tjene vårt formål i dag, er Adam Przeworskis, som sier at demokratier er land der lederne går av når de taper valg. 

Så enkelt. Men også så vanskelig, tenk bare på Louis Napoleon. Og Donald Trump.

– Demokratier er politiske system der befolkningen – i alle fall indirekte – kontrollerer politiske beslutninger, og der det er høy grad av likhet i politisk innflytelse innbyggerne imellom.

Den vanligste måten å skille mellom land på er å snakke om grad av demokrati. Forskere viser til V-Dem-prosjektets såkalte Polyarchy-indeks som går fra 0, helt udemokratisk, til 1, helt demokratisk. Den høyeste skåren som er oppnådd var da Storbritannia i 2012 oppnådde 0,95, mens fem land har en score på under 0,09, nemlig Qatar, Nord-Korea, Kina, Eritrea og Saudi-Arabia.

Å oppnå en høy skåre på denne indeksen er krevende. Valg i seg selv er ikke nok. Det er bare å huske tilbake på valgene i Sovjetunionen der bare én kandidat stilte, fra det styrende kommunistpartiet. Gjett hvem som vant? 

– Selv flerpartivalg er ofte rigget på en slik måte at vinneren er kjent på forhånd. 

Det gir heller ikke høy skåre.

– Deltakelse i valg er vel og bra, men dersom det er det eneste den jevne borger gjør i form av politisk aktivitet, er demokratiet bare et skinndemokrati som er overlatt fra borgerne til de valgte politikerne eller byråkrater, sier Knutsen. 

Selv flerpartivalg er ofte rigget på en slik måte at vinneren er kjent på forhånd. 

Egalité

Frihet, likhet og brorskap var slagordene under den franske revolusjonen. Særlig det midterste, eller i sin negasjonsform – ulikhet – er statsvitere fortsatt svært opptatt av. 

Mang en statsvitenskapelig teori hevder at lav grad av økonomisk ulikhet skal være positivt for demokratiet. Et velfungerende demokrati skal igjen redusere ulikhet. En god vekselvirkning. I teorien. 

– Problemet er at dataene ikke viser dette, i alle fall ikke entydig. I mange demokratier klarer de politiske elitene å danne allianser med ulike folkegrupper, eller ha innflytelse over bestemte institusjoner. Dette gjør at de kan holde den økonomiske fordelingen på et forholdsvis lavt nivå. 

Vi har ikke den sammenhengen mellom demokrati og omfordeling som vi kanskje skulle forvente. 

– Eliter kan «kuppe» demokratiet og sikre lav grad av omfordeling. Videre er det stor variasjon blant diktaturer. I noen diktaturer omfordeles det i relativt stor grad, mens i andre diktaturer går de fleste økonomiske godene til bestemte eliter som regimet trenger støtte fra.

Store deler av verden har opplevd en kraftig økonomisk utvikling de siste tiårene. 

– Økonomisk utvikling fører til urbanisering, utdanning og endring i klassestruktur som legger til rette for demokrati og da skal man forvente demokratiske overganger. Det man ser i dataene, er at hvis man først har på plass et demokrati, bryter de langt sjeldnere sammen i rike land enn i fattige land. Det er vanskeligere å få demokratiet til å overleve i fattige land, sannsynligheten for en overgang til diktatur er mye høyere. 

Et forsvar for demokratiet

Francis Fukuyama ble herostratisk berømt da han i 1992 proklamerte «the end of history». Den amerikanske statsviteren hadde i 1989 sett at gjenforeningsivrige tyskere hakket ned muren mellom øst og vest, og at verdens største stat, Sovjetunionen, kollapset et par år senere. Den kalde krigen var over. Demokratiet hadde vunnet. 
Allerede i læreplanen på barneskolen lærer vi å bli gode demokrater. Det fins ingen alternativer til demokratiet i vår forståelseshorisont her hjemme. Hva er det som er så fantastisk med dette demokratiet?

– Det er to måter å se det på, ifølge Knutsen. 

– For det først har demokrati en egenverdi. Det gir bred folkelig deltakelse, og gjør at de få ikke kan styre over de mange. Dette bidrar til politisk frihet, og at alle kan delta. Dette er nok det viktigste forsvaret for demokratiet.

Det andre er om det hjelper oss å oppnå andre viktige mål vi har som samfunn og individer. 

