Vi skal reparere en tredjedel av naturen på seks år: – Et utopisk mål, sier Dag O. Hessen.

Aldri før har verden satt seg så høye mål om naturvern som nå. Og kanskje aldri før har verden gitt seg selv så kort tid på å greie det: Ikke bare skal vi verne 30 prosent av naturen på land og til havs innen 2030 – vi skal også restaurere 30 prosent av naturen og økosystemene som er skadet og ødelagt.

– Naturavtalen setter de planlagte arealinngrepene her til lands i et ganske spesielt lys, som de nye motorveiene, den fortsatte hyttebyggingen, planene om gruvedumping i fjorder og uttak av mineraler fra havbunnen, sier Dag O. Hessen.

Han er leder for Senter for biokjemi i Antropocen på Universitetet i Oslo – som jobber tverrfaglig med temaer fra mikrobielle prosesser til karbonsyklus og klimatiske tilbakekoblinger.

Norge – en pådriver

Naturavtalen ble vedtatt i Montreal i Canada for snart et år siden. Den norske klima- og miljøministeren, som den gang het Espen Barth Eide, ivret for en tøff avtale og fikk verden med seg.

Men i Norge er fremdeles bare en liten del av de mest sårbare og artsrike naturtypene vernet, som produktiv lavlandsskog, myrer, elvedeltaer og artsrikt kulturlandskap. Og bare en forsvinnende liten del av hav- og kystområdene, inkludert sårbare korallrev og tareskoger.

Viktig med høye mål

Likevel mener den anerkjente biologen at vi bør juble for naturavtalen. Den setter standarden, forteller oss hva vi er nødt til å gjøre.

– Det er viktig å sette seg mål – selv om de er overambisiøse. Landets myndigheter har signert avtalen, de er nødt til å forholde seg til den og må regne med å bli konfrontert med det, dersom de ikke leverer, sier Hessen, og viser til Paris-avtalen.

– Det er stor enighet om ikke å oppgi 1,5-gradersmålet – selv om de fleste nå mener det er nær umulig å nå, meg selv inkludert.

Kan ta tusen år

Han minner om at naturrestaurering tar tid, og viser blant annet til et spesielt rikt levested under havet.

– Et korallrev er et sårbart økosystem, og når det først er ødelagt blant annet som følge av bunntråling, kan det bruke hundrevis, for ikke å si tusenvis av år på å bygge seg opp igjen. Tilsvarende tar det mange hundre år å få tilbake noe som minner om urskog når den først er skadet av hogst.

– For flere naturtyper må vi være tålmodige og akseptere at det tar mye lengre tid enn seks år.  

Hessen forteller at det å tilbakeføre drenerte områder til myr, som nå gjøres flere steder, ikke behøver å ta like lang tid. – Selve restaureringstiltaket kan gå fort, men så tar det selvsagt også tid før myra blir seg selv igjen.

Dag O. Hessen: Det viktigste er ikke å restaurere naturen, men å la være å ødelegge den.

Alle typer natur

Et viktig poeng i naturavtalen er at vernet skal være representativt. Det betyr at land ikke kan oppfylle forpliktelsene sine ved bare å verne én eller to naturtyper.

– Meningen er å verne og restaurere natur som er representativ for hele landet. Og spesielt bør vi gjøre det for naturen vi har mistet mest av, nemlig våtmarker og deltaområder, som er helt avgjørende for fugleliv og fugletrekk, poengterer Hessen.

Redde skogene

Vern av skog er også svært viktig. I Norge lever de fleste sårbare og truete artene nettopp i skogen. Men nå er de siste gamle og artsrike naturskogene våre i ferd med å forsvinne. Likevel fortsetter flatehogsten – selv i disse skogene.  

– Det er et prekært behov for å redde dem. Mange innser alvoret. Norske skogeiere står i kø for å få vernet skog, mot å bli kompensert. Norge bevilger milliarder for å redde regnskog på andre kontinenter, noe vi kan være stolte av. 

– Men regjeringen kutter samtidig midlene til vern av skog i vårt eget land med mer enn 170 millioner kroner på neste års budsjett, beklager Hessen.

Han mener det ikke er gitt at vi skal verne nøyaktig 30 prosent av all norsk skog.

