De færreste lykkes med kommersialisering av forskningen sin

– Innovasjon er et viktig samfunnsoppdrag for universitetet. Vi skal bidra til at det vi investerer i forskning og utdanning og den kunnskapen vi skaper her på universitetet, kan føre til nye bedrifter og nye arbeidsplasser, poengterer Per Morten Sandset, viserektor for forskning og innovasjon ved UiO.

Ikke alle forskere klarer de mange bøygene som skal forseres for å kommersialisere forskningen sin.

– Det er mange idéer som slukner før de blir til bedrifter. Hvor mange det dreier seg om, er umulig å svare på, påpeker professor Magnus Gulbrandsen på Senter for teknologi, innovasjon og kultur. Han er en av universitetets fremste eksperter på innovasjon ved UiO.

Ett av problemene er at ikke alle forskere ser hvilke muligheter som finnes.

– Innovasjon starter ofte med et behov der ute i samfunnet. Ofte vet ikke forskeren hva behovet er.

Mange nyetablerte bedrifter ender derfor opp med å drive med noe helt annet enn det som var den opprinnelige idéen, slår Magnus Gulbrandsen fast.

Direktør Ole Kristian Hjelstuen i Inven2, innovasjonsselskapet til UiO og OUS, er enig.

– Det er mange forskere som synes det er vanskelig å se innovasjonsmulighetene i forskningen sin, poengterer han.

Hinderløpet

Dette er den ene bøygen. Den andre bøygen er hvor mye forskeren bør involvere seg i selskapet.

– Noen føler at de er ferdige når de har meldt inn ideen sin, men noen ganger kan det være viktig å ha med forskeren videre, forteller Magnus Gulbrandsen.

Den tredje bøygen er enda større.

– Det kan være kjempedyrt å starte en bedrift. Investorer må ha tro på prosjektet.

Selv om forskeren klarer å skaffe kapital, er det fortsatt skjær i sjøen.

– Vil noen kjøpe produktet? Er produktet for dyrt å produsere? Finnes det nok pasienter eller nok kunder til at produksjonen blir lønnsom? Jeg er sikker på at noen faller fra her også, forteller Magnus Gulbrandsen.

– Hender det at forskere får et brutalt møte med virkeligheten når de skal kommersialisere forskningen sin?

– Ja absolutt, jeg hører historier om det, bekrefter Per Morten Sandset.

– Du har noe som kalles for dødens dal. En potensielt interessant innovasjon kan være vanskelig å skalere opp. Mange ting kan gå galt. Man får ikke den kapitalen som er nødvendig. Jeg kjenner til en forsker som pantsatte både hus og bil for å få penger til å gjennomføre ideen sin. Det gikk bra. Men det er nok noen som har mistet hus og bil på dette.

Selv om det går galt, mener han at forskeren ikke må la være å prøve igjen.

– I USA verdsettes det at en gründer har noen mislykkete forsøk bak seg. Det betyr at personen er villig til å ta risiko. I Norge er holdningen en annen. Hvis du har mislyktes, er du ute. Men innen innovasjon er det mye prøving og feiling. Det kan være at du mislykkes tre ganger før du får til en vellykket innovasjon, sier Per Morten Sandset.

Ikke modent nok

Magnus Gulbrandsen ønsker likevel å presisere:

– Det er ikke sikkert innovasjonen stopper opp fordi idéen er dårlig. Kanskje forskeren har gått for tidlig i gang, at idéen ikke har vært moden nok eller at han oppdager at ting som skulle virke, likevel ikke virker. Det er helt normalt.

– Hvor mange lykkes? Én av hundre?

– Én av hundre høres ut som et politisk statement. Hva teller du? Teller du alle dem som melder inn idéene sine, eller teller du bare de idéene som er blitt tatt inn kommersielt? spør Magnus Gulbrandsen.

Inven2-direktøren, Ole Kristian Hjelstuen, mener andelen kan stemme innen livsvitenskap.

– Det er ganske sjeldent at oppdagelser av nye medisinske virkestoffer kommer så langt som til kliniske studier. Sannsynligheten for å nå markedet med et nytt legemiddel fra en preklinisk fase, er bare én av 100, påpeker han.

Fallgruvene

Mye kan skjære seg underveis.

– Hvis molekylet ikke virker eller hvis man ikke klarer å frakte molekylet til det syke stedet i kroppen, kan det hele stoppe opp.

Den dagen legemiddelet blir testet ut i kliniske studier, øker sannsynligheten drastisk for å komme i mål. Likevel er det bare fåtallet som lykkes.

