Fuglelivet er mer truet enn noen gang

Før i tiden, når gruvearbeiderne trengte et alarmsystem for å kunne slå fast når luften ble for farlig å puste inn, hadde de med seg kanarifugler i bur. Når kanarifuglene ble forgiftet av gassene og falt av pinnen, var det et klart tegn på at gruvearbeiderne måtte komme seg ut.

– I dag kan vi se på hele verden som en gruve. Forsvinner fuglene, bør alarmen gå. Når fugler som tidligere har vært tallrike og spredt ut over store områder, synker i antall, er det et vitnesbyrd om at noe er forferdelig galt. Halvparten av alle fuglebestander i verden går tilbake. Hver åttende fugleart er utryddingstruet. Førti prosent av de norske fugleartene er på rødlisten. Det er alvorlig, advarer naturvernrådgiver og ornitolog Martin Eggen i BirdLife Norge.

Han har nylig utgitt boken «Uten fugler blir ikke livet det samme». Her skriver han om de altfor mange truslene mot fugler.

– Mange skylder på 5G, vindturbiner og klimaendringer.

Eggen mener forklaringen er langt mer fasettert.

En av de største truslene mot våre flyvende venner er nedbyggingen av naturen og effektiviseringen og industrialiseringen av jordbruket.

– Ekspansjonen og intensiveringen av jordbruket truer tre fjerdedeler av artene i verden.

To femdeler av arealet i EU brukes til jordbruk. Her er fuglene i stor grad fortrengt.

– Når Europas gunstige steder for fugler blir borte, påvirker det også de norske hekkefuglene. Vi må ikke glemme at brorparten av hekkefuglene våre er trekkfugler. Disse fuglene er bare på besøk hos oss tre til fire måneder om året. De er avhengige av et nettverk med plasser og nødhavner for å kunne raste under trekket.

Våtmarkskrise

Det gjør det ikke bedre at mange myrer er drenert vekk og at elvedeltaer er ødelagt. Forsvinner rasteplassene, kan det gå fryktelig galt.

– Våtmarker og fjæreområder som tidligere var oaser av liv, er lagt under grus.

På syttitallet var det store planer om å omdanne det langgrunne Vadehavet utenfor Danmark, Tyskland og Nederland til jordbruksareal.

– Vadehavet er svært viktig for millioner av trekkfugler og store deler av fuglebestanden vår. Takket være kampen til naturvernorganisasjonene, overlevde Vadehavet. Nå står kampen globalt. Våtmarkene forsvinner tre ganger raskere enn skog. 85 prosent av alle våtmarkene i verden er borte eller forringet siden 1700-tallet. Slik fortrenger vi andre arter som vi deler jorda med, beklager Martin Eggen.

Dette er bare starten på begredelighetene i Eggens beretning.

95 prosent av havhestene, en fugl som ser ut som en kompakt, liten gråmåke, har plast i magen.

Mange fugler lever av insekter. Insekter er stappfulle av proteiner. Uheldigvis går verdens insektbestander massivt tilbake. I noen blomsterenger og naturreservater i Tyskland er så mye som tre fjerdedeler av insektene borte.

– Det går sterkt ut over fuglebestanden.

Før i tiden var jakt den store trusselen. Rovfugler ble skutt ned for fote. Den norske kampen mot hubro, kongeørn, havørn og hønsehauk varte i mer enn hundre år. Etter at disse fuglene ble fredet, er bestandene på vei opp igjen.

I dag hekker det et sted mellom 29 og 55 millioner fuglepar i Norge. Den største nedgangen er blant sjøfuglene og de fugl-ene som trives best på jorder og åkrer.

Strammer grepet i skogen

Skogen går heller ikke fri. Også her roper Martin Eggen et varsko. Den uberørte skogen blir stadig mindre.

– Tømmerhogsten er rekordhøy. Med 100 000 kilometer skogsbilvei er få steder trygge for hogst.

For 500 år siden var det mest urskog i Norge. Omfattende hogst gjennom 400 år har ødelagt mye. I dag kan bare noen få prosent av skogen kalles naturskog. Litt under en halv prosent kan betegnes som urskog.