– Ambisjonen bør i det minste være 10 prosent av den mest verdifulle skogen. Da kan vi trolig hindre at arter forsvinner. Men selv det målet er vi langt unna å nå.

Med æren i behold

I dag er 17,6 prosent av arealet på det norske fastlandet vernet, ifølge tall fra 2022. Det aller meste av dette er høyfjell og uansett lite trua av nedbygging. Arealet som er vernet, er dermed ikke representativt for alle typer natur i landet.

Noen viser til at Norge er et fjelland og argumenterer for at vernet vi har gjort, representerer en viktig naturtype – om vi bare løfter blikket og ser globalt på det. Hessen er ikke enig.

– Det er riktig at fjellnaturen er ‘typisk norsk’, men det største mangfoldet finner vi i produktive lavlandsområder. Disse er mest påvirket og truet av inngrep – og trenger vern.

Han mener å se en politisk dreining:

– Da naturavtalen var på plass i desember i fjor, kom en litt sleivete kommentar fra en politiker: For Norge blir dette lett, for vi kan jo ta med Svalbard, Jan Mayen og Bjørnøya, og vips er vi oppe i 27 prosent vern allerede. Da lo folk litt hånlig. Men nå kan det se ut som tanken har festet seg i bredere politiske lag.

Hessen tror mange politikerne rett og slett innser at det å verne 30 prosent av fastlands-Norge innen 2030, er ekstremt vanskelig å få til.

– Den eneste måten for Norge å komme ut av dette på med æren i behold, er å inkludere øygruppene i nord. Men da gjør vi det utrolig lett for oss selv.

Da ryker også representativiteten, og kanskje presset på å redde naturtypene vi er i ferd med å miste. Det er mye som er uavklart, mener han.

Staten må på banen

Norge har signert en internasjonal avtale i Montreal – men hvem følger opp på bakken her hjemme? Mye av forvaltningsmyndigheten ligger lokalt.

– Det viser seg ofte å være i naturens disfavør, erkjenner Hessen.

Han viser til at arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold. Solberg-regjeringen bidro til å svekke naturens interesser. I 2013 ble Klima- og miljødepartementet fratatt hovedansvaret for norsk arealforvaltning. Kommunal- og moderniseringsdepartementet overtok. Deretter fikk statsforvalterne beskjed om å avgrense bruken av innvendinger mot utbygging og vektlegge lokaldemokratiet sterkere.

– At lokalpolitikere vil sikre næringsinntekter og arbeidsplasser er forståelig, men nettopp dette bidrar til den bit-for-bit-nedbyggingen av naturen vi nå ser. Det viktig med noen nasjonale, overordnede føringer og langsiktig politikk, mener han.

Hessen etterlyser en samlet strategi og en samlet overvåkning.

– Det krever at vi går gjennom planene som finnes for nedbygging, og revurderer disse i lys av naturavtalen, men også i lys av den stadig økende kunnskapen om økosystemenes betydning, blant annet for karbonlagring, flomdemping, vannrensing og pollinering, og også for mental helse og trivsel.

– Staten må kreve at hver kommune setter konkrete og forpliktende mål for å stanse tapet av naturmangfold. Og samtidig bør staten være villig til å støtte med økonomiske kompensasjonsordninger.

Ny tankegang

Biologen mener det er spesielt viktig å tenke langsiktig. Den som bygger ned natur, høster gevinsten med det samme. Men så er det ikke mer å hente. Om naturen derimot får ligge i fred, gir den varige gevinster.

– Det som naturen representerer av verdier, også økonomiske, er kanskje ikke så store år for år. Men den kumulative verdien er derimot enorm.

For å få til endring kreves endringer i holdninger og tankesett. Til grunne for det hele, påpeker Dag O. Hessen, må det ligge en erkjennelse av at naturen har en egenverdi uavhengig av oss mennesker.

At stadig flere norske kommuner nå innfører arealnøytralitet som prinsipp, altså null netto tap av natur, mener han gir en viss grunn til optimisme.

– Det viser at erkjennelsen av hvilken verdi naturen har, kanskje ikke er så langt unna, tror han.

– Før eller siden må nedbyggingen stoppe. Da kan vi like godt stoppe nå, mens vi fremdeles har verdifull natur igjen i landet vårt.