Kvinner som spredte kjønnssykdommer ble stuet vekk på øy under krigen

– Jenter som Solveig ble ikke sett på som ofre for den nazistiske politikken under krigen. Etter frigjøringen ble de i stedet internert på nytt, delvis uten lovlig grunn, og, i Solveigs tilfelle, sterilisert, forteller professor Knut Papendorf på institutt for Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO.

Solveig er ikke hennes ekte navn. Hun er anonymisert av forfatteren av boka «Bjørøya-pikene under krigen». Ikke av hensyn til hennes direkte etterkommere. De fins ikke på grunn av handlingene til den norske staten i 1946 da Solveig med tvang ble lagt på operasjonsbordet og gjort ufruktbar, men av hensyn til øvrig familie. 

Selv 75 år senere er det forbundet med skam å være i slekt med dem som var sammen med tyske soldater under krigen, de såkalte «tyskertøsene». Dette selv om regjeringen i 2018 kom med en uforbeholden unnskyldning til kvinnene som ble utstøtt og mishandlet etter krigen.

«Behandlingen disse kvinnene fikk, står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat. Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig», sa Erna Solberg den gangen. 

– I folkeoppfatningen hadde tyskerjentene sviktet landet ved å bryte isfronten mot fienden. Jentene mistet jobben, ble utstøtt fra samfunnet, fikk pryl eller ble skamklipt. 

Hittil ukjente Bjørøya

Knut Papendorf har skrevet om «tyskertøsene» i flere bøker, blant annet om behandlingen de fikk etter krigen. 

– Vi kan her snakke om et rettsoppgjør i utvidet forstand, rettet mot personer som egentlig ikke kunne gjøres strafferettslig ansvarlig. 

Det er forunderlig at denne delen av historien er fortiet

I sin nyeste bok avdekker Papendorf en nærmest ukjent del av norsk krigshistorie. Om Bjørøya i innsjøen Krøderen, der norske jenter ble stuet vekk fordi de hadde kjønnssykdommer og oftest hadde vært kjærester med eller hatt seksuell kontakt med tyske soldater. 

Under navnet «Arbeidshjem for kvinner med veneriske sykdommer» ble institusjonen opprettet sommeren 1944. 

– Formålet var å holde kvinner som ble sett på som en vedvarende smittefare, unna storsamfunnet, i særdeleshet tyske soldater. 

Vi vet ikke hvor mange kvinner som til sammen var innom Bjørøya, men kapasiteten til institusjonen var til enhver tid rundt 50 kvinner.

Hjemmet ble nevnt i noen avisartikler rett etter krigen, men siden glemt. «Det er på det rene at det var de verste tyskertøser i landet som flyttet inn» het det i Buskeruds blad 25. november 1948. 

Fordi historien om Bjørøya ble tildekt etter krigen, vet vi lite om den daglige driften. 

– Hva som egentlig skjedde der, har jeg ikke noe dokumentasjon på, bare hva som var planene. Arbeidshjemmet var tenkt å forbedre situasjonen for kvinnene gjennom arbeid, skolegang og helsetiltak, forteller Papendorf.

Etter krigen ble hjemmet på Bjørøya blant annet fremstilt som et bordell for tyskerne. Det ble ikke nevnt at det i realiteten var en interneringsleir drevet av norske myndigheter.

– Denne institusjonen eksisterer ikke i offentligheten. Det er forunderlig at denne delen av historien er fortiet, sier Papendorf. 

Razziaer mot restauranter

Solveig var 15 år da tyske soldater okkuperte Norge i 1940. Vi vet ikke detaljer om livet hennes. Det vi vet, er at hun fire år senere, mot slutten av krigen, var en av kvinnene som ble sendt til institusjonen Bjørøya. 

Årsaken var at hun mellom januar 1943 og juli 1944 hadde vært fem ganger på hudavdelingen på sykehuset på grunn av veneriske sykdommer. 

Okkupasjonsmyndighetene hadde nemlig bestemt at kvinner som kunne tenktes å smitte tyske soldater med kjønnssykdommer, måtte vekk fra byene. 

«Det er hertil fra de tyske myndigheter innkommet besveringer over, at det på restauranten Løwenbräu er en stab av gatepiker, som gjennom lengre tid har smittet et større antall tyske soldater med gonorre.», heter det i et offisielt notat. 

Okkupasjonsmakten iverksatte deretter en rekke razziaer mot restauranter og kafeer hvor de mistenkte at kvinner med kjønnssykdom oppholdt seg. Disse ble bragt til Oslo helseråd for undersøkelse, og straks tvangsinnlagt på Ullevål sykehus dersom de testet positivt.
Det nazifiserte norske politiet definerte mange av dem som prostituerte eller halvprostituerte, ofte på sviktende grunnlag. 

