Knut Hamsuns mørkeste stund

Sankthansaften 1948 falt dommen. Høyesterett påla nobelprisvinner Knut Hamsun å betale 325 000 kroner – over åtte millioner i dagens verdi – som straff for å ha vært medlem av Nasjonal Samling under krigen.

«I dag har Høiesteret dømt, og jeg ender min skrivning», ble de siste ordene vår antagelig største romanforfatter skrev for offentligheten. 

Året etter kom Paa gjengrodde Stier. Med sin blanding av fakta og fiksjon er boken kalt alt fra roman og selvbiografi til dagbok og pasientfortelling. 

– Paa gjengrodde Stier står i en særstilling i norsk litteraturhistorie. Det er Norges da mest kjente forfatters siste verk og berører viktige deler av krigs- og norgeshistorien, sier Birgitte Furberg Moe. 

Perioden han var til psykiatrisk evaluering, ble hans mørkeste stund i livet.

Hun disputerte før sommeren for doktorgraden med avhandlingen «Om tekstens tilblivelse og om skyld i Knut Hamsuns Paa gjengrodde Stier (1949)».

Forfatterens aller siste utgivelse har vært et fokuspunkt i nesten alle Hamsun-debatter siden krigen, der både «Prosessen mot Hamsun», «Gåten Knut Hamsun» og «Problemet Hamsun» har vært diskutert. 

– Paa gjengrodde Stier må sees på som en klassiker. Det er et omdiskutert og kontroversielt verk som det finnes sterkt ulike meninger om. Det er den viktigste årsaken til at verket bør betraktes som et offentlig symbol.

Alle har sitt eget Hamsun-bilde

At vår mest anerkjente forfatter støttet og hyllet den største despoten og massemorderen i historien, og ønsket hans regime velkommen til Norge, kan betraktes som et nasjonalt traume. 

– Det finnes svært mange ulike bilder av Hamsun i Norge. Nærmest alle har sin egen oppfatning – og det er fortsatt mange feiloppfatninger der ute, sier Furberg Moe. 

Hun fikk en enestående mulighet til å bringe forskningen på Hamsun videre – og kanskje rette opp i noen misforståelser.

– Jeg hadde jobbet for Nasjonalbiblioteket og visste hvor mange Hamsun-manuskripter som fantes der. I tillegg arbeidet jeg før doktorgradsarbeidet for en privat Hamsun-samler.

Historikere, biografer og litteraturvitere har selvfølgelig vært i bibliotekets kjellere før henne, det er ikke det. Men Furberg Moe tok med seg en ny teoretisk tilnærming til Hamsun-arkivene. 

Inspirert av blant annet franske 70-tallsintellektuelle ønsket hun å gjøre en genetisk studie av Hamsuns siste bok. 

Det betyr ikke at forskeren har sekvensert forfatterens arvemateriale. Det innebærer at hun har studert bokens genese – fra det greske ordet for skapelse og begynnelse som vi også finner i navnet på første mosebok, Genesis. 

– Tekstgenetikere finner stor rikdom i verkets førtekst, som vi definerer som alt av skrifter som finnes forut for skriveprosessen og kan relateres til den skapende, skrivende prosessen av et verk.

I praksis har Furberg Moe gått gjennom alt av personlige brev, dagboksnotater, utkast og taler som Hamsun skrev før og samtidig med Paa gjengrodde Stier.

– Det er blitt påstått at Hamsun makulerte alle sine notatlapper etter krigen. Det stemmer ikke. Enkelte ting makulerte han, men mye er bevart, også av hans mottatte brev som han ofte ikke sparte på, forteller Furberg Moe.

Ble til gelé

Granskingen av arkivene viser blant annet at Hamsun begynte å skrive på sin siste bok i september 1945, da han var internert på Landvik eldrehjem. Da hadde han først sittet i husarrest hjemme på Nørholm og blitt internert ved Grimstad gamle sykehus. I midten av oktober 1945 ble forfatteren flyttet videre til Vinderen psykiatriske sykehus i Oslo.  

– Perioden han var til psykiatrisk evaluering, ble hans mørkeste stund i livet. Han hevdet da at han var død som forfatter og siktet til folkemeningen om ham. 

I svært mange brev han sendte i etterkant av oppholdet, skrev Hamsun at psykiatrien gjorde ham til gelé. 

– Det handlet om en kroppslig svekkelse av alderdom, men mest om en selvopplevd psykisk svekkelse og tungsinn. Han beskrev denne geleen i flere brev som en slags oppløsning av selvet.  

Jeg finner klare tegn på en kristen nyorientering.

