De fattige kvinnene hadde det verst i middelalderen

De rike kunne leie amme da de var unge, og pleierske da de ble gamle.

De fattige hadde ingen slike muligheter. 

–  Hardt fysisk arbeid, delaktighet i alle deler av husholdet, mer ensidig kosthold, mange og hyppige barnefødsler er trolig en del av forklaringen på at kvinner av lavere stand var lavere og hadde dårligere bentetthet enn de av høyere stand. Det forteller forsker Elin T. Brødholt på Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo.  

Sammen med kolleger har hun studert skjelettene fra over 300 mennesker som ble begravd på ulike gravplasser i Norge mellom år 750 og 1830. 

– Vi tror at vanlige kvinner i oppnådde en lavere bentetthet i ung alder og at dette kombinert med negative miljøforhold akkumulert i løpet av voksenlivet, har ført til økt bentap og tidligere utvikling av benskjørhet senere i livet.

De har gransket lengde og målt benmineraltetthet på knokler, da særlig på lårbenshalsen. Forskerne har hatt særlig fokus på fem gravplasser fra middelalder med ulik sosioøkonomisk status.

De ammet lenger enn i dag. Det var en stor påkjenning. 

– Olavsklosteret og Mariakirken i Oslo var gravplasser for mennesker med høy status. Der finner vi større bentetthet og kroppslengder enn i Clemenskirken i Oslo, Prestgardskyrkja i Innlandet og domkirka på Hamar, der vanlige folk ble gravlagt. 

Påkjenning å være mor

Det ligger selvfølgelig mennesker av begge kjønn under torva. Noe av grunnen til at Brødholt og kollegene fokuserer på kvinner, er at de oppdaget at forskjellene er større mellom kvinner enn mellom menn.

– Kvinner varierer mer i både bentetthet og kroppslengde enn det mennene gjør. Særlig det siste, forteller Brødholt. 

En forklaring kan være at det var en stor påkjenning å få barn i tidligere tider. Kvinnene fikk mange barn tidlig i livet uten at alle hadde tilgang til den samme varierte ernæringen i et moderne samfunn.  

– De ammet også lenger enn i dag. Det var en stor påkjenning. De med høy status kunne betale noen for å ta vare på seg på eldre dager, og hadde langt bedre tilgang til det vi i dag ville kalle helsehjelp. Kvinner av lav status var i større grad en belastning for familien sin når de ikke lenger var arbeidsføre.

I middelalderen ble skjelettet svekket på en annen måte enn i dag. 

– Kvinnene i våre to statusgrupper mistet benmasse på veldig ulike måter gjennom livet. Høystatuskvinner viser et distinkt, tidlig bentap etterfulgt av en økning i benmineraltetthet (BMD) senere i livet, mens kvinner i sognebefolkningen viser et likt, ikke distinkt bentap både tidlig og sent i livet.

Osteoporose var utbredt

Kvinnene det handler om, ante ingenting om det, men mange hundre år senere skulle bentapet de opplevde, få navnene osteopeni og osteoporose. 

Osteopeni er en tilstand med for lite benvev – og er forstadiet til osteoporose. Det er en naturlig del av aldringen. Osteoporose er det vi lekfolk kaller benskjørhet. Både osteopeni og osteoporose er i dag mest vanlig hos kvinner etter overgangsalderen. Årsakene er vanligvis hormonforandringer, mindre fysisk aktivitet, alkoholbruk, D-vitaminmangel, lav kroppsvekt, røyking og medisinbruk.

De som ikke oppnådde sin maksimale bentetthet i ung alder, ville lide for det senere i livet.

I middelalderen forteller forekomsten av disse tilstandene oss noe om sosial status. Kvinner i sognebefolkningen hadde en signifikant høyere forekomst av osteopeni og osteoporose. 

– Risikoen for sykdom – altså osteopeni eller osteoporose – i denne gruppa var hele 53 prosent. Tilsvarende var tallet for høystatusgruppa 16 prosent. 

Bentetthet i ung alder avgjørende

Vi mennesker oppnår vår maksimale bentetthet ved overgangen til voksenlivet. 

