Derfor holder de seg hjemme

Kalenderen viser mandag morgen og pjokken i fjerdeklasse har ikke kommet ned til frokost. Det er ikke første gang det skjer. Faktisk har niåringen vært flere dager hjemme enn på skolen de siste månedene. 

Forklaringen er vondt i magen, noen ganger hodepine. Foreldrene har tatt med gutten til lege. Det er ikke noe fysisk feil med ham. 

Det hjelper verken med kjeft eller empati – gutten makter ikke å slutte seg til rekkene av barn som hver dag trer inn i den obligatoriske institusjonen vi kaller barne- og ungdomsskolen.  

Den siste Ungdata-undersøkelsen viser at stadig flere unge har negative erfaringer med skolen. 

– Det blir satt for få grenser, og barna involveres i spørsmål langt over deres fatteevne.

– 87 prosent forteller at de trives i skolen. Det er ikke så verst, sier psykologiprofessor Ole Jacob Madsen ved Universitetet i Oslo. 

– Men samtidig er det 73 prosent som kjeder seg, og hele 25 prosent gruer seg til å gå på skolen hver dag. 

Klasserommet er for mange forbundet med en økende grad av ubehag, mistrivsel og manglende læring.

– Vi ser at mange av dagens barn og unge, ofte fra ressurssterke hjem, velger å vende ryggen til en skole som på grunnleggende nivå ser ut til å være bedre tilpasset dem som individer enn hva tilfellet var for 30 år siden, forteller Madsen i boka «Skolevegringsmysteriet», som han har skrevet sammen med arkitekt og forfatter Gaute Brochmann.

De som holder seg hjemme

For noen går det så langt at de aldri går ut av hjemmet. De har blitt det vi med et japansk låneord kaller hikikomorier – satt sammen av ordene ‘hiki’ og ‘komoru’ som begge betyr å trekke seg tilbake. 

– I Japan skjer tilbaketrekningen oftest i middelklassefamilier og oppover, typisk der foreldrene har høyere utdannelse. 

Ofte er de nærmeste menneskene rundt hikikomori-tilfellene personer som har utmerket seg og er hardtarbeidende og ærgjerrige. 

– Dette fører til økt trykk på personen som til slutt trekker seg tilbake. Når dette mønsteret først er etablert, vil disse personene så å si aldri bevege seg utenfor hjemmet, men sove om dagen og være aktive om natten. De unngår som regel sin egen familie og holder seg på sitt eget rom.

– Elever skal samarbeide, presentere ting for klassen og være synlige for medelevene. 

Kan hikikomori-fenomenet komme til Norge? Svaret er at det har det allerede. 

I Bærum har problemet blitt så omfattende at kommunen har opprettet et eget hikikomori-nettverk. På sine nettsider beskriver kommunen hikikomori som alvorlig, sosial tilbaketrekning.  

– Det er store forskjeller mellom det norske og det japanske samfunnet, særlig i prestasjonspress og størrelsen på velferdsstaten. 

Likevel gir det mening å skjele til landet der solen går opp når vi skal beskrive langvarig skolevegring og sosial isolasjon. 

– Hikikomori beskriver en mer dyptgripende vegringsatferd. Vi kan derfor ikke sette likhetstegn mellom hikikomori og skolevegring, men de har likhetstrekk.

Hvor mange skolevegrere som fins i landet, vet vi ikke. Men vi må anta at tallet er betydelig. Og økende. 

– Det finnes ikke noe nasjonalt register over dette. Men en kartlegging foretatt i 32 norske kommuner i 2018, viste at 3,7 prosent av elevene i grunnskolen hadde én måneds fravær eller mer, noe som tilsvarer 22 000 unge på landsbasis.

Flere helsesykepleiere rapporterer i disse dager om en markant økning av skolevegring, forsterket av koronapandemien, men også før den var det flere rundt om i kommunene som framhevet at fenomenet ble alt mer vanlig.