Hamsun ble kjent med påtaleunnlatelsen i februar 1946, men allerede i mai ble han orientert om at staten hadde reist sivil erstatningssak mot ham for det antatte medlemskapet i Nasjonal Samling. Hamsun forventet da en rettssak samme høst og begynte å bygge opp sitt forsvar, men rettergangen ble stadig utsatt. 

– Dette påvirket skrivingen særs negativt. Også oppholdet i psykiatrien gjorde det vanskelig. «Her stanser helt min penn», sa han til psykiaterne da han ble innlagt. På den annen side førte også oppholdet til et kreativt oppsving i etterkant. 

Fant Gud i psykiatrien

Pennen stanset ikke helt i psykiatrien. Blant annet skrev Hamsun svar til psykiaterne som undersøkte ham, dagboksnotater og flere brev mens han var inne til mentalobservasjon. 

Furberg Moe har påvist en ny retning for den da 86 år gamle forfatteren: Han begynte å henvende seg til Gud. 

Fragmenter av det Hamsun skrev i brev og notater, fant senere veien inn i den ferdige Paa gjengrodde Stier. Enkelte har sett Hamsuns appell til det guddommelige som en kynisk strategi – et falskspill for å skape sympati blant leserne og i offentligheten. 

Furberg Moe har imidlertid studert alt gjenværende av det Hamsun skrev på denne tiden. Hun mener appellene til Gud fremstår oppriktige.

– Jeg finner en stor religiøs inderlighet i flere av brevene fra Hamsun. Særlig i det han skriver til datteren, Ellinor. Tankegang som kommer til uttrykk i hans brev, finner vi også uttrykk for i Paa gjengrodde Stier. Den kristne karakteren Martin (se undersak) utvikles våren og sommeren 1946 da hans religiøse inderlighet fremkommer som spesielt sterk. 

Hamsun viser i boken til sentral, kristen tankegang som Augustins Bekjennelser, Blaise Pascals Tanker, John Bunyans En pilegrims vandring og en preken av Frans av Assisi.

– Ikke minst refererer Hamsun i slutteksten til Salmenes bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Jesaja, Markus-, Matteus- og Lukasevangeliene, samt Paulus’ første brev til korinterne. 

I førteksten – altså brevene, notatene og utkastene – refereres det blant annet til 1. Kongebok, Salmenes bok, Salomos ordspråk og Jobs bok. 

– Denne religiøsiteten – eller kristne vendingen som jeg argumenterer for – kommer for alvor til uttrykk våren 1946, og jeg har funnet spor av det helt frem til hans siste leveår.

I brevene til Ellinor appellerer Hamsun stadig til høyere makter. «Det er ikke anden Hjelp end hos Gud for os», skrev nobelprisvinneren til datteren, som var syk og led av spisevegring.

– Jeg finner klare tegn på en kristen nyorientering. Når vi holder dem opp mot brevene før krigen, fremstår det som noe kvalitativt nytt i hans liv. Det ene brevet til Ellinor reflekterer etter min mening en virkelig kristen omvendelse. 

Troen på Gud kommer imidlertid til uttrykk på ulike måter. 

– Han ber til Gud for alle det går galt for. Men merk at det da ikke dreide seg om krigens ofre.

Det er snakk om ham selv og andre nazister. Det er ikke gitt at han vender seg bort fra nazismen i denne perioden – eller bort fra synden. 

Samtidig ble han konfrontert med sin skyld så å si hver dag og uttalte: «Men man må forstå at jeg er en gammel mann – jeg gikk blindt med fordi jeg ikke hørte. Toskestreker av meg.» 

– Etter oppholdet i psykiatrien utviklet han karakteren Martin fra Kløttran, som jeg mener gir uttrykk for hans skjulte samvittighet – også relatert til krig og okkupasjon. 

Gjennom et karakterdrap på Langfeldt forsøkte Hamsun å devaluere den rettspsykiatriske diagnosens troverdighet og styrke seg selv.

Hevn mot psykiater Langfeldt

Helt kristelig hadde dog Hamsun ikke blitt. 

Mens han var til psykiatrisk evaluering i Oslo, møtte han mannen som skulle bli hatobjektet i Paa gjengrodde Stier, psykiater Gabriel Langfeldt. 

Hamsun framstilte legen som en maktsyk og selvhøytidelig mann med manglende impulskontroll. Her fra en episode da Hamsun skulle barberes ved anstalten:

«Plutselig hørte vi et Brøl, det var Professoren. Et ordentlig Brøl: Vi var paa feil Sted med mig og min Barbering, han fnyste, snakket galt, sa «ung Pike» (40–50 Aar), tok sig i det, stod der længe og stirret, gik ikke, nei han stod og kom sig! Det var et Syn. Søster var lammet, jeg tørket Saape og Blod.»