– Sopp, lav, insekter og andre organismer er avhengige av gammel skog med mye dødt trevirke.

Halvparten av landets truete fuglearter holder til i skogen.

– Mellom 50 og 100 millioner fugler hekker i trær, busker og kratt. Tettheten av fugler varierer med kvaliteten på skogen. Rike løvskoger er ofte utsatt for inngrep. De står ofte i veien for både veier og boligfelt, sier Martin Eggen.

Parallell til Amazonas

De varmekjære, lyse edelløvskogene med trær som alm, lind, ask, hassel og bøk er populære hos en del arter.

Blant de mest fuglerike skogstypene er de med gråor langs elver.

Flommarkskogen er svært viktig for fuglelivet. Noen viktige eksempler på flommarkskog er langs elven Gaula, sør for Trondheim, og Stjørdalsvassdraget øst for Trondheim.

– Flommarkskogen har den høyeste tettheten av fugler i hekketiden, forteller Arne Moksnes, som er professor emeritus i biologi på NTNU.

Under hekkesesongen har fugletellerne i enkelte områder kartlagt så mye som 3500 til 4500 hekkende spurvepar per kvadratkilometer.

– Her kan tettheten av fuglelivet sammenlignes med tropisk regnskog, slik som Amazonas, poengterer Martin Eggen.

Til sammenligning er det, ifølge Arne Moksnes, registrert 100 til 400 hekkende fuglepar per kvadratkilometer i fjell- bjørkeskog og 900 til 1200 i edelløvskog.

Selv om Eggens liste over faresignalene er langt mer omfattende, har Apollon dessverre ikke nok spalteplass til å ta for seg alle truslene mot fugler, slik som forurensning, miljøgifter som hoper seg opp i næringskjeden, drukning i fiskeredskap, kollisjon med høyspentledninger, hytteutbygging, rømte minker og katter. For å nevne noe.

Men det er likevel håp.

– Fuglene vil komme tilbake om vi legger til rette for dem, påpeker Martin Eggen.

Fugler som indikatorer

– Fugler spiller en stor rolle i mange økosystemer og kan brukes som indikatorer for å måle tilstanden i naturen. Mange fugler har kort generasjonstid. De er derfor godt egnet for å studere endringer over tid. Noen fugler er nøkkelarter i næringskjeden. Hvis slike arter forsvinner, kan det ha uante konsekvenser, poengterer Hilde Dørum, som er ansvarlig for universitetskurset Fuglekjennskap på Nord Universitet i Levanger. 

– Hvis vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet, er det viktig å ha kunnskap om det vi skal ta vare på.

Overvåking av hekkefugl

En av aktørene som overvåker norske fuglearter på land, er Norsk hekkefuglovervåking. Det er et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning, BirdLife Norge og Miljødirektoratet.

Feltornitologer er med på å kartlegge alle fuglene i 500 områder fordelt over hele landet.

– Den samme registreringen gjøres hver vår og sommer. Da får samfunnet en tidsserie om hvordan fuglebestandene har endret seg over tid. De som skal være med på overvåkingen, må ha grunnleggende kunnskap om identifisering av fugler. De som tar kurset Fuglekjennskap, vil være mer rustet til å være observatører, forteller Hilde Dørum, som selv har vært taksør en rekke ganger.

Viktig å kunne fuglesang

Ikke alle fugler er lette å observere. Mange gjemmer seg bak tette bladverk.

– Ofte ser vi ikke fuglene. Vi bare hører dem.

For å registrere dem, er det nødvendig å gjenkjenne dem på lyden.

Noen fugler har egne dialekter. Rødvingetrosten er en av de mest kjente dialektmestrene. Dialekten dens kan være helt annerledes på Hedmarken enn i Trøndelag.

– Hvordan kan menigmann lære seg å lytte etter fugler?

– Det beste rådet mitt er at du er mye ute i naturen og starter tidlig på våren når det er få fugler. Så gaper du ikke over for mye på én gang. Mange blir bitt av basillen. Det er en personlig berikelse å se på og lytte etter fugl i naturen. Fugler er tilgjengelige og lever i den samme verden som oss. Derfor er fuglene en innfallsport til naturinteressen, poengterer Dørum.