– Denne er primært genetisk styrt, men det finnes en rekke risikofaktorer forbundet med en mindre optimal livsstil som kan resultere i redusert benmineraltetthet og styrke i voksenlivet. 

I middelalderen var det langt fra gitt at alle oppnådde sitt potensial for maksimal bentetthet. De som måtte arbeide på gården fra ung alder, fikk barn i ung alder og generelt hadde lavere levestandard, kom dårlig ut. 

– Høystatuskvinner har syv prosent høyere maksimal bentetthet en kvinnene i sognebefolkningen, det er en betydelig forskjell.  

De som ikke oppnådde sin maksimale bentetthet i ung alder, ville lide for det senere i livet. 

– Det fins en studie på levende mennesker i dag, som indikerer at hvis du oppnår ti prosent lavere bentetthet under oppveksten, så får du benskjørhet 13 år tidligere enn hvis du oppnådde din maksimale bentetthet.

Studier har vist at mengden du oppnår tidligere i livet, er viktigere enn tidspunktet for når du kommer i overgangsalderen, og i hvilken hastighet du mister ben. 

– Studier har vist at dersom et barn vokser opp i fattigdom, så er risikoen for sykdom og død i voksen alder større. Da hjelper det ikke at de senere i livet får mer gunstige vilkår. 

Lavstatus å være solbrun

Klasseforskjellene var store i middelalderen. Opp mot 15 prosent av befolkningen i Norge kan i perioder ha vært treller. Dødeligheten var høy, og du kunne regne deg som heldig hvis du oppnådde nådde opp mot femti år. 

Trellene gjorde det tyngste arbeidet og spiste den dårligste maten. 
Men på ett område var det likevel en fordel å være fattig – de jobbet mye utendørs og fikk dermed sol på kroppen. Ifølge eddadiktet Rígsþula hadde fattigfolk lut rygg, kroket nese og solbrente armer. 

– Blant høystatuskvinner var det mote å være blek i huden. Å være brun ble sett på som noe bondsk. Lite sol førte til lavere nivå av D-vitamin, som påvirket bentettheten negativt. 

Det veier likevel ikke opp for de fattiges vanskeligere kår. 

– Summa summarum er det de med lavere status som kommer dårligst ut. 

Høye mennesker foretrukket

Det var ikke lett å bevege seg fra fattig til rik, sånn som man kan gjøre i dag. Men høye og sterke bondesønner kunne oppnå høyere status ved å gå inn i hirden. 

Forskjellen i høyde mellom fattige og rike er betydelig. 

– Vi finner at den er litt over fem centimeter i snitt, sier Brødholt, som på forskervis likevel tar sine forbehold. 

Høye menn ble oppfattet som mer attraktive, da som nå.

– Vi kan ikke utelukke at det fantes en ukjent miljøpåvirkning hos dem med lavere status, men vi finner ingen indikatorer det. 

Middelaldermenneskene var ikke så forskjellige fra oss. 

– Vi tror kroppslengden hos dem med høy sosial status er en refleksjon av genetisk og epigenetisk seleksjon, den reflekterer sannsynligvis en favorisering av høye menn i denne gruppen. 

Vi vet at det fins en klar, positiv sammenheng mellom kroppslengde og sosial status. 

– Høye menn ble oppfattet som mer attraktive, da som nå. Dette har direkte påvirket kroppslengden til kvinner av høy status og dermed forsterket påvirkningen av seleksjonen. 

Verdifull, sosial indikator

Både kostholdet og livsstilen til høystatuskvinner viser at de hadde gunstige levevilkår. 

– Det har hjulpet dem å hente seg inn etter barnefødsler, de har hatt hjelp gjennom livet, en mer variert diett, med større innslag av kjøtt og fersk mat. Selv om høy, sosial status ikke alltid var ensbetydende med god benhelse, kan tyder våre funn på at høy status i middelalderen resulterte i mindre benskjørhet. 

Det ble ikke skrevet i historiebøkene om menneskene på Brødholts gravplasser. Det er knoklene som må fortelle hva som skjedde.

– Det gjør det vanskelig å konkludere sikkert om mekanismene bak forskjellene vi ser. Det vi imidlertid kan slå fast, er at bentettheten på lårbenet er en verdifull indikator på sosial status.