Forfatteren kom med drepende karakteristikker av Langfeldt, som «kunde skalte og valte med mig som han lystet – og han lystet meget». 

– Gjennom et karakterdrap på Langfeldt forsøkte Hamsun å devaluere den rettspsykiatriske diagnosens troverdighet og styrke seg selv, sier Furberg Moe. 

Hun mener Hamsun ville henge ut Gabriel Langfeldt på det verste, og hadde et klart hevnmotiv som går på tvers av det kristne kjernebudskapet om tilgivelse. Det ser ut som om Hamsun opplevde at han ikke hadde annet valg. 

– Alternativet var å leve sine siste dager som en «Tufs og Tull» og «allikevel være Landsforræder», som han skriver. 

Hamsun forestiller seg hva en mann som han selv ville gjort i Langfeldts sted. 

– I stedet for brølet ville Hamsun ha gått sin vei, lar han leserne så få vite, i en sammenligning der han vinner. Den litterære beseiring er uløselig knyttet til et av flere hovedmål i slutteksten: å devaluere psykiaterens troverdighet.

Det kunne imidlertid vært enda verre.

– Det har vært interessant å observere hvordan Langfeldt opprinnelig var enda mer usympatisk fremstilt i arbeidsmanuskriptene, forteller Furberg Moe.

Langfeldt sa senere til Aftenposten at Hamsuns diagnose kunne gi seg utslag i «positive erindringsforfalskninger». Men han utelukket ikke rene løgner. 

– I 1952 hevdet Langfeldt at episoden med barberstellet var gjengitt «forkjært», og at Hamsun hadde projisert egen affekt over på ham, med begrunnelsen at han under observasjonen viste «en rekke symptomer på feilfortolkning av opplevelser». Også da nevnte Langfeldt muligheten for at Hamsun bevisst serverte løgner. 

Tok Gud Hitlers plass?

Det er påstått at Knut Hamsun lot Gud innta Adolf Hitlers plass i sitt ideologiske univers. Selv om han prøvde å spille det ned etter krigen, er det liten tvil om at Hitlers visjon for det storgermanske riket ble delt av den store forfatteren. Og på mange måter fremstod nazismen som en politisk religion for Hamsun. 

– Den nazistiske forestillingen om fedrelandet ble en besettelse. Hamsun sa i talen i retten i 1947 at han hadde brukt sin «penn for det Norge som nå skulle få en slik høy rang blant de germanske land i Europa. Den tanke tiltalte meg fra begynnelsen av. Den gjorde mer, den begeistret meg, den besatte meg.»

– Hamsuns engasjement og virke for Tyskland, Hitler og Quisling stakk samtidig langt dypere enn han ga uttrykk for etter krigen, sier Furberg Moe. 

Hamsun skrev og uttalte seg til inntekt for Quisling og Hitler-Tyskland. Han mente at kommunistene var den store trusselen, og at tyskerne ville forsvare hans elskede fedreland og verdiene han trodde på. I tillegg næret forfatteren enn stor skepsis til den engelskspråklige verden.

– Blant annet skrev Hamsun en tydelig støtte til dem som gikk i krigen. Men det var ikke norske motstandsmenn Hamsun hedret. Han hyllet de unge, norske soldatene som dro til østfronten for å kjempe mot bolsjevismen, Stalin og Sovjetunionen.

« (...) våre kjekke unge gutter, som går inn på tyskernes side i denne kamp, de hjelper oss, hjelper Norge, fedrelandet. De er vår grunnstamme til en norsk forsvarsmakt», skrev Hamsun i en tekst som i 1941 ble trykt i en rekke norske aviser.  

Utkastet til denne teksten noterte Hamsun på etter krigen. 

– Det er genetisk sett vevet inn i historien om Martin og Alvilde i Paa gjengrodde Stier, som dreier rundt skyld. Det er symbolsk ladet, og jeg mener det er knyttet til Hamsuns handlinger under krigen, forteller Furberg Moe.

Angret han?

Stilt for retten for sin tilknytning til Nasjonal Samling og støtte til Hitler-regimet, bedyret Knut Hamsun at han hadde «den beste samvittighet». 

Dette er av mange blitt tatt for pålydende. Men hva viser førteksten om Hamsuns tanker og følelser i denne perioden?

– Vi kan i alle fall ikke si at dette garantert er et uttrykk for hans innerste. Det kan like gjerne være en rolle han spilte i retten. 