Antropologisk blikk på fuglekikking

Ikke alle fugletittere har vært like opptatt av naturvern. En som har forsket på fugletittere, er Michael Hundeide. I 2013 avla han doktorgraden i fuglekikking på Sosialantropologisk institutt ved UiO.

– Fuglekikkerne kan grovt sett deles inn i tre kategorier, forklarer Hundeide.

Den største gruppen er de som snekrer fuglekasser, mater fuglene i hagen og kanskje drar til Hornborgasjön i Sverige for å se på tranedansen om våren.

– De er ofte estetisk motivert.

Den andre gruppen, som dukket opp på 70-tallet, er de tradisjonelle, verneorienterte ornitologene, også kalt hippi-ornitologene. De ringmerker fugler på de ornitologiske feltstasjonene, slik som på Jomfruland og Lista, for å kartlegge fuglenes trekkruter. De er opptatt av økologi og vitenskap og ønsker å bidra med kunnskap til samfunnet.

– Den tredje gruppen er de såkalte krysserne. For dem er fuglekikkingen mer som en sport.

De fører lister over alle fuglene de har sett, reiser mye rundt, ofte til utlandet og er ekstremt opptatt av å få med seg de nyeste sjeldenhetene. De konkurrerer seg imellom om hvem som har fått flest kryss på listene sine.

– Krysserne er ekstremt dedikerte og samler observasjoner som symbolske trofeer.

Glansperioden deres var ved tusenårsskiftet og noen år fremover. De var ofte svært dyktige til å bestemme fugler, men de var ikke like opptatt av at observasjon-ene deres skulle brukes av samfunnet.

– Selv om de tre typene fuglekikkere fortsatt lever i beste velgående, er krysserne nå blitt mye mer opptatt av natur og miljøvern. Skillet mellom de tre gruppene er derfor ikke like meningsfylt lenger, poengterer Michael Hundeide og legger til at interessen for fugler er blitt enda større etter at det ble mulig for menigmann å legge inn funn i den nasjonale artsdatabasen (artsobservasjoner.no).

Mekka i Botanisk hage

Botanisk hage på Tøyen, som er en del av Naturhistorisk museum ved UiO, har et rikt fugleliv. Universitetslektor Einar Strømnes har ansvaret for museets offisielle fugleliste. Museet har registrert alle fuglartene som er observert i Botanisk hage siden 1977.

– Antallet er nå 98.

Listen kunne ha vært over hundre om ornitologen hadde ført opp alle observasjonene.

– De mest eksotiske fuglene i hagen er nymfeparakitt, sebrafink og undulat. Dette er rømte burfugler. Det er juks å ta dem med i listen. Så de er ikke med, ler Einar Strømnes.

Noen av gjestene er eksotiske, slik som vandrefalken. Den holder til på Plaza hotell i Oslo sentrum og kommer av og til på visitt til Botanisk hage.

– Vandrefalken er spesialist på duer og kan fange dem i flukt. Vi har også hatt besøk av hubro. Det er stas. Den har vært her tre ganger. Da går hele kråkebestanden i hagen bananas. Og så har vi hatt fiskeørn da! Den kommer langveis fra. Den hekker i de dype skogene rundt Oslo.

I den sørvestlige delen av Botanisk hage er det en svær allé med kjernebitere i trekronene. 

– Kjernebiteren er en gladhistorie. Den har spredt seg betydelig de siste ti-årene.

Nebbet er så kraftig at den kan skade fingrene til folk.

– Den bruker nebbet til å knuse kirsebærsteiner. Sangen dens er forresten små og skarpe tikkelyder, forteller Einar Strømnes.

– Hvorfor er det viktig å gjenkjenne fugler?

– Jo mer vi blir interessert i naturen, desto mer bevisste blir vi på hvor viktig det er å bevare miljøet rundt oss. Vi vil da kunne ta bedre beslutninger for at Jorda skal overleve. Rett og slett. Det er ikke mindre enn det.