De fleste av dem hadde arbeid på samme sted som tyskere under krigen og var rett og slett blitt forelsket i soldatene, som i de fleste tilfeller også var unge mennesker kastet inn i begivenheter langt utenfor deres egen kontroll. 

– Sannheten er at de fleste var helt normale norske jenter som hadde blitt kjent med en tysker gjennom arbeidsplassen sin, forteller Papendorf.      

Kampen mot nazistyret

Det er mange ofre i denne historien. Solveig er bare ett av dem. Men det er også en helt. Edvard Gundersen var helseinspektør i Oslo under okkupasjonen og satte seg imot direktivene fra den nazifiserte ledelsen i byen. 

– Jeg fant denne ukjente hedersmannen da jeg gikk gjennom arkivene, forteller Papendorf. 

Som glemt helt fins det lite dokumentasjon på livet hans. Det Papendorf har funnet ut, forteller likevel om en byråkrat som iherdig sto opp for medisinske og rettslige prinsipper.

– Han kjempet særlig mot Oslo kriminalpoliti og var sterkt imot bruk av politiet i bekjempelsen av kjønnssykdommer. 

I et nazifisert regime krever det mye mot å stå imot. Ordrene kunne i prinsippet gå fra Hitler via Himmler til Terboven og til Quisling og videre til medisinaldirektøren. Hvem ville våge å gå imot deres ordre, eller stille spørsmål ved klokskapen i politikken de førte? 

Det torde Gundersen. 
– Politiet hadde den høyeste nazifiseringsgraden av alle myndighetene. Edvard Gundersen burde hatt status som motstandsmann for den innsatsen han gjorde ved å kjempe mot politimyndighetene, mener Papendorf. 
    Gundersen kalte kriminalpolitiets krav om å innføre preventiv kontroll på nytt, altså politidrevet kontroll av kjønnssykdommer, for panikkmotivert politikk. 

– Her presenterte han tunge historiske, kriminalstatistiske og medisinske argumenter mot effektiviteten av politidrevet kontroll av kjønnssykdommer. Dette gjør det også til en viktig stemme i kampen mot okkupasjonsmyndighetene. 

Vi vet ikke helt sikkert, men det kan være på grunn av Gundersens iherdige innsats at ikke enda flere norske kvinner ble tatt i razziaer. I hvert fall ble det ikke noe av politidrevet kontroll av kjønnssykdommer. Edvard Gundersen døde i starten av september 1945, under et halvt år etter at krigen var over i Norge.

Skurkene i historien

Vi har nå blitt kjent med offeret Solveig og helten Edvard Gundersen. Vi trenger også en skurk. De var det selvfølgelig mange av i denne perioden i norsk og internasjonal historie. I denne fortellingen kan vi likevel peke ut to menn som spilte den rollen: Nils Lassen Kaurin og Thorleif Østrem. 

Østrem var medisinaldirektør i Innenriksdepartementet, Kaurin var bestyrer på interneringsleiren på Bjørøya.

– De var begge nazister, men også nokså forskjellige. 
Østrem meldte seg inn i Nasjonal Samling allerede i 1933. Som medisinaldirektør var han i 1944 en ivrig pådriver for å opprette Bjørøya for «hurtigst å få internert de 60 farligste kvinner på Bjørøya».

– Under oppgjøret etter krigen var forsvarsstrategien hans å vise til at det var de tyske okkupasjonsmyndigheter som styrte alt, og hans handlingsmuligheter var nokså begrenset. Det høres litt merkelig ut når man er medisinaldirektør, men han hadde et poeng her. 

Etter krigen ble Østrem tiltalt etter straffeloven og landssvikloven. I 1948 ble han dømt til fire års tvangsarbeid. 

For Kaurins del er bildet mer nyansert. I et brev til Sosialrådmannen i Oslo beskrev Kaurin situasjonen for «tyskertøsene» slik: «Kjekke, ordentlige piker kommer til byen, og kommer i løpet av dager, uker eller måneder ut på et eller annet skråplan». 

Det var Kaurin som deretter utviklet konseptet med et arbeidshjem for disse pikene på Bjørøya og ledet det i perioden det eksisterte. 

Det er imidlertid tegn som tyder på at Kaurin ikke var den strenge bestyreren som det er lett å se for seg.

– Han ble for eksempel kritisert av medarbeiderne på Bjørøya for at han tok parti med tyskerjentene mot de ansatte.

Ettertiden så mildere på Kaurins handlinger under krigen enn Østrems. 

– Han fikk seks måneder i fengsel. Han satt bare et par måneder på grunn av trukket varetektsarrest. 