Furberg Moe sier hun helt klart finner en refleksjon om skyld i Hamsuns siste bok. 

– Jeg mener det ligger en erkjennelse av skyld mellom linjene. Men jeg avslutter med å si at det er en delvis innrømmelse. Han har erkjent deler av sin skyld. 

Mange har uttalt seg om hvorvidt Hamsun angret på sin støtte til naziregimet under krigen.

– De fleste siterer forsvarstalen han holdt i retten. Der er det ingen vilje til å erkjenne noe anger. 

Men det er ikke så enkelt. 

– Troen på at Hamsun ikke angret noen ting, er en forenklet lesning av erkjennelsens ofte vanskelige, indre monolog, der et stadig vekslende menneskesinn gjør seg gjeldende. Skyld og anger er nært knyttet til hverandre. I og med at jeg finner tegn til skyld, om ikke direkte knyttet til krigen, så vil jeg si det er et potensial for en anger der. 

Furberg Moe fant en rekke indirekte forbindelser til krigen i verket, ikke minst gjennom de allegoriske aspektene i Paa gjengrodde Stier. Hun mener gudstroen innebærer en genuin refleksjon over skyld og tilgivelse.

– At en kristen skyldtematikk opptok ham, er det liten tvil om når vi nærleser før- og slutteksten. Etter mitt skjønn lå det noe mer i det.

Hvem er Martin fra Kløttran?

Er Hamsuns siste vandrerskikkelse hans eget, religiøse alter ego, eller en faktisk predikant han møtte på sin vei? Eller litt av begge deler?

Sentral i Hamsuns siste verk er den mystiske karakteren Martin Enevoldsen – kalt Martin fra Kløttran. 

Mange har forsøkt å finne historiske personer som kan ha inspirert Hamsun til å skape sin aller siste vandrerkarakter. 

– Hamsun skal ha møtt en prest da han var internert på Landvik gamlehjem i Grimstad høsten 1945. Mannen sa visstnok «Guds nåde være med Dem», hvortil Hamsun svarte: «Ja, det kan nok bli god bruk for den nu fremover», forteller Birgitte Furberg Moe. 

– Studiet av det genetiske materialet viser at Hamsun utviklet karakteren først etter oppholdet på psykiatrisk klinikk. 

Hamsun skal også ha støtt på predikanten Jørgen Grave fra Drangedal våren 1947 på vandretur.

Ifølge en tekst Grave skrev i 1947, spurte han Hamsun om han leste Bibelen. Til det sa den gamle dikteren: «Bibelen ja, den leser jeg – har lest den mange ganger!» […] «Hva jeg synes – jo, det er en vidunderlig bok – en vidunderlig bok!»

– Den genetiske evolusjonen i Hamsuns skriving utelukker imidlertid at Jørgen Grave kan ha vært modellen for Martin. Men han kan ha påvirket den videre beretningen om møtet med Martin. 

Selv om Martin kan ha vært påvirket av mennesker Hamsun møtte, ser jeg ham først som et alter-ego for Hamsun selv

Hamsun møtte ellers presten Hjalmar Henningsen på da han var hjemme på Nørholm våren 1948. I boken «Et langt liv i Guds nåde» forteller han om et møte med Knut Hamsun på Nørholm. 

– Da Henningsen spurte om han kunne be for Hamsun med tanke på det han skulle gå igjennom (saken i Høyesterett), ga Hamsun Henningsen lov til å gå ned på knærne. Han «bad Gud være ham til hjelp gjennom dette». Til sist ba Henningsen Fadervår, og Hamsun skal ifølge hans beretning ha foldet sin hender og blitt berørt under bønnen. 

Henningsen skriver også at han ga Hamsun boken «Frelse for Syndere» og antyder at han kan ha vært modellen for Martin. 

Etter at Furberg Moe ble intervjuet av avisa Vårt Land i sommer, ble hun kontaktet av Henningsens datter, Eilen Henningsen. 

– Hun bekreftet at faren ikke var på Nørholm før i 1948. Slik kan det også avkreftes at Henningsen var en levende modell for Martin. Han kan likevel ha påvirket Hamsun på andre måter. «Paa gjengrodde stier» var enda ikke helt ferdigskrevet under besøket, sier Furberg Moe.

Hun må i det hele tatt skuffe etterkommerne av alle prester og predikanter som traff Hamsun.

– Selv om Martin kan ha vært påvirket av mennesker Hamsun møtte, ser jeg ham først som et alter-ego for Hamsun selv. En litterær speiling av forfatteren.