– Når forskeren går inn i kliniske studier i fase 1, der medisinen blir testet ut på friske frivillige - for å sjekke at den er trygg-– er sjansen én av ti for at de når markedet.

I fase 2 er den gjenværende risikoen mindre. Her testes medisinen på de sykeste av de syke pasientene.

– Her er suksessraten for å nå markedet én av sju.

I fase 3 blir virkestoffet testet ut på en normal befolkning av syke. Her er sannsynligheten for suksess tre av fem.

– Dette er den mest kostbare fasen og krever som oftest partnerskap med et stort selskap, poengterer Ole Kristian Hjelstuen, som ved siden av sitt virke som direktør for Inven2 også er professor i farmasi.

I læreboken «Samfunnsfarmasi» oppsummerer Hjelstuen utfordringene på denne måten: «For legemiddelutvikling sies det at av 10 000 ideer blir 1000 vurdert som gode, 100 blir til prosjekter, 10 av prosjektene starter klinisk utprøving og ett produkt når markedet.»

Magnus Gulbrandsen mener det er vanskelig å si hva det vil si å lykkes. Et eksempel fra åttitallet på en stor kunnskapsbedrift som knakk nakken, var Norsk Data. På det meste var de et par tusen ansatte. Etter hvert gikk de konkurs.

– Det er likevel feil å bruke ordet fiasko. Norsk Data var en suksessbedrift frem til de ikke var der lenger. De ansatte tok med seg det de hadde lært i Norsk Data. Noen av dem dannet nye bedrifter, sier Magnus Gulbrandsen.

Mer gründervilje

Hvis forskere ønsker å kommersialisere forskningen sin i dag, må de gå via Inven2, som altså er innovasjonssenteret til både UiO og OUS. Inntektene fra selskapene skal tredeles: én tredjedel til Inven2, én tredjedel til universitetet og én tredjedel til forskerne.

– Vi ønsker å endre på dette. Det er viktigere at ideene blir til bedrifter og arbeidsplasser enn å skape mye inntekter for universitetet, sier Per Morten Sandset.

Han ønsker at studentene skal undervises mer om innovasjon.

– Vi ser nå et skifte hos studentene. De ønsker å utnytte utdanningen på en litt annen måte enn tidligere.

Sandset kaller det et paradigmeskifte.

– Vi ser at mange unge forskere vil bruke full tid på å etablere et firma. Slikt var det ikke før i tiden, forteller Sandset.

UiO versus NTNU

Et av de store spørsmålene som mange lurer på, er hvem som leverer mest innovasjon, NTNU eller UiO.

– Slike sammenligninger er dustete. Det er små forskjeller mellom norske universiteter i hvor engasjerte de ansatte er i innovasjon. Noen av forskjellene kan forklares med den faglige profilen. UiO har i liten grad bygd opp teknologisk forskning, som kanskje enklest fører til nye bedrifter, påpeker Magnus Gulbrandsen.

Per Morten Sandset minner om at UiO gjør det godt på Reuters ranking over de 100 mest innovative universitetene i Europa.

– Selv om vi i rektoratet ikke er så glade i rangeringer, er vi fornøyd med å komme høyt opp. Vi er nesten det eneste norske universitetet på innovasjonsrankinger. Man tenker gjerne at det er NTNU som utmerker seg bra på dette området, men UiO gjør det også bra.

Han mener likevel at det er stor forskjell på UiO og NTNU.

– NTNU er flinke på anvendelser, men ikke like store på grunnleggende forskning. De er mer opptatt av det praktiske. Her kan UiO bli flinkere. Vi er nå i ferd med å bygge en kultur på UiO der lederne våre skal være mer involvert i det å kommersialisere, forteller Sandset.

Direktør Christine Wergeland Sørbye i Oslo Science City mener det er feil å snakke om drakamp mellom UiO og NTNU.

– Det handler om å bygge landslaget slik at vi lykkes som nasjon, poengterer hun.

Utenlandske oppkjøp

Et eksempel på innovasjon fra UiO som har ført til mange arbeidsplasser, er det børsnoterte vaksineselskapet Algeta, som ble kjøpt opp av det tyske selskapet Bayer.

– De fleste slike selskaper blir kjøpt opp av internasjonale selskaper. Faren er da stor for at innovasjonen forsvinner ut av Norge. Det gjelder spesielt innen livsvitenskap, advarer Per Morten Sandset.

Ole Kristian Hjelstuen mener forklaringen er logisk.

– Det kan koste opptil én milliard kroner å gjennomføre fase 3 i en klinisk utprøving. Det kan bli for dyrt for norske investorer, sier han.