– Flere av våre informanter som jobber med dette, sier at deres klare inntrykk er at det har vært en økning over flere år, som også er tilfellet for Sverige og Danmark. Men som alltid med slike spørsmål kan man aldri helt utelukke at økningen skyldes at det er blitt mer oppmerksomhet om skolevegring i dag, og at det derfor var store mørketall før. 

Foreldre som curlingspillere

For to år siden ba Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) 150 000 foreldre beskrive hvordan de oppdrar barna sine. Direktoratet konkluderte med at den autoritære foreldrestilen som innebar lydighet, straff, kjeft og trusler, var på vikende front. 

– Samfunn, skole og foreldre tar i dag mer hensyn til det enkelte barnets rettigheter og følelser. 

Det er mye positivt i det, men vi må også være varsomme, mener Madsen.

– Det blir satt for få grenser, og barna involveres i spørsmål langt over deres fatteevne, sier Madsen og introduserer begrepet curlingforeldre. 

– Det viser til en oppdragerstil der foreldrene frenetisk koster ren barnets vei slik at de mest mulig friksjonsfritt kan skli gjennom livet. Resultatet er at de blir mindre motstandsdyktige mot ubehageligheter. 

Parallelt med at samfunnet viser økt aksept for unge menneskers individuelle problemer, blir også prestasjonene i større grad opp til hver enkelt elev. 

Madsen viser til de danske sosiologene Petersen og Kroghs bok «Præstationskultur» fra 2021. Mange elever oppgir at de betrakter medelevene ikke primært som «klassekamerater», men som «klassekonkurrenter». 

– Normen er nok fortsatt er «klassekamerat» både i Norge og i Danmark, men at et slikt begrep i det hele tatt dukker opp i intervjuer med sjette- og niendeklassinger, er betenkelig.

De danske forskerne peker på hvordan stadig flere områder i barns liv blitt knyttet til å forvalte en prestasjonsidentitet. 

– Petersen og Krogh beskriver dette som intet mindre enn et nytt grunnvilkår i unges liv.

Et alternativ til skolen

En del av prestasjonskulturen er å prestere foran andre. 

– Elever skal samarbeide, presentere ting for klassen og være synlige for medelevene. 

– I dag har barn og unge som tidligere valgte å holde ut en slitsom skolesituasjon, funnet en mulighet til å slippe unna.

Det er ikke lenger like lett å unnslippe de andres blikk ved å gjemme seg vekk under hettegenseren på bakerste rad.

– Flere forteller at det er ubehagelig å bli vurdert av medelevene og lærerne.

Sosial angst defineres blant annet som frykt «for sosiale situasjoner hvor vedkommende blir utsatt for andres blikk». 

– Og da sier det seg selv at skolen for mange ikke er det enkleste stedet å oppholde seg.

Tidligere fantes det ikke noe alternativ til å gå på skolen. 

– Men i dag har barn og unge som tidligere valgte å holde ut en slitsom skolesituasjon, funnet en mulighet til å slippe unna. Dette skjer gjennom økt forståelse og aksept fra samfunn, foreldre og skole. Og ved nye muligheter til sosial omgang med jevnaldrende gjennom dataspill og sosiale medier. 

Skolen har fått konkurranse fra virtuelle fellesskap, som kan tilby tilhørighet og som kan bli en konkurrent. 

– Dypest sett gjør teknologiutviklingen at du kan leve et helt liv hjemmefra.

Mener skolen er løsningen

Hvem har ansvaret for at gutten i fjerdeklasse ikke makter å gå på skolen?

– Det er et sammensatt bilde. Årsaken til skolevegring ligger delt mellom foreldre, skole, digitale plattformer og generelle samfunnsendringer. 

Forfatterne bak boka «Skolevegringsmysteriet» har ikke fasiten. Men én ting er de sikre på: 

– Skolen er løsningen. Vi har de barna og de foreldrene vi har – og vil alltid diskutere hvem som har mest «skyld» i at et barn blir skolevegrer. Faktum er at skolen er en særdeles viktig institusjon, der barn tilbringer mye tid. Derfor syns vi det er rimelig å forvente at skolen strekker seg lengst.