Har funnet hundrevis av sammenraste steinbreer i Norge

De siste årene har forskere ved UiO kartlagt hundrevis av steinbreer i Norge. I motsetning til isbreer består steinbreer av store mengder løsmasser av stein, grus og sandkorn. Inni all løsmassen er det mange små hulrom. Der har vannet i sin tid trengt inn og blitt frosset til is. Og det er nettopp isen som binder all løsmassen sammen. Isen fungerer med andre ord som en form for brelim.

Selv om is kan virke hard som stein, er all is tøyelig. Det forklarer hvorfor både isbreer og steinbreer siger sakte nedover fjellsider. Når det blir varmere, blir isen mykere. Da vil steinbreene, akkurat som isbreene, bevege seg enda raskere. Og når all isen er tint, er det ikke lenger noe som binder løsmassene i hop. Dermed raser steinbreene sammen. Restene av dem blir liggende igjen som svære slagghauger.

Permafrost

– Steinbreer kan bare dannes i områder med permafrost, forklarer førstelektor Karianne Staalesen Lilleøren på Institutt for geofag. Hun er naturgeograf og forsker på permafrost.

Permafrost er de områdene i bakken som holder seg under null grader i minst to år. Store områder av landjorda er påvirket av permafrost. I Sør-Norge er det permafrost fra 1600-1700 høydemeter og oppover. Grensen synker jo lenger nord vi kommer.

 – I Nord-Norge er grensen mellom 600 og 800 meter, men det kommer selvsagt an på terreng, mengden sol og skygge og hva slags stein fjellet består av.

Ettersom brorparten av permafrosten befinner seg under bakken, er det ofte vanskelig å observere permafrost. Steinbreer er et godt synlig unntak. De kan sees med det blotte øye.

De fleste har smeltet

I dag er de fleste av landets steinbreer inaktive. Det betyr at all isen er smeltet og at de har sluttet å bevege seg. Men det finnes også aktive steinbreer i Norge. Det er de steinbreene som fortsatt inneholder is.

Steinbreer er ingen ny oppdagelse. Geologene kjenner til mange av dem. Noen av de mest kjente fins i fjellområdene Lyngen, Rondane og Jotunheimen.

Det nye er at Lilleøren har funnet en rekke steinbreer helt nede på havnivå, langt unna de områdene der geologene har forestilt seg at de kunne være.

Mange av dem er funnet langs Finnmarkskysten. Et par av dem er funnet i fjellsider både på og rett sør for Nordkinnhalvøya, et par mil sør for Mehamn.

– Disse er landets lettest tilgjengelige steinbreer. Vi har vært der flere somre på feltarbeid.

Lilleøren sporer opp steinbreer ved å lete etter visse geologiske formasjoner fra flyfoto. Denne informasjonen kobler hun med satellittovervåking av sakte bevegelser i terrenget. For å finne ut av hva breene består av og om de fortsatt er limt sammen med is, drar hun på felt og bruker ulike teknikker som seismiske målinger, infrarødt kamera og en spesiell metode som måler elektrisk motstand.

– Vi er ganske sikre på at det er permafrost i noen av breene langs Finnmarkskysten, men vi kan ennå ikke bevise dette.

900 ukjente steinbreer

Masterstudenten hennes, Harald Wathne Hestad, har laget en statistisk modell som kan beregne hvor steinbreene teoretisk sett kan finnes.

Sammen har de kartlagt 900 ukjente steinbreer på fastlandet. De nyeste oppdagelsene er steinbreer i Brattvåg nord for Ålesund, Værøy i Lofoten og på de ytre øyene i Troms.

– Noen av dem ble inaktive allerede for flere tusen år siden. Det er et tydelig klimasignal. Inaktive breer betyr at klimaet var annerledes før i tiden. Når vi ser steinbreer, vet vi at det har vært permafrost der. Ellers hadde de ikke eksistert.

Svalbard

Hvordan det har gått med de mange steinbreene i Norge, kan si noe om hvordan fremtiden blir for steinbreene på Svalbard. Klimafremskrivingene viser at temperaturen på Svalbard vil øke med seks til sju grader de neste hundre årene.

– Ting skjer nå veldig fort på Svalbard. Permafrosten fungerer som et lim i landskapet, uansett om vi snakker om steinbreer eller fjell. Når permafrosten tiner, vil det aktive laget i steinbreene smelte. Da vil også de dypere områdene i fjellet tine. Faren vil da være til stede for at nye fjellpartier og skråninger med løsmasser raser ut. Denne prosessen er selvforsterkende. Jeg vet ikke om jeg ville ha bodd i Longyearbyen. I hvert fall ikke om sommeren. Der kan det bli ubehagelig, poengterer Karianne Staalesen Lilleøren, som for noen måneder siden fikk undervisningsprisen som beste foreleser på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.