Solveig sterilisert etter krigen

Frigjøringen i mai 1945 var ingen frigjøring for Solveig, som på den tiden satt på institusjonen ledet av Nils Lassen Kaurin på Bjørøya. I stedet for at hun kunne feire maidagene som nordmenn flest, ble hun etter hvert flyttet til interneringsleiren på Hovedøya i Oslo.  

– Her ser vi et tydelig eksempel på at heller enn å se Bjørøya-pikene som ofre for et nazistisk regime, ble interneringen av dem – delvis uten lovhjemmel – videreført at den norske staten i etterkrigsårene, forteller Papendorf.  

Dette skjedde selv om naziloven om bekjempelse av kjønnssykdommer fra 1944 ikke lenger gjaldt etter frigjøringen.

På Hovedøya ble de internerte utsatt for intelligenstest. Denne viste at kun 9 av 310 undersøkte var gjennomsnittlig intelligente. 

– Det var beleilig for storsamfunnet å kunne stemple dem som hadde vært sammen med okkupanten, som åndssvake, i mange tilfeller med sykelig avvikende seksualdrift. 
Solveig ble testet to ganger, den ene gangen med en IQ på 67 som resultat, den andre gangen så lavt som 58. 

Legene hevdet derfor at Solveig hadde «særlig mangelfullt utviklede sjelsevner» og at det var fare for at hennes «sykelige sjelstilstand eller betydelig legemlig mangel vil bli overført til mulig avkom». 

De viste til loven som tillater tvangssterilisering av kvinner, hvor det blant annet heter at «På sinnsyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner kan seksualinngrep (sterilisering journ. anm) tillates (...) når det ikke er håp om helbredelse eller vesentlig bedring, og det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil bli i stand til ved eget arbeide å sørge for sig og avkom (...)». 

Dermed var vilkårene for sterilisering oppfylt. 

På bakgrunn av dette ble det sendt en «begjæring om seksualinngrep» i henhold til lov nr. 2 av 1. juni 1934. 

– Solveig ble utsatt for en nokså grotesk behandling. Fordi hun skulle steriliseres, måtte hun sitte internert uten hjemmel lenger enn de fleste. Det gjør uretten enda større.

Avdekkingen av hva som hendte med Bjørøya-pikene etter krigen, skremte professoren. 
– Det er særlig det at det ikke fantes lovlig grunn til å internere dem som ryster meg. De satt et helt år uten hjemmel. At det var mulig på den tiden, kaster lys over hvordan disse kvinnene ble betraktet. Deres rettigheter var ganske svake, for å si det mildt.

Vi vet ingenting om hvordan det gikk med Solveig etter at hun ble sterilisert med tvang i februar 1946.

– Det er helt stille om henne etter dette, sier Papendorf. 

En dobbeltmoralsk og rasistisk ideologi

Ifølge forfatteren er det overordnete temaet i boka «Bjørøya-pikene under krigen» verken andre verdenskrig eller behandlingen av tyskertøsene. 

– Det handler om samfunnets ønske om å kontrollere kvinners seksualitet, sier Knut Papendorf.  

I spørsmålet om kjønnssykdommer var samfunnets fokus utelukkende på kvinnene og den usedeligheten de skulle representere. 

– Kontrollperspektivet var preget av kvinnediskriminerende dobbeltmoral. I realiteten var hyppigheten av kjønnssykdommer høyere blant menn i mesteparten av mellomkrigstiden og krigen. Det er skremmende med dagens øyne å se på at kvinnene blir straffet, mens menn i stor grad går fri.

Her ser vi tydelig den undertrykkende kjønnsdobbeltmoralen og raseideologien som preget ikke bare Tyskland, men også Norge i mellomkrigstiden.

– Mye av det vi i dag gjenkjenner som rasisme, ble ansett som vitenskapelige sannheter eller teorier, sier Papendorf. 

I likhet med andre grupper ble «tyskertøsene» stigmatisert som mindreverdige, styrt av driftene, mindre intelligente og med mangelfullt utviklede sjelsevner. 

– Den utbredte oppfatning om at de burde steriliseres, er forskrekkende å se med dagens øyne. Men vi må se det fra deres perspektiv. Når kvinnene var definert som mindreverdige, var veien kortere dit.

Han er likevel overrasket over at noe av tankegodset bak Hitlers undertrykkelsesregime ble igjen i det norske samfunnet.

 – Det som med dagens øyne er vanskelig å forstå, er at kjønnsdobbeltmoralen og ideologiske ideer om rase- og slektshygiene levde videre i etterkrigs-Norge tross dens åpenbare, groteske misbruk i Det tredje riket, med hundretusenvis av uskyldige ofre.