Når investorene kommer på banen, synker naturlig nok eierandelen til forskerne. Hjelstuen synes ikke det er et problem.

– Det er viktigere å ha en liten del av en stor kake som er verdt mye, enn en stor del av en kake som er verdt lite, sier Hjelstuen.

– Hvor mange arbeidsplasser har innovasjoner ved UiO skapt?

 – Det er veldig vanskelig å måle, sier Per Morten Sandset.

Han legger til at den tiden det tar å kommersialisere forskningsresultater, varierer sterkt mellom fagfelt. Mens IT-innovasjoner kan komme raskt på markedet, kan det ta svært lang tid å utvikle nye medisiner.

Et eksempel han trekker frem, er noe som kalles for monoklonale antistoffer. Disse antistoffene brukes i immunterapi i behandling av både kreft og reumatiske sykdommer.

– Tidsløpet har vært ekstremt langt. Her har det tatt 40 år fra forskning til anvendelse, sier Sandset.

Samfunnsnyttig

Da Apollon startet arbeidet med denne temautgaven, var planen å kalle den for «Innovasjon». Her fikk Apollon kritikk.

– Det å definere innovasjon som å skape nye bedrifter er en svært snever definisjon. Det fins også mange andre måter forskning kan komme til nytte i samfunnet, poengterer Magnus Gulbrandsen.

Han sier innovasjon også handler om å overføre kunnskap til sykehus og andre offentlige institusjoner. Et eksempel kan være en forsker som har kommet frem til hva som er best for å få i gang ammingen av nyfødte barn. Kanskje er det viktig at far kommer på sykehuset og gjør mor tryggere? Kanskje skal barnet ligge i armkroken til mor på en bestemt måte?

– Selv om denne innovasjonen kanskje ikke kan – eller bør – kommersialiseres, er det likevel viktig for samfunnet å ta denne kunnskapen i bruk, mener Magnus Gulbrandsen.

Per Morten Sandset er enig i at innovasjon er langt mer enn det å starte en bedrift.

– Folk tenker at innovasjon er bedrifter, men løsninger som er viktige for det fremtidige samfunnet, er enda viktigere enn kommersialisering. Innovasjon handler også om gode løsninger i samfunnet. Et eksempel på en meget stor innovasjon er utdanningsprogrammet for religiøse ledere på Det teologiske fakultet.

Et annet innovasjonseksempel er skattefradragsordningen Skattefunn, som er utviklet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe på Økonomisk institutt på Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

– Innsatsen for å designe Skattefunn har vært fundamentalt viktig for samfunnet, påpeker Sandset.

For at det ikke skal avstedkomme en klagestorm fra Øvre Blindern, har Apollon endret navn på temaet fra «Innovasjon» til «Fra forskning til næringsliv», ettersom alle reportasjene i denne temautgaven ene og alene handler om kommersialisering av forskning.

Umodne idéer

Inven2 har allerede i en årrekke tatt seg av innovasjoner ved UiO. De tar seg av idé[1]ene som er modne nok til kommersialisering.

For å få fortgang i innovasjonene opprettet UiO i fjor Veksthuset for verdiskaping.

– Vi skal hjelpe forskere med umodne idéer i en tidlig fase og lære dem opp i innovasjon, forteller professor Hilde Nebb, innovasjonsdirektøren i Veksthuset.

En av de mange fallgruvene er å publisere forskningen før rettighetene er sikret.

– Det kan ødelegge patentmulighetene. Hvis forskerne kommer tidlig til oss, kan vi vurdere om resultatene skal publiseres eller patenteres først. Vi har ikke hatt kultur for å tenke på dette før. Når du har en idé, skal du vite hvordan du skal ta den videre. Vi skal endre kulturen på UiO og lære studenter og forskere om innovasjon og entreprenørskap, lover Hilde Nebb.

Hun åpner også opp for at næringslivet skal kunne samarbeide med forskere om å gjøre eksperimenter.

– Bayer har betalt en PET-CT-skanner i dyrestallen på Det medisinske fakultet for å kunne gjennomføre ulike dyrestudier og teste ut radioaktive stoffer, forteller Hilde Nebb.

Det koster å drive med innovasjon. For å få støtte til såkalte «umodne idéer» kan den enkelte forsker få 50 000 til 200 000 kroner i såkalte såkornpenger. I fjor delte Veksthuset ut tre millioner kroner. Forskerne kan også få mentorer fra næringslivet.

For seks år siden, i 2017, startet Hilde Nebb Helseinnovatørskolen. Så langt har 300 forskere vært innom. En tredjedel av dem som svarte på spørreundersøkelsen deres i etterhånd, var i gang med å starte en bedrift.

