Europa rammet av klimasjokk, hungersnød – og virus

Det omtales som et klimasjokk. Vintrene var eksepsjonelt kalde og lange, snøen lå til juni selv langt sør i Europa. Verre var det vedvarende og voldsomme regnværet og de kjølige somrene – som gjorde at avlingene slo feil tre år på rad. Katastrofen var et faktum.

"Derfor døde folk, ikke så mye av sult og underernæring, som av at de reiste."

For nøyaktig 250 år siden, i årene 1770–1772, døde én million mennesker i Europa – i det som regnes som den siste store krisen i løpet av ‘Den lille istid’ (1300–1850) – nedkjølingen som trolig skyldtes vulkanutbrudd, endret solaktivitet og havstrømmer.

Epidemier herjet

En ulykke kommer som kjent, sjelden alene.

– Gjennom historien har ekstremvær og klimaendringer ofte gått sammen med epidemier, så også på 1770-tallet, konstaterer professor i klimahistorie Dominik Collet på Universitetet i Oslo.

Han har studert katastrofen og skrevet bok om den. Tyfus- og koppeepidemiene hadde et omfang og en dødelighet den gangen som vi knapt kan forestille oss i dag – selv med erfaringene vi har med koronaviruset.

Migrasjon frakter døden

Når klimaet blir tøffere, avlinger svikter og matmangel oppstår, kommer altså sykdommene. Det er nærliggende å tenke at naturen råder og menneskene kun er hjelpeløse ofre. Klimahistorikeren ser annerledes på det. Han har kommet til at de høye dødstallene først og fremst skyldtes menneskene selv og atferden deres.  

– Det som overrasket meg mest da jeg undersøkte krisen, var at – jo, klimaet var kaldt og vått og befolkningen sultet – men det ser ikke ut til å ha hatt noen direkte innvirkning på epidemiene og de skremmende dødstallene.

"Myndighetene forsøkte de samme tingene da som nå – som å få folk til å holde seg i hjemmene sine og forhindre dem i å reise."

Collet viser til at folk gjennom historien har flyttet mer på seg under klimakriser enn ellers. Sykdom, som under normale omstendigheter kanskje sprer seg i begrenset grad, har ganske andre ‘vekstvilkår’ under kriser.

– Når det er tomt for mat og ingen hjelp å få ett sted, søker folk naturlig nok til andre steder. Da sprer smitten seg. Fra by til by, fra ett område til et annet, over landegrenser. Derfor døde folk, ikke så mye av sult og underernæring, som av at de reiste. Så det er snakk om ‘sosiale sykdommer’.

Det var særlig til byene at folk søkte seg for å få arbeid og penger, eller mat, hjelp og lindring.

– Virus og bakterier spredte seg spesielt godt nettopp i byene, hvor de nyankomne ofte levde tett sammen og som regel under dårlige hygieniske forhold. I løpet av de tre kriseårene døde de aller fleste av epidemiske sykdommer – særlig tyfus, hvor sykdomsbakteriene ble overført via lus og lopper.

Selv om mye er ulikt, ser historikeren noen interessante paralleller til koronapandemien i dag.

– Myndighetene forsøkte de samme tingene da som nå – som å få folk til å holde seg i hjemmene sine og forhindre dem i å reise. Men det var minst like mislykket den gangen som det ofte er i dag, konstaterer han.

Startskudd for folkehelse

Collet minner om at samfunnene i det tidlige moderne Europa var preget av sterk sosial lagdeling og stor ulikhet.

– Når elitene på 1770-tallet var villige til å vedta sosiale ordninger som de trolig ellers ikke ville gått inn for, er det fordi de innser at sykdommene kan ramme alle – også dem selv, og at om en lar de fattige sulte, så vil de reise og spre sykdommen. Samfunn med stor ulikhet er ofte mindre i stand til å slå tilbake smitte enn samfunn med noen grad av likhet og sosiale ordninger.

Det er nettopp på 1770-tallet at de første stegene tas mot et offentlig helsetilbud i flere europeiske land. I krisesituasjonen som oppstod hadde pasientene ikke lenger penger til å betale med, og fra nå av får legene lønn fra det offentlige. Helsereform og velferdsordninger var nå mer i alles interesse enn tidligere.

Vaksineskepsis

Collet ser enda en parallell til i dag. På slutten av 1700-tallet var den første vaksinen mot kopper klar – med modifisert kukoppevirus. Men teknologien var ikke ny. Allerede på 1400-tallet ble koppemateriale – ikke fra ku, men fra syke mennesker – podet inn armen på friske.

På begynnelsen av 1700-tallet kom metoden i bruk også i Europa. Men dessverre var komplikasjoner og dødsfall vanlig, og metoden derfor svært omdiskutert.

– Usikkerheten folk følte på, likner til forveksling den mange føler i dag. Oppfatningen blant ‘folk flest’ var at en elite står bak og presser på for at de skal la seg vaksinere. Mange tvilte og var redde, og legene hadde derfor en stor jobb med å overbevise folk. Når noen høyprofilerte personer – som jarler og prinser – stod fram som gode eksempler og sa ja til vaksine, fulgte gjerne flere etter, forteller Collet, og viser til kurfyrsten av Sachsen, Fredrik August I.

På 1770-tallet var han en prominent talsperson for vaksinasjon, og ville motivere folk til å la seg vaksinere gjennom å dele ut kontanter og gullmedaljer – men med begrenset suksess.

– Vi ser noen av de samme problemene og løsningene med å få vaksinasjonsprogram etablert den gang som nå.

Klimahistorie

For to år siden ble Dominik Collet den første klimahistorikeren på UiO. Fagfeltet er nytt.

– Klimahistorie er en uvanlig og interessant måte å undersøke hvordan og i hvilken grad klima har påvirket samfunn og menneskenes liv gjennom historien, sier han. De førindustrielle jordbrukssamfunnene var spesielt sårbare for klimatiske variasjoner og naturkatastrofer – men de utviklet også mestringsstrategier som kan hjelpe oss til å ta de rette avgjørelsene i dag.

"... dataene vi historikere benytter oss av, ofte langt mer presise enn dataene til våre naturvitenskapelige kolleger ..."

Collet forteller at han samarbeider med klimatologer, som avdekker klimatiske forhold blant annet gjennom å studere fossiler, sedimentære bergarter, iskjerner og bredden på årringer i trestammer. Selv analyserer han historiske kilder, som dagbøker, brev og beretninger om uår og naturkatastrofer. 

– I motsetning til det vi kanskje tror, er dataene vi historikere benytter oss av, ofte langt mer presise enn dataene til våre naturvitenskapelige kolleger, som på sin side kan gå mye lenger tilbake i tid. Vi historikere kan fortelle eksakt at den dagen regnet det og den neste dagen var det sol, fordi folk skrev det ned. Når vi samarbeider, kan vi lage bedre rekonstruksjoner av hva som har skjedd enn det vi er i stand til hver for oss.