Lyser opp og angriper kreften innenifra

Svært mange kreftpasienter over hele verden kan takke professor emeritus Johan Moan for at de ble kvitt hudkreften sin uten kirurgisk inngrep. Den mer enn tjuefem år gamle oppfinnelsen føles såre enkel: En spesialkrem smøres på huden. Noen timer senere belyses huden med rødt lys. Så dør alle kreftcellene. Voila!

Dette var trolig den første medisinen som er blitt laget og kommersialisert i Norge, poengterte Johan Moan da han ble portrettintervjuet av Apollon i 2005, med tittelen «Lysmesteren».

Oppfinnelsen hans ble grunnlaget for det norske legemiddelfirmaet PhotoCure, som i dag holder til på Skøyen i Oslo, Princeton i USA og Düsseldorf i Tyskland.

Selv om Johan Moan nærmer seg åtti, har han fortsatt kontor på Radiumhospitalet i Oslo.

Ved siden av ham forsker to av hans tidligere stipendiater for tretti år siden, Quin Peng og Petras Juzenas, på hvordan det er mulig å bruke lys, altså fotodynamisk behandling, til å behandle visse former for autoimmune sykdommer. Ett eksempel er Crohns sykdom som går hardt utover tarmen.

Løsningen deres er å ta blod fra pasienten, behandle det i spesielle maskiner med blant annet lys og sende blodet tilbake i pasienten. De er allerede kommet i gang med kliniske forsøk på både St. Olavs hospital i Trondheim og Akershus universitetssykehus (Ahus) i Lørenskog.

– De kliniske studiene viser lovende resultater uten bivirkninger, men det er fortsatt et stykke igjen til å kunne kommersialisere denne type lysbehandling mot autoimmune sykdommer, påpeker Petras Juzenas.

Prostatakreft med spredning

Forsker Asta Juzeniene tok også doktorgraden hos Johan Moan for tretti år siden. Hun jobber med radioaktiv medisin mot kreft. Eller for å bruke et litt mer presist begrep fra den medisinske verden: Radionuklid-terapi. Denne behandlingen går ut på å koble et radioaktivt stoff på et målrettet molekyl som finner frem til svulsten. Der tar det radioaktive stoffet livet av kreftcellene.

– Denne behandlingen brukes i dag på alvorlig prostatakreft, poengterer Asta Juzeniene.

 Den store utfordringen med radioaktive legemidler er at slike legemidler er ferskvare. Halveringstiden, altså den tiden det tar før halvparten av det radioaktive stoffet er brutt ned til et annet stoff, må være på et visst antall timer. Dette er en delikat balanse. Hvis halveringstiden er for kort, rekker ikke pasienten å få nytte av medisinen før virkestoffet er borte. Hvis halveringstiden er for lang, blir stoffet værende for lenge i kroppen.

Asta Juzeniene forsker først og fremst på hvordan det er mulig å behandle pasienter med metastatisk prostatakreft, altså en tilstand der pasienten har prostatakreft med spredning. Dette er pasienter som ikke har noen som helst muligheter for annen behandling.

Næringslivet sponser doktorgrad

Vilde Yuli Steinberg har nylig tatt doktorgraden hos Asta Juzeniene. Avhandlingen viser hvordan den målrettete behandlingen mot metastatisk prostatakreft kan optimeres.

Dette har vært et tett samarbeid mellom forskerne og legemiddelselskapet Artbio. Selskapet har betalt lønnen til både Vilde Yuli Steinberg og en medstipendiat.

Styrelederen i Artbio er forresten Roy Larsen, som i sin tid grunnla de tre legemiddelfirmaene Algeta, Nordic Nanovector og Oncoinvent. Sammen med medisinprofessor Øyvind Bruland kommersialiserte Roy Larsen målsøkende medisiner mot blant annet prostatakreft.

Angriper hjernekreft innenifra

En av de andre kollegene til Johan Moan er Theo Theodossiou. Han forsker på fotodynamisk terapi mot hjernekreft. Ideen hans bygger på det samme prinsippet som Johan Moen i sin tid brukte. De målsøkende legemidlene hans guider de radioaktive stoffene inn i hjernen der kreften er.

– Dette er en genial idé. Først blir stoffet fraktet inn i svulsten. Så brukes fluorescerende lys for å aktivere stoffet. På denne måten er det mulig å angripe svulsten innenifra, forteller Johan Moan.

Rent teknisk er de kommet til stadiet der medisinen blir testet ut på mus. Theo Theodossiou er allerede i gang med samtaler med universitetets innovasjonsselskap, Inven2, for å diskutere muligheten til å kommersialisere ideen.

Theodossiou poengterer at kostnadene med å utvikle slike medisiner er så høye at små og mellomstore bedrifter vanligvis ikke har store nok økonomiske muskler til å komme i havn.

– Etter et visst punkt venter dødens dal. Hvis du ikke får mer penger til å kommersialisere legemiddelet, vil prosjektet dø. Ikke fordi ideen er dårlig, men fordi det er for lite penger. En annen strategi er derfor å lisensiere ut teknologien til en farmasøytisk bedrift som har ressurser nok til å gjennomføre dette ut i stor skala.