– Ikke alle forskere passer til dette, men målet er at alle som har vært igjennom Helseinnovatørskolen, skal ha kunnskap nok til å bli entreprenør.

Veksthuset har også hatt tett kontakt med studentforeningene for både medisinsk og farmasøytisk innovasjon. For å få næringslivet til å ansette flere studenter i sommerjobb, har Veksthuset betalt halvparten av lønnen.

Tauer inn næringslivet

For å knytte tett kontakt mellom forskere, offentlig sektor, næringsliv og investorer, er UiO også sterkt involvert i Oslo Science City, landets første innovasjonsdistrikt, som dekker det geografiske området mellom Majorstua, Blindern, Ullevål, Gaustad og Radiumhospitalet.

– Dette er Norges mest kunnskapstette område, med stort potensial for innovasjon og nye arbeidsplasser, forteller direktør Christine Wergeland Sørbye i Oslo Science City.

Bredden er stor. Her snakker hun om innovasjon fra så ulike felt som demokrati og digitalisering til energi og miljø. Og selvsagt helse.

– Bortimot sytti prosent av all medisinsk forskning i landet foregår i Oslo Science City. Den kommende livsvitenskapsbygningen til universitetet, som bygges bare et steinkast fra det planlagte sykehuset, kan bli en kraftig stimulans for den nye helsenæringen i Norge, poengterer Christine Wergeland Sørbye.

Et annet eksempel er de mange mulighetene for norsk innovasjon i mikroelektronikkens verden.

– Denne teknologien er superaktuell, ikke minst i lys av European Chips Act, som handler om at EU skal bli selvforsynt med mikro- og sensorteknologi.

Markedet er enormt. Globalt ble det solgt tusen milliarder mikrochips i 2020. European Chips Act spår at markedet vil dobles innen 2030.

– I Norge har vi fremragende kompetanse på sensorteknologi.

Oslo Science City arrangerte derfor «Sensor Decade» i 2022.

– Her fikk fremragende forskere muligheten til kontakt med 50 bedrifter, slik som Tomra og Kongsberg. Mange investorer kom for å lete etter nye investeringsmuligheter. Forskningsrådet og Innovasjon Norge ble med. Og vi arrangerte landsomfattende studentkonkurranser. Allerede i dag ser vi at Startuplab (Inkubator for teknologiske innovasjoner i Forskningsparken) retter seg mer mot sensorteknologi, konstaterer Wergeland Sørbye.

Satsing i utlandet

Gründerselskapet Elliptic Labs – som du kan lese om i denne temautgaven – er et selskap som satser på ultralyd. De har i dag salgskontorer i Japan. De færreste har kommet så langt.

Marianne Støren Berg er den stedlige representanten i Japan for Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Kunnskapsdepartementet.

– Japan er den tredje største økonomien i verd en. De er spesielt interessert i høyteknologi. Sånn sett er det gode muligheter, men det er likevel ikke lett å nå frem, påpeker hun.

Et av de mange hindrene er språkutfordringene.

– Mange i industrien kan ikke engelsk. Og de som forstår engelsk, føler seg usikre i engelsk muntlig. Dette er ikke rocket science.

Det viktigste rådet hennes er at forskeren må sette seg inn i den japanske kulturen.

– Her er i Norge er vi uformelle. Vi tar gjerne ting på sparket.

Slik er det ikke i Japan.

– I Japan kommer du ikke uforberedt. Du skal være ydmyk og lyttende og ikke tro at det er noen quick fix. Send presentasjonen på forhånd og vær forberedt til møtet. I Japan er det viktig å bygge relasjoner. Og du må bygge opp tillit før du får til noe, understreker Marianne Støren Berg.

Det er dessuten viktig å huske på både visittkort, bukking og gaver.

– Det japanske samfunnet er formelt og hierarkisk. Du må for all del ikke ringe topplederen. Alt må gå den riktige veien innad i organisasjonen. I Norge kan vi sende en tekstmelding rett til universitetsrektor. Sånn gjøres det ikke i Japan. Det som kanskje overrasker mange av oss, er at ting tar tid i Japan.

– Det er vanskelig for oss utenforstående å si når japanere er modne til å ta en beslutning.

Hun poengterer at Japan ikke er det første markedet du bør prøve deg på.

– Det er ingen vits i å komme til Japan før du har fått det til i Norge eller Europa.

Marianne Støren Berg anbefaler at forskeren samarbeider med japanske forskningsmiljøer som allerede har kontakt med industrien.

– Japanere vil helst kjøpe av sine egne. Hvis du har gode relasjoner i Japan, skulle det være gode muligheter.