– Der er bildet mindre entydig. For noen mål er det ikke tydelig at demokrati er bedre.

Diktaturer har mer investeringer av kapital og industrialiserer raskere. 

Men på en rekke andre utfall, som utdanning og spedbarnsdødelighet er demokratiet å foretrekke. Flere grundige, nyere studier finner også betydelig støtte for at demokratier, jevnt over, har høyere økonomisk vekst. Forskerne sier at demokratiet derfor har en instrumentell verdi. 

For noen mål er det ikke tydelig at demokrati er bedre.

– Demokratier er for eksempel bedre på å høyne utdanningsnivået for barn på skolen, også på landsbygda langt unna de politiske elitene. De investerer også mer i helse for folk flest. Det sikrer noe som er det kjæreste for folk, nemlig at barna deres overlever.

Et hovedpoeng er at i velfungerende demokratier blir lederne stilt til ansvar.

– Befolkningen kan fjerne ledere som fører dårlig politikk. Hvis ungene ikke går på skolen og spedbarn dør, kan du kaste lederne. Og ikke minst: lederen vet det.
Fukuyama har fått mye kritikk for sin «end of history»-tese (som han riktignok ikke mente bokstavelig, men det får være tema for en annen artikkel). 

– Har Vesten likevel vært naive i sitt syn på utviklingen i andre deler av verden, og sett på demokratisering nærmest som en historisk lov? 

– Demokratier er ikke enkle å bygge, verken i Vesten eller andre deler av verden. Videre er det viktig å innse at demokrati ikke er en mirakelkur som raskt fikser alle samfunnsproblem, sier Knutsen som påpeker at det er fort gjort å havne i den andre grøfta: 

– De mest naive er de som hevder at demokratiet umulig kan fungere godt i ikke-vestlige land, og at man derfor heller bør la «sterke menn» styre. Disse demokrati-pessimistene har ikke data på sin side.

Diktaturet vokser inn i himmelen

Og så var det disse bebudede skyskraperne, da. Hvordan kan høyden på bygninger si noe om demokratinivået i landet de bygges i? 

– Bygging av skyskrapere viser hvor forskjellig demokratier og diktaturer prioriterer ressurser.

Det viser ikke minst hvor stor forskjell det er på hva lederne kommer unna med. 

Sammen med Haakon Gjærløw samlet Knutsen data om alle bygninger i verden som er 150 meter eller høyere fra den fritt tilgjengelige databasen The Skyscraper Center.

Der viser forskerne at autoritære ledere bygger flere glinsende skyskrapere, kanskje for å signalisere prestisje og makt overfor utenlandske ledere og hjemlig opposisjon. 

– Skyskrapere er kostbare strukturer som både autoritære og demokratiske ledere kan ønske seg. Men det er gode grunner til å tro at autoritære ledere har langt lettere for å realisere slike prosjekter enn demokratiske ledere.

– Kan rett og slett antallet skyskrapere som bygges årlig, si noe om tilstanden til demokratiet globalt?

– Det er en interessant tanke, men så sterk og klar er sammenhengen ikke. Det er mye annet som påvirker skyskraperbygging også, og som endrer seg over tid. Det er nok tryggere å stole på mer tradisjonelle demokratimål.

Det er tilbakegangen i demokrati de siste årene som skaper overskrifter, så også i herværende artikkel. Carl Henrik Knutsen er imidlertid opptatt av å betone at det fins lyspunkter. 

– Det er mange som maler dommedagsscenarier med bred pensel. Jeg passer alltid på å si at hvis vi tar et langt tidsperspektiv, er tilbakegangen, iallfall foreløpig, ikke så stor. 

Det kommer litt an på hvordan man ser det. 

– Hvis man ser på antall innbyggere i demokratier, er nedgangen imidlertid større. Hvis vi ser på antall land, er det litt bedre. 

– Selv om vi ser en tilbakegang totalt sett, er det en demokratisk oppgang i visse land. Det er gjerne mellomstore og mindre land i Asia og Afrika, som Armenia, Gambia og Tunisia.  

Det er lett å overse i et mediebilde som legger vekt på konflikt og kriser, iallfall når framgangen skjer gradvis. 

– Hvis det ikke skjer ved folkelig revolusjon, syns det dessverre ikke så godt.